Sjekka inn på sykehuset, jeg.

Jeg har lenge lurt på om det ville være mulig for ambulansen å hente noen nede fra kjelleren hos oss, skulle behovet melde seg. Natt til fredag fikk jeg svar. Det går utmerket godt. Ei venninne av meg sa i etterkant at jeg må passe meg for hva jeg lurer på. Hun har helt rett.

 


Så, natt til fredag, altså, klokken kvart på fem, våkner jeg med intense smerter i brystet og magen. Noen vil nok påstå at kvart på fem er for morgen å regne. Jeg sier imot. Det er ennå et par timer før jeg trenger å våkne, så det er helt klart natt. Uansett, natt eller morgen, smertene er uutholdelige, og de minner faretruende mye om de smertene jeg opplevde da jeg fikk akutt pankreatitt i slutten av oktober. Forskjellen er at jeg ikke begynner å kaste opp, og at smertene stopper på noen nivå under pankreatitt-smertene. Heldigvis. For det er et smertehelvete jeg ikke unner noen. Jeg tar heller alle tre fødslene på nytt igjen, rett etter hverandre, enn å gjennomgå det akutte anfallet jeg fikk da bukspyttkjertelen bestemte seg for å være vanskelig. Jeg kommer meg opp av senga og inn på do. Tenker at det sikkert kommer til å hjelpe. Så feil jeg kan ta! Smertene øker igjen, jeg blir svimmel og mister kontroll over kroppen. På vei tilbake til soverommet dulter jeg borti alt av vegger som er på min vei. Jeg tryner inn i en dørkarm og er sjeleglad for at brillene ikke blir ødelagt. Jeg sparker til kofferten som ennå ligger på gulvet etter siste tur, jeg tar meg en tur inn i blant kjolene som henger på veggen, jeg klarer å krabbe meg opp i seng. Jeg er tilbake til utgangspunktet. Der jeg burde ha holdt meg hele tiden. Og med tanke på at de senere, når jeg ankommer sykehuset, avkrever urinprøve fra meg, så er jeg ennå mer sikker på at den doturen er totalt unødvendig.

Uvel tilbake i seng klarer jeg å strekke meg etter telefonen og ringe ned til mamma. Gur, så glad jeg er for at vi bor i samme hus. Det tar bare to ring, så svarer hun. Jeg har klart å trykke på høyttaleren, og med telefonen slengt ned ved siden av meg, smerter pumpende gjennom bryst og mage, svette piplende ut fra hver pore på kroppen, klarer jeg å fortelle mamma at hun må komme opp. Det vil si, først er jeg så pass hyggelig at jeg spør henne om hun har mulighet til å komme opp. Klokka er fortsatt rimelig tidlig på morgenen, eller for mennesker som meg og mamma, rimelig midt på natta, så at hun trenger et sekund eller to for å summe seg og ta innover seg det som skjer, det kan jeg forstå. Jeg prater på nytt. Nå ber jeg ikke. Nå krever jeg. Kom opp!

Det tar ikke lange tida før mamma står ved senga mi, der jeg ligger kliss naken, som jeg som regel gjør på nettene, hivende etter luft, spent i bue i tro om at det gjør smertene svakere. Hun tar telefonen min og ringer ambulansen. Ambulansen, ja! Selvfølgelig. Selv så fantastisk som mamma er, så er nok helsepersonell bedre egnet til å ta seg av meg i denne situasjonen, enn det mamma er. Men åh, så godt det er at hun ringer og kan ta seg av samtalen. Jeg er redd for at om jeg hadde ringt, så hadde samtalen bestått av nasale grynt og høye stønn, og kunne fort blitt tatt for å være noe helt annet enn det det er.

