Jeg skulle skrive …

Hodet var fullt, tankene strømmet over, innlegg på innlegg formet seg mentalt. Så kom smellet …

Jeg skulle skrive om den fantastiske turen jeg hadde på lørdag, sammen med familien min. Om Svarta Bjørn-marsjen som er noe av det vakreste vi har her nord. Om folkefesten. Om naturen. Om ungene som var utrolig flinke å gå. Fra vi gikk ombord på toget, så begynte tankene å vandre. Mens jeg satt alene, med øynene lukket og tok djupe åndedrag for å lade opp til dagens marsj, formet ordene seg om til setninger, til avsnitt som skulle være starten på et innlegg som jeg visste kom til å bli bra, rett og slett fordi jeg kjente på meg at dagen kom til å bli bra. Jeg skulle fortelle om den fantastiske naturen som togturen tok oss gjennom, på vei opp til Norddalen. Jeg skulle fortelle om togturen som er en opplevelse i seg selv, i hvert fall for alle de som ikke har tatt turen før, og som derfor satt klistra til vinduene på den andre siden av togvogna, mens jeg, som har tatt turen mange ganger, satt og samlet krefter for å klare å gjennomføre det som var i vente. Da vi kom fram til Norddalen gikk ferden videre til fots. Setningene fortsatte å forme seg, i det jeg tok inn over meg hvor utrolig deilig det var å være ute blant folk, ute sammen med ungene, ute blant de som en gang var livet mitt. Mens ei gruppe fra Jernbanens musikkorps spilte kjente toner, kjente jeg rytmen i kroppen, og jeg skulle dele denne herlige følelsen med dere. Videre nedover rallarveien ble vi møtt av Teaterlagets fantastiske krimgåte, og jeg skulle formidle hvordan spenningen tok tak i hele turfølget, der vi ivrig så etter spor og forhørte alle de mistenkte vi møtte på veien. Jeg skulle skryte av ungene, som var herlige å ha med på tur, så blide og ivrige, så fulle av iver, så veldig hjelpsomme der de dytta mammaen opp den eneste, men åhhh, så tunge oppoverbakken på ruta. Jeg skulle ta med små glimt fra matpausen og de obligatoriske godtepausene. Glimt fra drikkepausene der turkopper og drikkeflasker ble fylt av det herligste fjellvann som rant nedover i fosser, bekker og elver. Videre skulle jeg fortelle om hvor godt det var å komme i mål nede i Rombaksbotn, hvor godt det var å høre Rombaksmusikken spille og underholde, hvor godt det smakte med koteletter fra grillen til Røde Kors, og hvor godt det var å se masse rallarkledde mennesker fra Rallarklubben og Vinterfestuka. Jeg skulle skryte vilt og hemningsløst av den fantastiske jobben de gjør, alle disse menneskene som gjør sommerens vakreste eventyr mulig. Så skulle jeg komme med et hjertesukk fordi jeg selv ikke har mulighet til å være med på arrangementssiden, samtidig som jeg skulle gitt meg selv en skikkelig god klapp på skulderen fordi jeg faktisk klarte å gjennomføre marsjen.

