Værsyk

Det finnes vel neppe den nordlenning som ikke har kjent på den – værsyka. Men for noen, så innebærer værsyka så mye, mye mer enn bare det å lengte etter varmere vær …

La oss ha en ting klart for oss først som sist; det er ikke været som gjør at jeg er bosatt her jeg bor. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kapsla inn hele byen min og flytta den sørover, langt sørover. For selv om jeg ikke alltid er så glad i været vi har her, så er jeg glad i alt det andre. Så det vil jeg gjerne ha med meg. Jeg elsker naturen. Nærheten til havet, til fjellet, til den lille byen. Jeg elsker menneskene. De som skaper liv i byen gjennom sine interesser. De som skaper verdier for vårt felles samfunn gjennom den jobben de gjør. Jeg elsker tryggheten med å bo her i nord. Tryggheten fordi vi er så beskytta som vi faktisk er fra alt det som skjer ute i den store verden. Tryggheten med å kunne la barna mine vokse opp her. Jeg elsker, egentlig, det skiftende været og alle fire årstidene. Elsker å se forandringene i naturen rundt oss. Se vår gå mot sommer, gå mot høst, gå mot vinter, gå mot en ny vår. Men det kan være tungt innimellom, å eksistere her i nord, når kroppen så tydelig skriker etter et annet klima.

Som sagt, det finnes neppe den nordlenning, som ikke har kjent på det. Når 17.mai feires med sludd, snøbyger og ullundertøy, gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 10 grader, og sparken står på vent i hagen, fordi vinteren snart er her igjen, så er det ikke til å komme bort fra at selv den mest hardbarka nordlenningen lengter til varmere strøk. Direkteflyene til sydens sol og varme er som regel tidlig fullbooka, av soltørste mennesker som ikke tør å ta sjansen på at sommeren skal komme med varme og sol. For det er en stor sjanse å ta. Og selv om sommeren skulle vise seg å komme med varme og sol, så er sommeren her nord mye kortere enn sommeren i sør. Så en direkteflydd sydenreise vil uansett være verdt det. Helt garantert. For alle nordlenninger har kjent på det – det å være værsyk.

For noen av oss er værsyka derimot noe mye mer enn bare det å lengte etter sol og varme. For meg, som en gang levde i den tro at utsagn som «jeg kjenner det på gikta» tilhørte min bestemors generasjon, og ikke meg selv, har værsyk fått ei helt annen betydning de siste årene. Nå er det ikke bare en mental greie, ikke bare det at jeg er litt lei kulde og manglende godvær. Nei, jeg er kommet dit hen at jeg faktisk blir fysisk dårligere av dårlig vær. Når lavtrykket kommer, og tåka ligger tjukk og lav innover fjorden, da setter smertene inn i alle ledd og muskler i kroppen. Da kjemper kropp og hode noe voldsomt. Da må fornuften få vinne over følelsene og lystene, og med smerter som krever alt av det lille av energi kroppen har, ender jeg opp med tvungen sofatjeneste og en eksistens jeg hater. En eksistens jeg ikke unner min verste fiende, som jeg for så vidt ikke tror jeg har så mange av, da … Så egentlig et hypotetisk utsagn. Men altså, jeg unner ingen den eksistensen, verken venn eller imaginær fiende.

