Foreldrelivets gleder …

Det tikker inn ei tekstmelding med bilde av en nyfødt, herlig liten krabat. Min venninne er blitt mamma for første gang, ei god uke før termin. Ei uke før sin satte termin, og 409 uker og 3 dager etter at jeg gikk gjennom en fødsel for siste gang …

Jeg blir glad når jeg leser meldinga. Når jeg får se bildet av den nydelige gutten som bare timer tidligere har kommet til verden. Jeg kjenner en rar følelse, et savn. Den var så god, den tida venninna mi er på vei inn i nå, nyfødttida. Jeg var heldig da jeg gikk gravid og fikk mine tre. Jeg hadde fine graviditeter og forholdsvis ukompliserte fødsler. Jeg hadde gode barselperioder, og jeg husker den første tida med glede. Tenker det er en grunn til at jeg fikk alle tre i løpet av fire år. Det hadde neppe skjedd om graviditet, fødsel eller den første tida hadde vært vanskelig. Nei, det hadde jo ikke det. Jeg var heldig, og det er det som gjør at jeg kjenner savnet når venninner får barn. Skal jeg være helt ærlig, så kjenner jeg nemlig også på det at jeg ikke vil gå gjennom det på nytt. Det er en epoke som er over for min del. Jeg har fått de barna jeg skal ha. Skulle jeg begynne å tenke seriøst i andre baner, så har sykdommen sørga for at kroppen ikke er klar for det. Så da stopper det seg selv.

Sprutbæsj oppetter ryggen, bleieskift, melkespreng, nattevåk, trilletur midt på natta på en campingplass midt i ingenmannsland med en hylende guttunge som ikke vil sove i telt. De dukker opp igjen, disse minnene som ikke nødvendigvis er like hyggelige som de gode minnene. Jeg får det bekreftet, det er ikke bare kroppen som setter en stopper for flere barn. Det er ikke bare babysnakk, babypludder og deilig babylukt som gjelder i den første tida, nei. Det er også andre ting som jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for. Ikke for det, nattevåk skjer  fortsatt, når ungene våkner av voksesmerter eller oppkast. Og nattevåk kommer det til å bli når ungene når midten og slutten av tenårene og skal ut på fest. Forhåpentligvis slipper jeg unna oppkast da, men det er det vel ingen garanti for …

Ingen tvil om at det å være foreldre har sine forskjellige sider, og at hver alder har sin sjarm. Klisje? Ja, mye mulig, det. Men klisjeer blir gjerne klisjeer av en grunn. De har noe sant i seg. Jeg er ferdig med småbarnsperioden, hvor bleieskift, våkenetter og barnehage har hovedfokus. Jeg kan legge de bekymringene, og gledene, bak meg. Jeg har ennå til gode å oppleve tenårene. Jeg er ennå år unna det å skulle sende førstemann avgårde til nye eventyr i en annen by, ja, kanskje et annet land. De bekymringene har jeg bare hørt om. Fra min mor. Fra venner som har eldre barn. Enn så lenge, befinner jeg meg midt i mellom. Jeg er verken småbarnsmamma eller tenåringsmamma. Med tre barn på barneskolen, er de største utfordringene leggetider, hvor lenge de får lov til å være ute, hvor mye de skal gjøre av husarbeid, at Instagram og Facebook har en aldersgrense av en grunn, og det å stå fast på at i vår familie gjør vi det slik vi gjør det, selv om «alle andre» gjør det på en annen, og i følge ungene, mye bedre måte. Jeg svelger kameler og jeg utfordrer egne verdier. Jeg sier nei, for så å ombestemme meg, fordi jeg innser, selv om jeg ikke vil innrømme det, at ungene hadde rett, og sier ja. Jeg sitter med klump i magen mens jeg venter på at de skal komme hjem, når jeg ikke helt vet hvor de er, men de ennå er innenfor den gitte tidsfristen. Jeg har tårer i øynene og gåsehud når de opptrer på foreldrekvelder med klassen og forestillinger med kulturskolen. Jeg er midt i det, jeg er mamma, jeg er det nærmeste de har. De er det nærmeste jeg har. Det er så godt! Det er så tungt! Det er så vanskelig …