Så står de plutselig der, på soverommet mitt, tre fantastiske unge mennesker kledd i rødt. Han ene var med på å hente meg fra sykehuset i Harstad da jeg skulle derfra til sykehuset i Narvik under forrige innleggelse. Gammel kjentmann, med andre ord. Så betryggende. Han gjorde en super jobb sist. Ingen grunn til at han ikke skal gjøre det nå. De sjekker ståa, og finner ut at de skal ta meg med til sykehuset. Jeg kommer på at jeg er totalt naken under dyna, som jeg har klart å bre halvveis over meg, og setter mamma i arbeid igjen. Truse! T-skjorte! Bukse! Sokker! Jeg er ikke veldig blyg av meg, men splitter naken trenger jeg jo ikke å dra avgårde. Mulig det hadde gitt naboene en god latter. Jeg tror jeg sparer dem for det. Så er det videre til neste bekymring. Hvordan skal de få meg med ut derfra? Det er trangt på soverommet. Det er trangt på gangen. Det er trangt på vaskerommet, som vi må gjennom for å komme ut i frisk luft. Jeg er ikke den letteste personen i samfunnet. Jeg får beskjed om at jeg er langt fra den tyngste, og at dette skal gå så bra, så. De har utstyret i orden, vet du. En snedig, liten bærestol. Vi tar dette i to trinn. Stol først, båre etterpå. Selv om smertene river i kroppen, så kjenner jeg at humøret er stigende. Det er god stemning. Jeg lurer på om de vil ta med seg noe av skittentøyet som ligger spredt utover gulvet på vaskerommet. De hevder de har mer enn nok med sitt eget. Vi klarer å flire litt. Det gjør godt oppi alt det vonde.

Fremme på sykehuset blir jeg kjørt inn på legevakta. De skal finne ut av om dette er noe som går over av seg selv med smertelindring, eller om jeg må videre inn i bygget. Jeg får et stikk i hver rompeball, det fylles på med Voltaren og muskelavslappende. Det hjelper litt. Jeg klarer å slumre meg gjennom noen timer. Gjennom vaktskifte. Vi tror jeg skal kunne dra hjem igjen snart, med åpen retur. For dette ser jo lovende ut. Så slår det til igjen. Noe så voldsomt intens. Jeg ligger alene på et rom, og jeg finner ikke alarmen. Jeg roper etter hjelp. Ingen hører meg. Tårene strømmer på, kroppen skjelver. Jeg må ha hjelp. Nå! Jeg klarer å komme meg gjennom den verste ria med smerter, før jeg karrer meg krokbøyd ut i gangen og bort til luka. Får ringt på, får oppmerksomhet, får komme videre inn i systemet. Kroppen er på ingen måte klar for at dette kun skal være en dagsutflukt, selv hvor mye hodet ønsker det. De tar prøver, de kjenner på magen, de finner ikke ut av det. Vi må ta bilder. Det er fredag. Jeg tenker mitt. Her blir jeg liggende over helga uten at noe skjer. Men neida, det er ei åpning, og jeg får komme til MR. Jeg trilles inn i rullestol av en meget hyggelig, ung og, jada, kjekk lege. Det kunne vært starten på en svulmende og romantisk legeroman. Hadde det ikke vært for at det jeg gjør for å sjarmere han, er å bli så dårlig av den trilleturen, at jeg må legge meg på gulvet, med føttene opp i været og en våt klut på panna i det øyeblikket vi kommer bort til MR-folkene. Ja, og det at jeg har en kjæreste, da. Det er jo også en ganske god grunn til at turen ned til røntgenavdelinga ikke er starten på manuset til et kiosklitterært mesterverk.

Det går fint å ligge i MRen. Å ligge går bra. Alt annet går ikke så bra. Alt annet fører til svettetokter, svimmelhet, kvalme, og etterhvert, oppkast. Legene ser på prøvene mine, og konkluderer med at det vi jobber ut i fra nå, er at jeg har betennelse i gallegangene. Og at levra ikke har det så bra. Jeg blir flytta videre i systemet, i fra observasjon til sengepost. Treffer på mange kjentfolk. Folk som ikke synes det er noe som helst okei å se meg der igjen. Ikke for at de ikke liker meg. Tvert om. De synes jeg er en ganske så grei pasient, uten alt for store ønsker og forlangende. Men de hadde helst sett at jeg var ferdig med disse ekstraproblemene. MEen er liksom nok. Ja, og pankreatitten. Jeg er enig. Men hvilket valg har jeg? Så jeg sier som sant er, det er noe dritt å være tilbake. Men når jeg først er her, så er jeg glad for å se disse smilende og blide fjesene i gangen og på rommet mitt. Jeg er glad for at jeg bor i et samfunn som tar vare på meg når jeg blir syk. Både når jeg blir kronisk syk, og som nå, akutt syk. Jeg holder meg i senga, og lar meg bli varta opp av disse flotte menneskene. Sykehus er ikke spesielt artig. Det er ikke en plass jeg har lyst til å være. Men når jeg nå først er her, så er det veldig godt å ha så mange hensynsfulle mennesker rundt meg. Jeg tror man må være født med et eget gen for å kunne velge å utdanne seg og jobbe på det her nivået innenfor helsesektoren. Helt fantastisk, rett og slett.