Men når dagene er som de har vært de siste dagene, med strålende sol, 20 grader i skyggen, pølsegrilling i fjæra, unger som er hærige som bare nordnorske unger kan være og hiver seg uti havet mens snøen ennå ligger langt nede i fjellene, og med en kropp nesten fri for smerter, ja, da er Nord-Norge det beste sted på jord, og jeg glemmer glatt alle de dårlige dagene. Når Nord-Norge viser seg fra denne siden, så kjenner jeg på smaken av et normalt liv. Jeg klarer å gjøre ting sammen med ungene. Sammen med kjæresten. På en og samme dag har jeg vært både på tivoli, hvor jeg faktisk tok turen innom morohuset og kjørte en runde med»spykoppene», og med på grilling i fjæra. Dagen etterpå, som var like varm og vakker, klarte jeg å gå en tur, en tur helt for meg selv, med naturen som medisin. Dagen derpå igjen, som er i dag, en dag som fortsatt er like herlig, klarte jeg å dra til byen, riktignok ble jeg både henta og kjørt hjem igjen, men likevel, for å spise lunsj sammen med kjæresten. Flere dager på rad med et snev av den etterlengtede eksistensen. Flere dager hvor drømmen om å bli kvitt sykdommen står ennå sterkere, nettopp fordi jeg får kjenne på de tingene jeg savner. Og mens drømmen lever, og værsyka holder seg borte ennå ei lita stund, så lever jeg i nuet og kjenner på nettopp dette:

så heldige vi er
som får bo på et sånt sted
møte himmel
møte fjell
møte hav
møte sjelero og fred

 

La øyeblikket gli forbi

 

hvis du ikke har
noe hyggelig å si
så vær så snill
la øyeblikket gli forbi

jeg orker ikke høre
på dritten din
for jeg synes egentlig
at verden er ganske fin

er du lei og trist
trenger støtte og ro
ja, så kom til meg
så skal vi prate, vi to

men er det bare for
å syte og klage
så gidder ikke jeg
låne bort øret for å behage

andre menneskers liv
hvordan de lever, hva de gjør
det har ikke vi noe med
så ti stilt, som seg hør og bør

er de så fæle
at de skader andre
ja, så får vi gripe inn
ta tak og forandre

men er det så at de
kun plager deg litt
med andre tanker og ord enn dine
så husk at vi lever fritt

fritt til å ikke være enige
ikke måtte leve likt
å behage deg med sin levemåte
er ikke andre menneskers plikt

så smil og si noe hyggelig
eller bare vær stille
så kan det hende du oppdager
at de ikke er så ille

for de menneskene du har
så behov for å kue
med sladder og baksnakk
de lar seg ikke true

og den som framstår
som smålig og rar
er ene og alene deg
for de valgene du tar

så hvis du ikke har
noe hyggelig å si
gi faen, ti stilt
la øyeblikket gli forbi

Å – fikk jeg leve igjen

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
skulle jeg tatt verden for meg
åpnet hver ei dør

da hadde jeg vært nysgjerrig
på alt som livet har å gi
flydd som en sommerfugl
og følt meg fri

da hadde kveldsmat og kveldsstell
gått som en lek
og nattasang blitt sunget
uten å bli kvalm og blek

da hadde huset vært fylt
med stort og smått
og bordet vært dekket
av fristende tørt og vått

da hadde ganen fått kjenne
på sprudlende vin
mens jeg danset i sommernatta
småbrisen og fin

da hadde jeg elsket høyt
elsket hardt og rått
og vi hadde vært sammen
hadde ledd og grått

da hadde tonene klinget
fra saxen igjen
jeg hadde kjent på det kjente
og igjen vært en venn

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
trengte jeg ikke kjenne på
at noe inni meg dør

Jeg grånes

– Du må farge håret ditt!

Hmm … må jeg nå egentlig det?

Fra jeg var ca 15 år gammel, har jeg eksperimentert med forskjellige hårfarger. Ikke noe ekstremt, det har gått i forskjellige rødtoner, brunt, og sort. Eneste gangen det var en smule ekstremt var i russetida. Da bleika jeg håret først, og tro meg, det er en grunn til at jeg ikke er blondine. Selv om diverse bilder fra svunnen tid vitner om dårlige valg som pigg med rottehale, permanent og bolleklipp, så er det ingenting som slår meg som blond. Nå var det bare en mellomfase, da. Bleket for å kunne farges rødt. Knall rødt. For russetida si skyld. Så det kan holdes utenfor. Da russetida var over, var det tilbake til en forholdsvis nøytral farge igjen. Men fra midten av tenårene har jeg alltid hatt en annen farge enn min egen. Ja, bortsett fra da jeg nesten ikke hadde hår, da. Det var på folkehøgskolen, og er et kapittel for seg selv.

