Foreldrelivets gleder …

Det tikker inn ei tekstmelding med bilde av en nyfødt, herlig liten krabat. Min venninne er blitt mamma for første gang, ei god uke før termin. Ei uke før sin satte termin, og 409 uker og 3 dager etter at jeg gikk gjennom en fødsel for siste gang …

Jeg blir glad når jeg leser meldinga. Når jeg får se bildet av den nydelige gutten som bare timer tidligere har kommet til verden. Jeg kjenner en rar følelse, et savn. Den var så god, den tida venninna mi er på vei inn i nå, nyfødttida. Jeg var heldig da jeg gikk gravid og fikk mine tre. Jeg hadde fine graviditeter og forholdsvis ukompliserte fødsler. Jeg hadde gode barselperioder, og jeg husker den første tida med glede. Tenker det er en grunn til at jeg fikk alle tre i løpet av fire år. Det hadde neppe skjedd om graviditet, fødsel eller den første tida hadde vært vanskelig. Nei, det hadde jo ikke det. Jeg var heldig, og det er det som gjør at jeg kjenner savnet når venninner får barn. Skal jeg være helt ærlig, så kjenner jeg nemlig også på det at jeg ikke vil gå gjennom det på nytt. Det er en epoke som er over for min del. Jeg har fått de barna jeg skal ha. Skulle jeg begynne å tenke seriøst i andre baner, så har sykdommen sørga for at kroppen ikke er klar for det. Så da stopper det seg selv.

Sprutbæsj oppetter ryggen, bleieskift, melkespreng, nattevåk, trilletur midt på natta på en campingplass midt i ingenmannsland med en hylende guttunge som ikke vil sove i telt. De dukker opp igjen, disse minnene som ikke nødvendigvis er like hyggelige som de gode minnene. Jeg får det bekreftet, det er ikke bare kroppen som setter en stopper for flere barn. Det er ikke bare babysnakk, babypludder og deilig babylukt som gjelder i den første tida, nei. Det er også andre ting som jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for. Ikke for det, nattevåk skjer  fortsatt, når ungene våkner av voksesmerter eller oppkast. Og nattevåk kommer det til å bli når ungene når midten og slutten av tenårene og skal ut på fest. Forhåpentligvis slipper jeg unna oppkast da, men det er det vel ingen garanti for …

Ingen tvil om at det å være foreldre har sine forskjellige sider, og at hver alder har sin sjarm. Klisje? Ja, mye mulig, det. Men klisjeer blir gjerne klisjeer av en grunn. De har noe sant i seg. Jeg er ferdig med småbarnsperioden, hvor bleieskift, våkenetter og barnehage har hovedfokus. Jeg kan legge de bekymringene, og gledene, bak meg. Jeg har ennå til gode å oppleve tenårene. Jeg er ennå år unna det å skulle sende førstemann avgårde til nye eventyr i en annen by, ja, kanskje et annet land. De bekymringene har jeg bare hørt om. Fra min mor. Fra venner som har eldre barn. Enn så lenge, befinner jeg meg midt i mellom. Jeg er verken småbarnsmamma eller tenåringsmamma. Med tre barn på barneskolen, er de største utfordringene leggetider, hvor lenge de får lov til å være ute, hvor mye de skal gjøre av husarbeid, at Instagram og Facebook har en aldersgrense av en grunn, og det å stå fast på at i vår familie gjør vi det slik vi gjør det, selv om «alle andre» gjør det på en annen, og i følge ungene, mye bedre måte. Jeg svelger kameler og jeg utfordrer egne verdier. Jeg sier nei, for så å ombestemme meg, fordi jeg innser, selv om jeg ikke vil innrømme det, at ungene hadde rett, og sier ja. Jeg sitter med klump i magen mens jeg venter på at de skal komme hjem, når jeg ikke helt vet hvor de er, men de ennå er innenfor den gitte tidsfristen. Jeg har tårer i øynene og gåsehud når de opptrer på foreldrekvelder med klassen og forestillinger med kulturskolen. Jeg er midt i det, jeg er mamma, jeg er det nærmeste de har. De er det nærmeste jeg har. Det er så godt! Det er så tungt! Det er så vanskelig …