Jeg skulle skrive om bursdagen min. Om hvordan jeg egentlig ikke kjente noe fra eller til det å gå i fra 37 til 38, men hvordan det likevel var deilig å ha en dag som var min, der jeg fikk masse ekstra oppmerksomhet fra både familien min her hjemme, og fra familie og venner på Facebook, telefon og meldinger. Jeg skulle fortelle om en herlig bursdagsbrunsj og nydelig bursdagsmiddag nede hos mamma. Om gavene jeg fikk. Turbuksa fra kjæresten som jeg hadde fått i forkant av dagen, slik at jeg kunne bruke den på Svarta Bjørn-marsjen. Velværeproduktene fra mamma og minstemann slik at jeg kunne unne meg noen gode stunder på badet. Telefondekselet som eldste hadde kjøpt til meg på Glitter fordi hun mente jeg trengte nytt, noe hun hadde helt rett i, siden dekselet jeg hadde var mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning etter flere turer i gulvet. Om det nydelige bildet som mellomste hadde laget til meg på skolen, og klart å få med hjem helt uten at jeg hadde oppdaget det. Jeg skulle fortelle at mesteparten av dagen ble tilbrakt på sofaen, vekslende mellom våken og sovende tilstand, men at det var helt greit, fordi ungene var i nærheten og bytta på å puske meg på beina, som er noe av det beste jeg vet, og at sola skinte ute og smertene i kroppen omentrent ikke var til stedet. Joda, jeg skulle innrømme at jeg hadde gangsperre i lår og legger, men den gangsperra skulle jeg prise høyt og lykkelig, for gangsperre etter å faktisk ha dratt en for tiden svært dårlig trent kropp gjennom ei seks kilometer lang turløype, er noe ganske annet enn følelsen av gangsperre etter å ikke ha gjort noe som helst.

Jeg skulle skrive om ungenes telttur i hagen. Om hvordan de ivrig og begeistret satte opp det eneste teltet vi har i hus; et lite, rosa leketelt, som de meget bestemt mente de alle tre kom til å få plass i, noe de hadde helt rett i. Om hvordan soveposer, vannflasker og lesestoff ble puttet inn i teltet før de kledde på seg pysjamasene, pusset tennene og, veldig spente, tok plass i nattens bolig. Jeg skulle innrømmet min og min mors tvilende tanker på om nattens prosjekt kom til å bli gjennomført, og jeg skulle innrømmet hvor feil vi hadde tatt, når tre stolte solstråler kunne fortelle at de hadde sovet hele natta i teltet, og at de hadde sovet mye lenger hadde det ikke vært for at de ble vekt av naboens bil.

Jeg skulle skrive om ungenes forberedelse til ferien hos pappaen. Om pakkelister, skitne klær som skulle vært rene, en koffert som var for liten for tre, slik at bestemors koffert måtte lånes. Om kjøleskapgrøt som de lagde helt selv, kun med litt veiledning fra sofaen, før den med mer iver enn jeg var klar over at noe så simpelt som grøt kunne framkalle hos en snart åtte-åring, ble satt inn i kjøleskapet for å være klar til vi måtte stå opp klokka fire på morgenen, eller i min verden, på natta. Jeg skulle fortelle om hvor fantastisk gode disse ungene er, der de sto opp midt på natta for å rekke å kle på seg, pakke i bilen og gjøre klar bilfrokosten, slik at de kunne nå pysjflyet. Jeg skulle ta med hvor fornøyd jeg var med meg selv for at jeg klarte å stå opp midt i natta for å kjøre ungene helt selv til flyplassen, hvor godt det er å ikke lenger være på et medisinregime som gjør at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg skulle rose meg selv over hvor mye jeg mestret akkurat der og da. Så skulle jeg fortsette med å legge ut om hvordan det er en fryd å sende avgårde tre slike reisevante unger som gleder seg til å komme sørover til venner og familie som de ser alt for sjelden, og hvordan mammahjertet svulmer av stolthet fordi ungene takler dette å ha ei mamma i nord og en pappa i sør bedre enn vi egentlig kan forvente. Om hvordan hovedfokuset ikke var at de måtte reise alene, men at de var så heldige å reise alene, for da fikk de gratis brus og sjokolade på flyet, totalt uvitende om at vi voksne faktisk har betalt ekstra for at de skal følges opp mer enn andre passasjerer som ikke reiser alene, eller som er store nok til å klare å reise alene uten ekstra oppfølging.