1.november 2014 var siste gang jeg farget håret mitt. Jeg var redusert av ME, men langt fra så redusert som nå. Så jeg var fortsatt aktiv på enkelte områder. Etterveksten var begynt å gjøre sitt inntog, og med spilling på kvelden, med scenelys rett mot og en sal full av publikum, var det greit å fikse litt på det, tenkte jeg. Så da gjorde jeg som jeg så ofte gjorde på den tida, jeg farga håret hjemme før jeg hoppa i dusjen. Gikk så bra, så. Flott farge, akkurat som det skulle være, fikk de komplimentene som var forventa, og tenkte ikke mer over det. Før neste gang jeg gikk i dusjen og vaska håret. All fargen forsvant. Etterveksten var tilbake. Det var som om hjemmefriseringen noen dager tidligere aldri hadde funnet sted. Noen dager senere snakka jeg tilfeldigvis med en frisør, og fikk den tunge beskjeden; jeg har glasshår. Say what? Glasshår? Jepp, en tilstand hvor håret rett og slett ikke er interessert i å ta til seg hårfarge. I hvert fall ikke hjemmefarge. Med ekstra sterke midler kan frisøren få det til. Ja, nettopp … Med hår som gror raskere enn gresset, vil det si minst ett frisørbesøk i måneden for å dekke etterveksten. Verken pengeboka eller energien min tilsa at det var noe å hige etter.

Så hva skulle jeg gjøre, da? Godta min kjedelige, kommunegrå hårfarge? Det var jo derfor jeg farga håret, derfor jeg hadde farga det fra midten av tenåra, jeg likte ikke min egen hårfarge. Den var kjedelig. At det hadde dukket opp et og annet grått hår de siste årene, det var jeg klar over, men det hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg farga ikke håret for å dekke over det grå. Jeg farga håret fordi det var deg jeg gjorde. Punktum. Men altså ikke nå lenger. Etterveksten ble mer og mer tydelig, og det var da jeg oppdaga det. De få, grå hårene var ikke lenger så få. De var mange. Spredd over hele hodet mitt. I hvert fall over hele toppen av hodet mitt. Underhåret, der de grå hårstråene ville ha vært skjult, det var fortsatt fint og fargerikt. Men oppå, der det var mest synlig, der poppet de fram, hårstråene, det ene mer grått enn det andre. Javel … Hva skulle jeg gjøre da? Krype til korset og bruke alt for mye penger på et fargeforsøk hos frisøren, et forsøk uten garantert resultat? Nei, det fristet fortsatt ikke. Så jeg googla litt. Og jeg fant ut at jeg egentlig følte meg komfortabel med mitt gråe hår. Det var samfunnet, forventningene, kommentarene, det var de andre rundt meg, som ikke var komfortabel med mitt gråe hår, og som gjorde at jeg måtte søke bekreftelse på nettet. Flere nettsider dukket opp med både kjente og ukjente kvinner som hadde bestemt seg for å grånes. Det beste? De så alle fantastisk flotte ut. Så da var avgjørelsen tatt. Sykdom hadde ført til at jeg fikk glasshår. Glasshår hadde ført til at jeg ikke kunne farge håret mitt lenger. Å ikke kunne farge håret lenger hadde ført til at jeg nå var ei kvinne i midten av 30-årene som var gråhårete. Og jeg var komfortabel med det selv.