Det tyngste, eller kanskje mer riktig sagt, det vanskeligste med foreldrerollen, her jeg befinner meg akkurat nå, er totalt uavhengig av ungenes alder. Det handler ikke om bleieskift eller våkenetter. Det handler ikke om diskusjoner om innetider, leggetider, eller aldersgrenser. Nei, det handler ikke om det. Det tyngste er ikke det som er forventet av foreldrerollen og samspillet med ungene. Det tyngste, akkurat nå, er det å ikke strekke til, det å ikke klare å være til stede for ungene, ikke kunne planlegge eller si ja. Det å alltid måtte si «vi får se», «jeg håper det» eller «det må vi prøve å få til» når de spør om de mest banale ting, det er noe av det tyngste. Det at deres liv blir så begrensa på grunn av min sykdom, at deres hverdag og fritid blir satt på vent, at det danner seg ei boble hvor hjemmet ikke er som andre hjem, det gjør noe med meg. Noe med tankene mine. For selv om det er tungt å innrømme det, så er tanken der. Tanken om at de hadde hatt det bedre om de ikke hadde bodd sammen med meg. For at ikke tanken skal få gro seg alt for godt fast, ikke skal tære meg opp innenfra, så har jeg valgt å prate med ungene om det. Hørt hva de synes. Sagt at de kanskje hadde hatt det best om vi ikke bodde sammen. Men så protesterer de på det, da. Og det gjør egentlig godt, for jeg er så veldig, veldig glad for at jeg har mine tre herlige, utfordrende, veloppdragne og tidvis ufordragelige barn. Sammen er vi en familie, på godt og vondt. Vi har det fint sammen. Vi er glade i hverandre. De har hverandre, en søskenflokk på tre. De tar vare på hverandre, og henter støtte hos hverandre når jeg ikke strekker til. Det er så godt å se. Så godt å kjenne på. For en annen tanke dukker også opp av og til. Hadde jeg ikke fått dem før sykdommen tok bolig i kroppen min, hadde årene gått fra meg, og jeg hadde nok ikke fått barn. Jeg hadde fint klart å leve et liv uten barn. Men jeg er takknemlig for at jeg slipper det. Selv på de mørkeste dagene er jeg glad for å slippe det.

På de mørkeste dagene dukker en redsel opp, redselen for hva sykdommen kan gjøre med meg. Hva om jeg blir verre? Hva om jeg går fra delvis husbunden til helt sengebunden? Hva om jeg går glipp av ennå flere år akkurat i denne tida som allerede er så sårbar og går så fort. Når jeg ser på alt jeg tidvis går glipp av nå, forestillinger, foreldremøter, dugnader, det å kunne ta ungene med på fjellturer, med på bassenget, planlegge en aktiv ferie, så kjenner jeg at tårene presser på. På de mørkeste dagene er fortvilelsen til å ta og føle på, der jeg gjemmer meg i hodeputa med snørr og tårer, hiksting og skjelving. Jeg vil ikke! Vil ikke være syk! Vil ikke miste flere øyeblikk med ungene. For dagene, ukene, månedene, årene – de går så fort. Så utrolig fort. Selv med tvungen sofatjeneste. Og jeg henger ikke med. Sykdommen har tatt meg bort fra mitt arbeidsliv og mitt sosiale liv. Den stjeler dessverre også mye av mitt mammaliv. Jeg liker det ikke.