Jeg skulle skrive om så mye. Det var så mange tanker som tok bolig i hodet mitt. Så mye som ville ut. Så mange innlegg som ble lagret mentalt. Så kom smellet. Harddisken ble slettet. Innleggene var bare vage tanker og minner. Selv om det bare var for et par dager siden at jeg opplevde alt dette herlige, så er det som om det var i en annen verden. Ei anna tid. Et annet liv. Kroppen sier nei. Hodet sier nei. Tankene og lysta skriker JAAAAA! Ja, for faen, la meg få lov til å kjenne mer på det gode i livet! Men nei, ikke nå, ikke på ei god stund. Jeg var for tøff i trynet. Nå må jeg betale. Jeg skulle jo skrive …

Fange i egen kropp

fange i egen kropp
uansett hva jeg gjør
trening – hvile – rekreasjon
så sier den stopp

hit og ikke mer
det nytter ikke
ingen vits i å lure det til
jeg vet hva som skjer

så fortvilelsen kommer
jeg gir opp håpet
føler meg maktesløs
tårene flommer

tårer – snørr – krampetak
hyler ned i puta
ungene må ikke høre
det er ikke deres sak

det er voksenverdens lover
med søknader og avslag
smerte og tomhet
vil det skal være over

det er regelrytteri
et tungrodd system
stempler inn stempler ut
sørger for at jeg ikke er fri

ser ikke individer
ser kun paragrafer og tall
tolker som strengest
ser ikke de som lider

står og stamper
Nå eller Aldri Videre
de går for aldri
jeg taper mine kamper

fange i egen kropp
nå også fange akkurat her
i et system – et helvete
vent – hør – men så stopp

kan du ikke se
stoppe og ta deg tid
det er et menneske
du har å gjøre med

prøver så godt jeg kan
henge sammen
være sterk
men altså – faen

nå er jeg lei
så forbanna fortvilt
over hele min eksistens
så gi meg litt rom – er du grei

gjemmer meg bort
hopper av ei stund
vil ikke være med videre
det er rimelig fort gjort

men jeg kommer igjen
ikke vær redd
tar ikke valget du tror
bruker kun min penn

for det er ingen tvil
det må ut på et vis
jeg tæres opp innvendig
mens verden utenfor møtes med smil

Foreldrelivets gleder …

Det tikker inn ei tekstmelding med bilde av en nyfødt, herlig liten krabat. Min venninne er blitt mamma for første gang, ei god uke før termin. Ei uke før sin satte termin, og 409 uker og 3 dager etter at jeg gikk gjennom en fødsel for siste gang …

Jeg blir glad når jeg leser meldinga. Når jeg får se bildet av den nydelige gutten som bare timer tidligere har kommet til verden. Jeg kjenner en rar følelse, et savn. Den var så god, den tida venninna mi er på vei inn i nå, nyfødttida. Jeg var heldig da jeg gikk gravid og fikk mine tre. Jeg hadde fine graviditeter og forholdsvis ukompliserte fødsler. Jeg hadde gode barselperioder, og jeg husker den første tida med glede. Tenker det er en grunn til at jeg fikk alle tre i løpet av fire år. Det hadde neppe skjedd om graviditet, fødsel eller den første tida hadde vært vanskelig. Nei, det hadde jo ikke det. Jeg var heldig, og det er det som gjør at jeg kjenner savnet når venninner får barn. Skal jeg være helt ærlig, så kjenner jeg nemlig også på det at jeg ikke vil gå gjennom det på nytt. Det er en epoke som er over for min del. Jeg har fått de barna jeg skal ha. Skulle jeg begynne å tenke seriøst i andre baner, så har sykdommen sørga for at kroppen ikke er klar for det. Så da stopper det seg selv.