Men at vi lever i et samfunn som forventer at kvinner skal farge bort det grå, det kommer om ikke så ofte, så i hvert fall inn i mellom veldig klart til syne. De aller fleste holder kjeft, men noen kommenterer de lyse stripene. Så jeg vet at de fleste ser dem. Noen lurer på om det er lenge siden jeg har vært hos frisøren. Enkelte frisører lurer på om jeg har sluttet å farge håret helt. Og svaret? Det er ja. Jeg grånes, og jeg er fornøyd med det. Hadde jeg gjort det om ikke sykdom hadde tvunget meg til å ta den avgjørelsen? Mest sannsynlig ikke. Ikke fordi jeg ikke er fornøyd med den avgjørelsen jeg har tatt, men fordi jeg nok aldri hadde tenkt på muligheten om å ikke farge håret, hadde ikke muligheten tvunget seg på. Det som dog forundrer meg litt, er at vi bor i et samfunn hvor det visstnok er allemannsrett å mene noe om at en kvinne grånes. De fleste er ikke positivt innstilt til det, og ville, som kvinne, aldri ha valgt det selv. Menn? De er faktisk de som har kommentert det mest, gjerne med en god, liten latter, fordi de selv egentlig er i samme situasjon. Det har ikke vært noen direkte negative kommentarer, mer overraskende. Undrende. Er det virkelig mulig at ei forholdsvis ung kvinne frivillig lar seg grånes. Ja, det er faktisk mulig. Og det er faktisk utrolig deilig. Å bare la håret vokse. Klippe det innimellom. Slippe å tenke på ettervekst. Spare penger. Spare tid og energi. Spare håret og hodebunnen for kjemikalier som slettes ikke er gode, selv hvor skånsom reklamen påstår at hårfargen er. Ulempene med å ikke farge håret, og dermed grånes? Tja, det må jo være at jeg blir grå, da. I et samfunn som helst vil at vi skal eldes på en unaturlig måte. Men siden jeg ikke lenger bryr meg om akkurat det, så er det ikke mitt problem. Og andres trivielle hverdagsproblemer og negative syn på saker de strengt tatt ikke har noe med? De har jeg lært meg å ikke bruke nevneverdig med tid eller energi på.

For seriøst, når George Clooney kan grånes med stil, sjarme og sexappeal, hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det?

 

 

Gleder du deg, mamma?

-Hmm?
– Gleder du deg, mamma, til 17.mai?
-Eh … tja …
– Men du gleder deg vel, mamma? Det gjør jeg.


Å ha en kronisk sykdom er noe dritt. Det er opplest og vedtatt. Jeg skal ikke bruke mer tid på å diskutere det, for da kan jeg fort finne på å bruke hele innlegget på å skrive om alt det å ha en kronisk sykdom fører med seg. Om alle nedturene, de få oppturene, om valgene vi har, om det å tørre å møte verden, om å stenge seg ute fra verden, om fortvilelse, om håp, om tro, om manglende tro, om smerte, om dager hvor man ikke vil eksistere, om dager hvor man skjønner at man ikke har noe annet valg enn å eksistere, om dager hvor legen forstår alt du har å komme med, om dager da legetimen gikk skikkelig dårlig fordi legen ikke har god nok tid til deg, om gode samtaler med NAV, om fortvilte stunder etter nok et dustevedtak fra NAV, om venner og kollegaer som lever sine liv som om du aldri skulle ha eksistert, om år som går uten at du er med, om unger som forstår alt og ingenting, og om unger som er så tilpasningsdyktige at du blir småskremt og lurer på hva sykdommen din har gjort med uskyldige, små barnesinn. Nei, jeg skal ikke bruke mer tid på å diskutere at det å ha en kronisk sykdom er noe dritt. For det er opplest og vedtatt.