På de lyseste dagene klarer jeg å fortrenge disse tunge tankene. Da klarer jeg å se gleden av å være mamma, klarer å nyte de få tingene vi klarer å gjøre sammen. Ungene er fantastisk tilpasningsdyktige, så de har nesten klart å lære seg å leve med ei mamma som bare kan av og til. De har lært seg å sette pris på de dagene der mamma klarer å være med på livet, de dagene der vi kan være sammen nesten som en vanlig familie. Det gjør så godt. Så glemmer vi oss alle av litt, og både krever mer og gir mer enn det som egentlig er lurt for akkurat vår familie. Som regel er det verdt det. For det å få lov til å være mamma, på godt og vondt, om det er til en nyfødt, liten krabat som krever all din tid og oppmerksomhet, eller det er til en søskenflokk på tre som begynner å bli så store at de søker mer og mer uavhengighet og selvstendighet, er ganske så bra, våkenetter til tross.

Og klokken fire på natta, mens min vakre venninne møter sin første morgen som nybakt mor, på et sykehus i Oslo, med sin førstefødte sønn bare cm fra seg, kryper jeg naken rundt på alle fire, med håp om å ikke sette knærne i legobitene som ligger strødd på gulvet under KURA-senga fra IKEA, for å vaske opp restene på veggen etter utbruddet fra en guttunge på snart åtte som, helt tydelig, har forsynt seg med et browniesstykke eller to for mye på avslutninga på svømmekurset tidligere på dagen. Åh – de små gleder foreldrerollen fører med seg!

Hvor ble årene av?

da dere var små
før lillebror var her
da det bare var dere to
og storesøster så varmt og kjærlig
og helt naturlig
passet på lillesøster
som fikk rom og frihet
til alt

husker dere det?

nei
dere gjør jo ikke det
for når årene går
så glemmer vi

dere
fordi dere var så små da
jeg
fordi jeg er blitt så glemsk

så dukker det opp
et lite øyeblikk
på ei strand
hvor
ei lita storesøster
brer en håndduk
over
ei ennå mindre lillesøster
for
at lillesøster
ikke skal
fryse

og jeg husker

tårene presser på

hvor ble årene av?

Værsyk

Det finnes vel neppe den nordlenning som ikke har kjent på den – værsyka. Men for noen, så innebærer værsyka så mye, mye mer enn bare det å lengte etter varmere vær …

La oss ha en ting klart for oss først som sist; det er ikke været som gjør at jeg er bosatt her jeg bor. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kapsla inn hele byen min og flytta den sørover, langt sørover. For selv om jeg ikke alltid er så glad i været vi har her, så er jeg glad i alt det andre. Så det vil jeg gjerne ha med meg. Jeg elsker naturen. Nærheten til havet, til fjellet, til den lille byen. Jeg elsker menneskene. De som skaper liv i byen gjennom sine interesser. De som skaper verdier for vårt felles samfunn gjennom den jobben de gjør. Jeg elsker tryggheten med å bo her i nord. Tryggheten fordi vi er så beskytta som vi faktisk er fra alt det som skjer ute i den store verden. Tryggheten med å kunne la barna mine vokse opp her. Jeg elsker, egentlig, det skiftende været og alle fire årstidene. Elsker å se forandringene i naturen rundt oss. Se vår gå mot sommer, gå mot høst, gå mot vinter, gå mot en ny vår. Men det kan være tungt innimellom, å eksistere her i nord, når kroppen så tydelig skriker etter et annet klima.

Som sagt, det finnes neppe den nordlenning, som ikke har kjent på det. Når 17.mai feires med sludd, snøbyger og ullundertøy, gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 10 grader, og sparken står på vent i hagen, fordi vinteren snart er her igjen, så er det ikke til å komme bort fra at selv den mest hardbarka nordlenningen lengter til varmere strøk. Direkteflyene til sydens sol og varme er som regel tidlig fullbooka, av soltørste mennesker som ikke tør å ta sjansen på at sommeren skal komme med varme og sol. For det er en stor sjanse å ta. Og selv om sommeren skulle vise seg å komme med varme og sol, så er sommeren her nord mye kortere enn sommeren i sør. Så en direkteflydd sydenreise vil uansett være verdt det. Helt garantert. For alle nordlenninger har kjent på det – det å være værsyk.