Sprutbæsj oppetter ryggen, bleieskift, melkespreng, nattevåk, trilletur midt på natta på en campingplass midt i ingenmannsland med en hylende guttunge som ikke vil sove i telt. De dukker opp igjen, disse minnene som ikke nødvendigvis er like hyggelige som de gode minnene. Jeg får det bekreftet, det er ikke bare kroppen som setter en stopper for flere barn. Det er ikke bare babysnakk, babypludder og deilig babylukt som gjelder i den første tida, nei. Det er også andre ting som jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for. Ikke for det, nattevåk skjer  fortsatt, når ungene våkner av voksesmerter eller oppkast. Og nattevåk kommer det til å bli når ungene når midten og slutten av tenårene og skal ut på fest. Forhåpentligvis slipper jeg unna oppkast da, men det er det vel ingen garanti for …

Ingen tvil om at det å være foreldre har sine forskjellige sider, og at hver alder har sin sjarm. Klisje? Ja, mye mulig, det. Men klisjeer blir gjerne klisjeer av en grunn. De har noe sant i seg. Jeg er ferdig med småbarnsperioden, hvor bleieskift, våkenetter og barnehage har hovedfokus. Jeg kan legge de bekymringene, og gledene, bak meg. Jeg har ennå til gode å oppleve tenårene. Jeg er ennå år unna det å skulle sende førstemann avgårde til nye eventyr i en annen by, ja, kanskje et annet land. De bekymringene har jeg bare hørt om. Fra min mor. Fra venner som har eldre barn. Enn så lenge, befinner jeg meg midt i mellom. Jeg er verken småbarnsmamma eller tenåringsmamma. Med tre barn på barneskolen, er de største utfordringene leggetider, hvor lenge de får lov til å være ute, hvor mye de skal gjøre av husarbeid, at Instagram og Facebook har en aldersgrense av en grunn, og det å stå fast på at i vår familie gjør vi det slik vi gjør det, selv om «alle andre» gjør det på en annen, og i følge ungene, mye bedre måte. Jeg svelger kameler og jeg utfordrer egne verdier. Jeg sier nei, for så å ombestemme meg, fordi jeg innser, selv om jeg ikke vil innrømme det, at ungene hadde rett, og sier ja. Jeg sitter med klump i magen mens jeg venter på at de skal komme hjem, når jeg ikke helt vet hvor de er, men de ennå er innenfor den gitte tidsfristen. Jeg har tårer i øynene og gåsehud når de opptrer på foreldrekvelder med klassen og forestillinger med kulturskolen. Jeg er midt i det, jeg er mamma, jeg er det nærmeste de har. De er det nærmeste jeg har. Det er så godt! Det er så tungt! Det er så vanskelig …

Det tyngste, eller kanskje mer riktig sagt, det vanskeligste med foreldrerollen, her jeg befinner meg akkurat nå, er totalt uavhengig av ungenes alder. Det handler ikke om bleieskift eller våkenetter. Det handler ikke om diskusjoner om innetider, leggetider, eller aldersgrenser. Nei, det handler ikke om det. Det tyngste er ikke det som er forventet av foreldrerollen og samspillet med ungene. Det tyngste, akkurat nå, er det å ikke strekke til, det å ikke klare å være til stede for ungene, ikke kunne planlegge eller si ja. Det å alltid måtte si «vi får se», «jeg håper det» eller «det må vi prøve å få til» når de spør om de mest banale ting, det er noe av det tyngste. Det at deres liv blir så begrensa på grunn av min sykdom, at deres hverdag og fritid blir satt på vent, at det danner seg ei boble hvor hjemmet ikke er som andre hjem, det gjør noe med meg. Noe med tankene mine. For selv om det er tungt å innrømme det, så er tanken der. Tanken om at de hadde hatt det bedre om de ikke hadde bodd sammen med meg. For at ikke tanken skal få gro seg alt for godt fast, ikke skal tære meg opp innenfra, så har jeg valgt å prate med ungene om det. Hørt hva de synes. Sagt at de kanskje hadde hatt det best om vi ikke bodde sammen. Men så protesterer de på det, da. Og det gjør egentlig godt, for jeg er så veldig, veldig glad for at jeg har mine tre herlige, utfordrende, veloppdragne og tidvis ufordragelige barn. Sammen er vi en familie, på godt og vondt. Vi har det fint sammen. Vi er glade i hverandre. De har hverandre, en søskenflokk på tre. De tar vare på hverandre, og henter støtte hos hverandre når jeg ikke strekker til. Det er så godt å se. Så godt å kjenne på. For en annen tanke dukker også opp av og til. Hadde jeg ikke fått dem før sykdommen tok bolig i kroppen min, hadde årene gått fra meg, og jeg hadde nok ikke fått barn. Jeg hadde fint klart å leve et liv uten barn. Men jeg er takknemlig for at jeg slipper det. Selv på de mørkeste dagene er jeg glad for å slippe det.

