jeg undrer

dagene blir kortere
høsten banker på
gata fylles opp igjen
av store og av små

sommeren hvisker stille
– nå tar jeg snart farvel
og naboene vinker
i den mørke sommerkveld

ferien er over
hverdagen tar til
jeg grubler stille for meg selv
– blir vinteren som jeg vil?

sommeren har vært så god
med mere energi
i korte, gode stunder
har også jeg hatt litt å gi

nå banker høsten på igjen
vinteren lurer like bak
i år som i fjor; jeg undrer
– blir jeg like svak?

Bak portene

bak portene
der menneskene bor
mens de styrer og steller
og tankene gror

bak portene
der livet leves godt
og dagene tar til
for både stort og smått

bak portene
der noen lever hardt 
bare for å overleve
tross livets tøffe medfart 

bak portene
der ukjente lever sine liv
uten at jeg vet
om hverdagen er ekte eller fiktiv

bak portene
der jeg ikke slipper inn
men heller ikke lengter etter
deres varme kinn

bak denne porten, derimot,
der jeg kjenner de som holder til
en firbent og to på to
en trekløver som er så god og snill

bak denne porten, skjønner du,
der jeg elsker de som bor
og skulle ønske jeg kunne ta de med
på reisen min mot nord

bak denne ene porten
der vet jeg hva som skjer
der leves livet fullt og helt
med masse kjærlighet

våken midt i natten

våken midt i natten
kroppen finner ikke ro
vi skulle være enige
-lysten og kroppen-
enige, vi to

lange, mørke timer
mens vi går mot en ny dag
at jeg aldri lærer
-handlinger og behov-
lærer kroppens velbehag

fristelsen ble for stor
og nå får jeg ta straffen
mitt syndige vesen klarte ikke
-mørk, het og fristene-
klarte ikke å si nei til kaffen

Å – fikk jeg leve igjen

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
skulle jeg tatt verden for meg
åpnet hver ei dør

da hadde jeg vært nysgjerrig
på alt som livet har å gi
flydd som en sommerfugl
og følt meg fri

da hadde kveldsmat og kveldsstell
gått som en lek
og nattasang blitt sunget
uten å bli kvalm og blek

da hadde huset vært fylt
med stort og smått
og bordet vært dekket
av fristende tørt og vått

da hadde ganen fått kjenne
på sprudlende vin
mens jeg danset i sommernatta
småbrisen og fin

da hadde jeg elsket høyt
elsket hardt og rått
og vi hadde vært sammen
hadde ledd og grått

da hadde tonene klinget
fra saxen igjen
jeg hadde kjent på det kjente
og igjen vært en venn

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
trengte jeg ikke kjenne på
at noe inni meg dør