For noen av oss er værsyka derimot noe mye mer enn bare det å lengte etter sol og varme. For meg, som en gang levde i den tro at utsagn som «jeg kjenner det på gikta» tilhørte min bestemors generasjon, og ikke meg selv, har værsyk fått ei helt annen betydning de siste årene. Nå er det ikke bare en mental greie, ikke bare det at jeg er litt lei kulde og manglende godvær. Nei, jeg er kommet dit hen at jeg faktisk blir fysisk dårligere av dårlig vær. Når lavtrykket kommer, og tåka ligger tjukk og lav innover fjorden, da setter smertene inn i alle ledd og muskler i kroppen. Da kjemper kropp og hode noe voldsomt. Da må fornuften få vinne over følelsene og lystene, og med smerter som krever alt av det lille av energi kroppen har, ender jeg opp med tvungen sofatjeneste og en eksistens jeg hater. En eksistens jeg ikke unner min verste fiende, som jeg for så vidt ikke tror jeg har så mange av, da … Så egentlig et hypotetisk utsagn. Men altså, jeg unner ingen den eksistensen, verken venn eller imaginær fiende.

Men når dagene er som de har vært de siste dagene, med strålende sol, 20 grader i skyggen, pølsegrilling i fjæra, unger som er hærige som bare nordnorske unger kan være og hiver seg uti havet mens snøen ennå ligger langt nede i fjellene, og med en kropp nesten fri for smerter, ja, da er Nord-Norge det beste sted på jord, og jeg glemmer glatt alle de dårlige dagene. Når Nord-Norge viser seg fra denne siden, så kjenner jeg på smaken av et normalt liv. Jeg klarer å gjøre ting sammen med ungene. Sammen med kjæresten. På en og samme dag har jeg vært både på tivoli, hvor jeg faktisk tok turen innom morohuset og kjørte en runde med»spykoppene», og med på grilling i fjæra. Dagen etterpå, som var like varm og vakker, klarte jeg å gå en tur, en tur helt for meg selv, med naturen som medisin. Dagen derpå igjen, som er i dag, en dag som fortsatt er like herlig, klarte jeg å dra til byen, riktignok ble jeg både henta og kjørt hjem igjen, men likevel, for å spise lunsj sammen med kjæresten. Flere dager på rad med et snev av den etterlengtede eksistensen. Flere dager hvor drømmen om å bli kvitt sykdommen står ennå sterkere, nettopp fordi jeg får kjenne på de tingene jeg savner. Og mens drømmen lever, og værsyka holder seg borte ennå ei lita stund, så lever jeg i nuet og kjenner på nettopp dette:

så heldige vi er
som får bo på et sånt sted
møte himmel
møte fjell
møte hav
møte sjelero og fred

 

La øyeblikket gli forbi

 

hvis du ikke har
noe hyggelig å si
så vær så snill
la øyeblikket gli forbi

jeg orker ikke høre
på dritten din
for jeg synes egentlig
at verden er ganske fin

er du lei og trist
trenger støtte og ro
ja, så kom til meg
så skal vi prate, vi to

men er det bare for
å syte og klage
så gidder ikke jeg
låne bort øret for å behage

andre menneskers liv
hvordan de lever, hva de gjør
det har ikke vi noe med
så ti stilt, som seg hør og bør

er de så fæle
at de skader andre
ja, så får vi gripe inn
ta tak og forandre

men er det så at de
kun plager deg litt
med andre tanker og ord enn dine
så husk at vi lever fritt

fritt til å ikke være enige
ikke måtte leve likt
å behage deg med sin levemåte
er ikke andre menneskers plikt

så smil og si noe hyggelig
eller bare vær stille
så kan det hende du oppdager
at de ikke er så ille

for de menneskene du har
så behov for å kue
med sladder og baksnakk
de lar seg ikke true

