Jeg bor i nord. Havet som nabo og byen i umiddelbar nærhet. Det urbane fjæralivet. Det rurale bylivet.
Jeg har tre unger på 8, 10 og 12 år, som jeg er uendelig glad i. Og så har jeg ei fantastisk mamma som bor i samme hus som meg. Hun er noe helt for seg selv. Alle skulle hatt ei mamma som min. Eller ei sånn bestemor som ungene mine har. For jeg, jeg strekker ikke alltid til.
Jeg er lektor i norsk. Jeg er fagoversetter i engelsk. Jeg jobber ikke akkurat nå. Jeg har ME. Men jeg er. Jeg eksisterer. Innimellom lever jeg også. Skikkelig.
Livet, ungene og ME går ikke alltid så godt i hop, men det er slik min eksistens er akkurat nå. Det er det jeg må leve med. Det er den usminka sannheten. Så jeg gjør så godt jeg kan.
Tidvis blir det lange dager på sofaen, og mens jeg ligger der og gjør så godt jeg kan, noe som ofte rett og slett er absolutt ingen ting, så surrer tankene, og det skribles ned små tanker i form av dikt og store tanker i form av tankespinnerier. Noen ganger motsatt. Store tanker i form av dikt og veldig små tanker i et virvar av tankespinnerier. Disse vil jeg gjerne dele med deg. Her på bloggen min.
God lesefornøyelse.
Hadde vi vært på facebook, ville jeg gitt deg en ‘like’. Siden vi er her, sier jeg at jeg liker deg😉
LikerLiker
Du er nå bare helskjønn, Mona. Jeg liker deg også 😃
LikerLiker
Og du er nu bare skjønn og god 🙂
LikerLiker
Takk, mamma 😘
LikerLiker