På de mørkeste dagene dukker en redsel opp, redselen for hva sykdommen kan gjøre med meg. Hva om jeg blir verre? Hva om jeg går fra delvis husbunden til helt sengebunden? Hva om jeg går glipp av ennå flere år akkurat i denne tida som allerede er så sårbar og går så fort. Når jeg ser på alt jeg tidvis går glipp av nå, forestillinger, foreldremøter, dugnader, det å kunne ta ungene med på fjellturer, med på bassenget, planlegge en aktiv ferie, så kjenner jeg at tårene presser på. På de mørkeste dagene er fortvilelsen til å ta og føle på, der jeg gjemmer meg i hodeputa med snørr og tårer, hiksting og skjelving. Jeg vil ikke! Vil ikke være syk! Vil ikke miste flere øyeblikk med ungene. For dagene, ukene, månedene, årene – de går så fort. Så utrolig fort. Selv med tvungen sofatjeneste. Og jeg henger ikke med. Sykdommen har tatt meg bort fra mitt arbeidsliv og mitt sosiale liv. Den stjeler dessverre også mye av mitt mammaliv. Jeg liker det ikke.

På de lyseste dagene klarer jeg å fortrenge disse tunge tankene. Da klarer jeg å se gleden av å være mamma, klarer å nyte de få tingene vi klarer å gjøre sammen. Ungene er fantastisk tilpasningsdyktige, så de har nesten klart å lære seg å leve med ei mamma som bare kan av og til. De har lært seg å sette pris på de dagene der mamma klarer å være med på livet, de dagene der vi kan være sammen nesten som en vanlig familie. Det gjør så godt. Så glemmer vi oss alle av litt, og både krever mer og gir mer enn det som egentlig er lurt for akkurat vår familie. Som regel er det verdt det. For det å få lov til å være mamma, på godt og vondt, om det er til en nyfødt, liten krabat som krever all din tid og oppmerksomhet, eller det er til en søskenflokk på tre som begynner å bli så store at de søker mer og mer uavhengighet og selvstendighet, er ganske så bra, våkenetter til tross.

Og klokken fire på natta, mens min vakre venninne møter sin første morgen som nybakt mor, på et sykehus i Oslo, med sin førstefødte sønn bare cm fra seg, kryper jeg naken rundt på alle fire, med håp om å ikke sette knærne i legobitene som ligger strødd på gulvet under KURA-senga fra IKEA, for å vaske opp restene på veggen etter utbruddet fra en guttunge på snart åtte som, helt tydelig, har forsynt seg med et browniesstykke eller to for mye på avslutninga på svømmekurset tidligere på dagen. Åh – de små gleder foreldrerollen fører med seg!

Hvor ble årene av?

da dere var små
før lillebror var her
da det bare var dere to
og storesøster så varmt og kjærlig
og helt naturlig
passet på lillesøster
som fikk rom og frihet
til alt

husker dere det?

nei
dere gjør jo ikke det
for når årene går
så glemmer vi

dere
fordi dere var så små da
jeg
fordi jeg er blitt så glemsk

så dukker det opp
et lite øyeblikk
på ei strand
hvor
ei lita storesøster
brer en håndduk
over
ei ennå mindre lillesøster
for
at lillesøster
ikke skal
fryse

og jeg husker

tårene presser på

hvor ble årene av?