og den som framstår
som smålig og rar
er ene og alene deg
for de valgene du tar

så hvis du ikke har
noe hyggelig å si
gi faen, ti stilt
la øyeblikket gli forbi

Å – fikk jeg leve igjen

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
skulle jeg tatt verden for meg
åpnet hver ei dør

da hadde jeg vært nysgjerrig
på alt som livet har å gi
flydd som en sommerfugl
og følt meg fri

da hadde kveldsmat og kveldsstell
gått som en lek
og nattasang blitt sunget
uten å bli kvalm og blek

da hadde huset vært fylt
med stort og smått
og bordet vært dekket
av fristende tørt og vått

da hadde ganen fått kjenne
på sprudlende vin
mens jeg danset i sommernatta
småbrisen og fin

da hadde jeg elsket høyt
elsket hardt og rått
og vi hadde vært sammen
hadde ledd og grått

da hadde tonene klinget
fra saxen igjen
jeg hadde kjent på det kjente
og igjen vært en venn

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
trengte jeg ikke kjenne på
at noe inni meg dør

Jeg grånes

– Du må farge håret ditt!

Hmm … må jeg nå egentlig det?

Fra jeg var ca 15 år gammel, har jeg eksperimentert med forskjellige hårfarger. Ikke noe ekstremt, det har gått i forskjellige rødtoner, brunt, og sort. Eneste gangen det var en smule ekstremt var i russetida. Da bleika jeg håret først, og tro meg, det er en grunn til at jeg ikke er blondine. Selv om diverse bilder fra svunnen tid vitner om dårlige valg som pigg med rottehale, permanent og bolleklipp, så er det ingenting som slår meg som blond. Nå var det bare en mellomfase, da. Bleket for å kunne farges rødt. Knall rødt. For russetida si skyld. Så det kan holdes utenfor. Da russetida var over, var det tilbake til en forholdsvis nøytral farge igjen. Men fra midten av tenårene har jeg alltid hatt en annen farge enn min egen. Ja, bortsett fra da jeg nesten ikke hadde hår, da. Det var på folkehøgskolen, og er et kapittel for seg selv.

1.november 2014 var siste gang jeg farget håret mitt. Jeg var redusert av ME, men langt fra så redusert som nå. Så jeg var fortsatt aktiv på enkelte områder. Etterveksten var begynt å gjøre sitt inntog, og med spilling på kvelden, med scenelys rett mot og en sal full av publikum, var det greit å fikse litt på det, tenkte jeg. Så da gjorde jeg som jeg så ofte gjorde på den tida, jeg farga håret hjemme før jeg hoppa i dusjen. Gikk så bra, så. Flott farge, akkurat som det skulle være, fikk de komplimentene som var forventa, og tenkte ikke mer over det. Før neste gang jeg gikk i dusjen og vaska håret. All fargen forsvant. Etterveksten var tilbake. Det var som om hjemmefriseringen noen dager tidligere aldri hadde funnet sted. Noen dager senere snakka jeg tilfeldigvis med en frisør, og fikk den tunge beskjeden; jeg har glasshår. Say what? Glasshår? Jepp, en tilstand hvor håret rett og slett ikke er interessert i å ta til seg hårfarge. I hvert fall ikke hjemmefarge. Med ekstra sterke midler kan frisøren få det til. Ja, nettopp … Med hår som gror raskere enn gresset, vil det si minst ett frisørbesøk i måneden for å dekke etterveksten. Verken pengeboka eller energien min tilsa at det var noe å hige etter.