Dessverre finnes det noe som er verre enn å møte hverdagene med en kronisk sykdom. Det er å ha en kronisk sykdom når vi går de dagene i møte som egentlig skal være fylt av forventninger, glede, forberedelser og fryd. De dagene som jeg før brukte å elske av hele mitt hjerte. De dagene som jeg forberedte mer enn strengt tatt nødvendig, bare fordi jeg syntes det var utrolig gøy. Jeg elsker festligheter. Jeg elsker servietter, borddekking, nye oppskrifter, forventninger, elsker å fylle huset med mennesker, sitte i en evighet rundt bordet med god mat og god drikke, jeg elsker unger som sniker seg fra bordet for å trylle seg inn i lek sammen, borte fra de voksnes gode samtaler. Å elske – elsker – elsket – har elsket. Jeg elsket. Alle disse tingene har jeg elsket. Nå elsker jeg ikke mer. Jeg liker de ikke engang. Nå er det bare mas. Ting som må gjøres fordi jeg ikke er alene, fordi jeg ikke kan overse disse dagene, fordi jeg har andre å ta hensyn til. Fordi mine barn fortsatt, heldigvis, elsker disse dagene.

– Du gleder deg vel til 17.mai, mamma?

Hva skal jeg svare?

-Nei, jeg gjør ikke det. Jeg skulle ønske neste 17.mai ikke kom før om lenge, lenge, lenge. Sånn cirka rett etter at forskerne har funnet den rette medisinen, politikerne har vedtatt at alle skal få, og legene har gitt meg mine nødvendige doser, sånn cirka rett etter det, skulle jeg ønske at neste 17.mai kom.

Det kan jeg jo ikke svare. Men jeg gjør det. Og så flirer jeg litt. Og så flirer 11-åringen litt, mens hun ser undrende på meg, og venter på et nytt svar. På et svar som står bedre til hennes entusiasme og forventninger. Et svar som kan inneha et lite snev av glede hos meg også. Så jeg sier at joda, 17.mai blir bra.

For jeg har lyst til å glede meg til 17.mai. Jeg har lyst til å dele entusiasmen og forventningene. Det som gjør at jeg kvier meg, er alt rundt. Alt det som skal til for at 17.mai kommer i mål. Jeg senker mine egne krav. Jeg klarer, nesten, å godta at jeg har glemt å få noen til å kjøpe de 17.mai-serviettene jeg hadde tenkt at vi skulle pynte bordet med. Jeg klarer, nesten, å godta at bordet i år blir pyntet opp av søte ekorn som pryder restlageret av vinterservietter. Jeg har fått 11-åringen til å innse at det ikke trenger å være ei superflott kake pyntet som det norske flagget vi leverer til årets kafé på skolen, men at ei saftig og god gulrotkake gjør samme nytten og vel så det. Jeg får ungene til å prøve klær vi allerede har, og ender opp med to som skal gå i festdrakter som passer akkurat, når vi legger godviljen til, og en som skal gå i dress, som må legges noe ned, siden han tross alt har vokst i løpet av det siste året. Jeg får superbestemora på lag, selvfølgelig, hun er jo egentlig aldri ute av laget, og skjorter blir strøket, dress blir lagt ned og dampet, gulrotkake blir laget. Flagg og 17.mai-sløyfer dukker på merkverdig vis opp akkurat der som de ble lagt for to år siden, da 17.mai sist ble feiret her. Så kjekt at noen fornuftige sjeler tenkte langsiktig etter sist feiring. Det var ikke meg. Og jeg tar det ikke som et bevis på at det er lurt med orden. Jeg hadde sikkert funnet de, hadde jeg brukt mitt system på lagring. Det hadde nok tatt litt lenger tid, og jeg måtte ha involvert meg selv, så jeg er glad for at det ikke var jeg som hadde ansvaret. Men jeg bare sier, det, altså, at jeg hadde funnet de, da også. Bordet skal ungene dekke i løpet av kvelden, og jeg skal ikke komme med en eneste kommentar på hvordan jeg ville ha gjort det. Jeg er ikke i stand til å gjøre det. Så da er det ikke lenger mitt prosjekt. Mye mulig jeg ikke kan tillate meg å være tilstede mens det dekkes, da. Det vil muligens være det beste for alle parter.