Det tyngste, eller kanskje mer riktig sagt, det vanskeligste med foreldrerollen, her jeg befinner meg akkurat nå, er totalt uavhengig av ungenes alder. Det handler ikke om bleieskift eller våkenetter. Det handler ikke om diskusjoner om innetider, leggetider, eller aldersgrenser. Nei, det handler ikke om det. Det tyngste er ikke det som er forventet av foreldrerollen og samspillet med ungene. Det tyngste, akkurat nå, er det å ikke strekke til, det å ikke klare å være til stede for ungene, ikke kunne planlegge eller si ja. Det å alltid måtte si «vi får se», «jeg håper det» eller «det må vi prøve å få til» når de spør om de mest banale ting, det er noe av det tyngste. Det at deres liv blir så begrensa på grunn av min sykdom, at deres hverdag og fritid blir satt på vent, at det danner seg ei boble hvor hjemmet ikke er som andre hjem, det gjør noe med meg. Noe med tankene mine. For selv om det er tungt å innrømme det, så er tanken der. Tanken om at de hadde hatt det bedre om de ikke hadde bodd sammen med meg. For at ikke tanken skal få gro seg alt for godt fast, ikke skal tære meg opp innenfra, så har jeg valgt å prate med ungene om det. Hørt hva de synes. Sagt at de kanskje hadde hatt det best om vi ikke bodde sammen. Men så protesterer de på det, da. Og det gjør egentlig godt, for jeg er så veldig, veldig glad for at jeg har mine tre herlige, utfordrende, veloppdragne og tidvis ufordragelige barn. Sammen er vi en familie, på godt og vondt. Vi har det fint sammen. Vi er glade i hverandre. De har hverandre, en søskenflokk på tre. De tar vare på hverandre, og henter støtte hos hverandre når jeg ikke strekker til. Det er så godt å se. Så godt å kjenne på. For en annen tanke dukker også opp av og til. Hadde jeg ikke fått dem før sykdommen tok bolig i kroppen min, hadde årene gått fra meg, og jeg hadde nok ikke fått barn. Jeg hadde fint klart å leve et liv uten barn. Men jeg er takknemlig for at jeg slipper det. Selv på de mørkeste dagene er jeg glad for å slippe det.

På de mørkeste dagene dukker en redsel opp, redselen for hva sykdommen kan gjøre med meg. Hva om jeg blir verre? Hva om jeg går fra delvis husbunden til helt sengebunden? Hva om jeg går glipp av ennå flere år akkurat i denne tida som allerede er så sårbar og går så fort. Når jeg ser på alt jeg tidvis går glipp av nå, forestillinger, foreldremøter, dugnader, det å kunne ta ungene med på fjellturer, med på bassenget, planlegge en aktiv ferie, så kjenner jeg at tårene presser på. På de mørkeste dagene er fortvilelsen til å ta og føle på, der jeg gjemmer meg i hodeputa med snørr og tårer, hiksting og skjelving. Jeg vil ikke! Vil ikke være syk! Vil ikke miste flere øyeblikk med ungene. For dagene, ukene, månedene, årene – de går så fort. Så utrolig fort. Selv med tvungen sofatjeneste. Og jeg henger ikke med. Sykdommen har tatt meg bort fra mitt arbeidsliv og mitt sosiale liv. Den stjeler dessverre også mye av mitt mammaliv. Jeg liker det ikke.

På de lyseste dagene klarer jeg å fortrenge disse tunge tankene. Da klarer jeg å se gleden av å være mamma, klarer å nyte de få tingene vi klarer å gjøre sammen. Ungene er fantastisk tilpasningsdyktige, så de har nesten klart å lære seg å leve med ei mamma som bare kan av og til. De har lært seg å sette pris på de dagene der mamma klarer å være med på livet, de dagene der vi kan være sammen nesten som en vanlig familie. Det gjør så godt. Så glemmer vi oss alle av litt, og både krever mer og gir mer enn det som egentlig er lurt for akkurat vår familie. Som regel er det verdt det. For det å få lov til å være mamma, på godt og vondt, om det er til en nyfødt, liten krabat som krever all din tid og oppmerksomhet, eller det er til en søskenflokk på tre som begynner å bli så store at de søker mer og mer uavhengighet og selvstendighet, er ganske så bra, våkenetter til tross.

Og klokken fire på natta, mens min vakre venninne møter sin første morgen som nybakt mor, på et sykehus i Oslo, med sin førstefødte sønn bare cm fra seg, kryper jeg naken rundt på alle fire, med håp om å ikke sette knærne i legobitene som ligger strødd på gulvet under KURA-senga fra IKEA, for å vaske opp restene på veggen etter utbruddet fra en guttunge på snart åtte som, helt tydelig, har forsynt seg med et browniesstykke eller to for mye på avslutninga på svømmekurset tidligere på dagen. Åh – de små gleder foreldrerollen fører med seg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s