Så hva skulle jeg gjøre, da? Godta min kjedelige, kommunegrå hårfarge? Det var jo derfor jeg farga håret, derfor jeg hadde farga det fra midten av tenåra, jeg likte ikke min egen hårfarge. Den var kjedelig. At det hadde dukket opp et og annet grått hår de siste årene, det var jeg klar over, men det hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg farga ikke håret for å dekke over det grå. Jeg farga håret fordi det var deg jeg gjorde. Punktum. Men altså ikke nå lenger. Etterveksten ble mer og mer tydelig, og det var da jeg oppdaga det. De få, grå hårene var ikke lenger så få. De var mange. Spredd over hele hodet mitt. I hvert fall over hele toppen av hodet mitt. Underhåret, der de grå hårstråene ville ha vært skjult, det var fortsatt fint og fargerikt. Men oppå, der det var mest synlig, der poppet de fram, hårstråene, det ene mer grått enn det andre. Javel … Hva skulle jeg gjøre da? Krype til korset og bruke alt for mye penger på et fargeforsøk hos frisøren, et forsøk uten garantert resultat? Nei, det fristet fortsatt ikke. Så jeg googla litt. Og jeg fant ut at jeg egentlig følte meg komfortabel med mitt gråe hår. Det var samfunnet, forventningene, kommentarene, det var de andre rundt meg, som ikke var komfortabel med mitt gråe hår, og som gjorde at jeg måtte søke bekreftelse på nettet. Flere nettsider dukket opp med både kjente og ukjente kvinner som hadde bestemt seg for å grånes. Det beste? De så alle fantastisk flotte ut. Så da var avgjørelsen tatt. Sykdom hadde ført til at jeg fikk glasshår. Glasshår hadde ført til at jeg ikke kunne farge håret mitt lenger. Å ikke kunne farge håret lenger hadde ført til at jeg nå var ei kvinne i midten av 30-årene som var gråhårete. Og jeg var komfortabel med det selv.

Men at vi lever i et samfunn som forventer at kvinner skal farge bort det grå, det kommer om ikke så ofte, så i hvert fall inn i mellom veldig klart til syne. De aller fleste holder kjeft, men noen kommenterer de lyse stripene. Så jeg vet at de fleste ser dem. Noen lurer på om det er lenge siden jeg har vært hos frisøren. Enkelte frisører lurer på om jeg har sluttet å farge håret helt. Og svaret? Det er ja. Jeg grånes, og jeg er fornøyd med det. Hadde jeg gjort det om ikke sykdom hadde tvunget meg til å ta den avgjørelsen? Mest sannsynlig ikke. Ikke fordi jeg ikke er fornøyd med den avgjørelsen jeg har tatt, men fordi jeg nok aldri hadde tenkt på muligheten om å ikke farge håret, hadde ikke muligheten tvunget seg på. Det som dog forundrer meg litt, er at vi bor i et samfunn hvor det visstnok er allemannsrett å mene noe om at en kvinne grånes. De fleste er ikke positivt innstilt til det, og ville, som kvinne, aldri ha valgt det selv. Menn? De er faktisk de som har kommentert det mest, gjerne med en god, liten latter, fordi de selv egentlig er i samme situasjon. Det har ikke vært noen direkte negative kommentarer, mer overraskende. Undrende. Er det virkelig mulig at ei forholdsvis ung kvinne frivillig lar seg grånes. Ja, det er faktisk mulig. Og det er faktisk utrolig deilig. Å bare la håret vokse. Klippe det innimellom. Slippe å tenke på ettervekst. Spare penger. Spare tid og energi. Spare håret og hodebunnen for kjemikalier som slettes ikke er gode, selv hvor skånsom reklamen påstår at hårfargen er. Ulempene med å ikke farge håret, og dermed grånes? Tja, det må jo være at jeg blir grå, da. I et samfunn som helst vil at vi skal eldes på en unaturlig måte. Men siden jeg ikke lenger bryr meg om akkurat det, så er det ikke mitt problem. Og andres trivielle hverdagsproblemer og negative syn på saker de strengt tatt ikke har noe med? De har jeg lært meg å ikke bruke nevneverdig med tid eller energi på.

For seriøst, når George Clooney kan grånes med stil, sjarme og sexappeal, hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det?