I løpet av kvelden kommer pappaen til ungene sørfra. Han skal være sammen med oss i år. Det gjør at jeg kan senke skuldrene ennå et hakk, og faktisk kjenne på det at jo, jeg kan glede meg litt til 17.mai. Jeg trenger ikke å yte. Jeg kan faktisk bare nyte. Jeg kan nyte synet og samværet med familien, uten å måtte stresse med å få ungene hit og dit og i rette klær og sko. Jeg trenger ikke å innta foreldre-som-fikser-alt-rollen i morgen. Trenger ikke å stresse med å få programmet til å gå opp. Jeg trenger bare å være. Være jeg-ser-deg-og-jeg-elsker-deg-og-er-uendelig-stolt-av-deg-foreldre. Det holder hardt, det skal jeg innrømme, for selv om jeg ikke lenger kan, så ligger det jo i meg, det å skulle fikse og forberede og gjøre alt og alle klar for den store dagen. Men de kan jo, de andre også. Ungene, pappaen til ungene og superbestemora. Klart de kan. Og jeg kan bruke energien min på det som faktisk er viktig for ungene på en dag som 17.mai – å bare være i lag.

Så når morgendagen gryr, så skal jeg gjøre mitt beste for at dagen skal bli god, ikke bare for meg, men også for ungene mine og de andre rundt meg. Stykkevis og delt skal jeg komme meg gjennom dagens program. Med god hjelp av mamma og pappaen til ungene skal dagen feires og seires. Vi skal kose oss med 17.mai-frokost med vinterservietter og norske flagg. Mamma skal kjøre meg til byen slik at jeg får sett ungene gå i tog sammen med klassene sine, sett kjæresten marsjere sammen med korpset sitt. Jeg skal se mitt eget korps marsjere forbi, og kjenne på vemodet av å ikke kunne være med, kjenne på gleden av korpsmusikk som jeg elsker. På grunn av forventet drittvær er arrangementet etter barnetoget flyttet innendørs, og jeg priser meg lykkelig for det, for da har jeg kanskje, vel vitende om at jeg kan sitte og slappe av på en tørr og varm plass, en sjanse til å klare å få med meg øyeblikket når alle tre ungene synger sammen med Skolekoret. Jeg skal kjøres opp til kaféen på ungenes skole, kaféen som klassen til 11-åringen arrangerer i år, og som vi allerede har levert kake til, og jeg skal spise pølse og kake og drikke brus, jeg skal smile og si hei, jeg skal si, jo, takk, det er heldigvis ikke utseende det er noe galt med når folk bemerker hvor bra jeg ser ut. Og når jeg kjenner at nok er nok, så skal jeg få pappaen til ungene til å kjøre meg hjem igjen, hvor jeg skal hive av meg finklærne, få på meg koseklærne, og krype opp i sofaen, under pleddet, med et smil om munnen, vel vitende om at han tar ungene med gjennom resten av dagen, og at vi alle sammen har hatt flere gode lykkeblikk gjennom dagen.

Så jo, jeg prøver, jeg lover deg det, jenta mi, jeg prøver så godt jeg kan å glede meg til 17.mai.

 

Avtalen

Kommer du i kveld, spør du.

Nei, sier jeg.

Kom igjen da, det blir gøy,
lenge siden sist, de andre
kommer også, det serveres
velkomstdrinker og kanapeer
og de har
rød løper og fotograf
og de gir ut
goodie-bags og vareprøver og alt!
sier du på én innpust og én utpust.

Nei, sier jeg,
jeg har en annen avtale
i kveld, så det går nok
ikke.

Annen avtale, spør du.

Ja, sier jeg.

Hmm… tenker du høyt,
mens du lurer veldig på hvem
jeg har en avtale med, siden
alle dere skal dit og spise
små fingerretter og drikke
boblende væske og gå på
den røde løperen. Hvem jeg har
en avtale med som kan være bedre
enn en avtale med dere …

Jeg gir deg ikke svar
på ditt uspurte spørsmål. Men
du får et smil, et «hadet» og et
«kanskje neste gang».

Du står der, undrende,
og ser på at jeg går hjemover.

Jeg har en annen avtale i kveld.

En avtale med meg selv.