Prøvene viser at jeg bør settes på antibiotika. Så da får jeg det. Det, samt sterkere smertestillende, som jeg jo har jobba så intenst med å klare å trappe ned på siden jeg ble skrevet ut i desember, medisiner som jeg fikk beskjed om at om jeg ikke kom meg av de, så kom jeg til å se ut som ei nitti år gammel dame i løpet av et par år. Det er jeg ikke interessert i. Men det skal gå bra denne gangen også. Både fordi jeg ikke er i nærheten av de mengdene medisin jeg hadde da, og fordi jeg vet at jeg klarte det sist gang. Så får det heller være at jeg må ta noen runder med svettetokter i senga når jeg kommer hjem. Jeg får væske. Intravenøst. For jeg er ganske uttørka. Mot denne tilstanden er det i første omgang det som gjelder – smertelindring, antibiotika og væsketilførsel.

Mamma og ungene kommer på besøk. De har med seg mer klær, toalettsaker og sko. Jeg er skoløs frem til de kommer. I min iver etter å piske mamma rundt før jeg drar avgårde med ambulansen, så glemmer jeg altså sko. Heldigvis er det ganske så reint på gulvene her på sykehuset. Så kommer de på besøk på nytt igjen. Med blomster, Farris&Jus eple, Nerds, kryssordblad og ei splitter ny kryssordpenn. Kjæresten kommer innom en tur i en pause i et hektisk helgeløp med konsert og jubileum med korpset. Jeg får gode meldinger fra familie og venner. Det er fordelen med å være syk, da. Folk blir litt ekstra glad i meg og viser meg ekstra oppmerksomhet. Det liker jeg.

Jeg håper på ei langhelg, men innser at det må utvides til et ukesopphold, muligens mer. Jeg er veldig enig med minstemann når han står ved sykehussengekanten og sier at han håper det ikke blir like lenge som sist gang. Så vi krysser fingrene for at jeg ikke trenger å være her så lenge denne gangen. For selv om de er helt fantastiske, de menneskene som tar seg av meg når jeg er på mitt mest sårbare, så vil jeg egentlig se minst mulig til dem.

 

18 kommentarer om “Sjekka inn på sykehuset, jeg.”

  1. Kjære Silje 🙂
    Du har virkelig fått ditt og mer til. Ja, du har vel påtatt deg sykdommer for hele nabolaget også du. Trenger ikke det vet du. Du har nok med din egen. Synes det holder jeg!
    Masse masse god bedring til deg og en superdiger-bli-frisk klem ❤

    Liker

  2. Kjære vene kor plaga du skulle bli med alt. Sender deg en hel haug med godbedrings klemmer og håper du snart er tilbake hjemme 
    PS: Si ifra om jeg skal kjøre innom i «fjæra» i denne hektiske uken vi har foran oss 😉 Bare i dag jeg ikke er i kjøringen uansett.

    Liker

  3. Veldig bra skrevet Silje. Du er helt utrulig flink til å finne humoren i det meste, selv i bærestol ut til ambulansen.
    Så bra at du klarer å opprettholde din positive innstilling, det hjelper deg igjennom denne perioden.
    God bedring, klem.

    Liker

  4. Du skriver fortsatt utrolig bra. Jeg syns imidlertid at du har hatt nok plager med gallen, men uansett god bedring og klem fra meg.

    Liker

  5. Kjære Silje-vennen da, dette var IKKE kult å lese! Stakkars deg! Vit at jeg tenker på deg, og så må du ha riktig god bedring! Men så må jeg også si tusen takk for at du deler! Jeg er av den oppfatning at det ofte hjelper å dele kjipe ting som skjer i livet, da kan man bruke all den gode energien man får av folk til å komme seg litt ovenpå! Sender deg masse varme tanker, god energi og så håper jeg at du kommer over kneika og blir frisk igjen veldig fort! Stor klem fra Beate

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s