… etter døden

så slår de mot meg
ordene
«deilig å være i brukbar form
på vei mot døden»
og samtidig som jeg tenker
«fuck you»
Fugelli
så skjønner jeg deg
så veldig godt

og jeg unner deg det
helt sant
jeg gjør det

jeg både skjønner deg
og
unner deg det

men
jeg synes det er
jævlig urettferdig

for mens du har fått dine
syv år pluss
så slo kreften til
på en annen plass
hos min onkel

og mens du
og din kone
får bruke årene sammen
til å virkelig være
til å leve
i vente på døden
så griper min tante tak i
hvert et sekund
for å få mest mulig ut av tida
hun har sammen med
min onkel
for å bare være
for å kjenne kjærligheten
for å innse
at livet som hun kjenner det
slettes ikke er som livet blir
og selv om vi tror vi har tida
på vår side
så går det alt for fort for noen
når kreften har bestemt seg
for å angripe
på en slik måte
at man ikke kan være
i brukbar form
på vei inn i døden

og mens døden banker på
og tar sin ubudne plass
så står noen igjen
og kjenner på nettopp det
at de er jævlig forbanna
for at livet aldri mer blir
som de hadde trodd

likevel

likevel skal livet
gå videre

og vi som står igjen
kan ikke gjøre annet
enn å jobbe for
å være i brukbar form
etter døden

Venterommet

ventende
han skulle vært her nå
vært her
for lenge siden
ropt mitt navn

min tid
det er den
– tida –
han ikke
tar hensyn til
i det han lar meg
vente
selv om vi hadde
et avtalt tidspunkt

ventende
med ønske om å være
et annet sted
men
har ikke noe valg
må bare
vente
til han har tid

ventende
på han som styrer
tida mi
akkurt nå
mens sola skinner
og
verden går videre
utenfor

Fange i egen kropp

fange i egen kropp
uansett hva jeg gjør
trening – hvile – rekreasjon
så sier den stopp

hit og ikke mer
det nytter ikke
ingen vits i å lure det til
jeg vet hva som skjer

så fortvilelsen kommer
jeg gir opp håpet
føler meg maktesløs
tårene flommer

tårer – snørr – krampetak
hyler ned i puta
ungene må ikke høre
det er ikke deres sak

det er voksenverdens lover
med søknader og avslag
smerte og tomhet
vil det skal være over

det er regelrytteri
et tungrodd system
stempler inn stempler ut
sørger for at jeg ikke er fri

ser ikke individer
ser kun paragrafer og tall
tolker som strengest
ser ikke de som lider

står og stamper
Nå eller Aldri Videre
de går for aldri
jeg taper mine kamper

fange i egen kropp
nå også fange akkurat her
i et system – et helvete
vent – hør – men så stopp

kan du ikke se
stoppe og ta deg tid
det er et menneske
du har å gjøre med

prøver så godt jeg kan
henge sammen
være sterk
men altså – faen

nå er jeg lei
så forbanna fortvilt
over hele min eksistens
så gi meg litt rom – er du grei

gjemmer meg bort
hopper av ei stund
vil ikke være med videre
det er rimelig fort gjort

men jeg kommer igjen
ikke vær redd
tar ikke valget du tror
bruker kun min penn

for det er ingen tvil
det må ut på et vis
jeg tæres opp innvendig
mens verden utenfor møtes med smil

Hvor ble årene av?

da dere var små
før lillebror var her
da det bare var dere to
og storesøster så varmt og kjærlig
og helt naturlig
passet på lillesøster
som fikk rom og frihet
til alt

husker dere det?

nei
dere gjør jo ikke det
for når årene går
så glemmer vi

dere
fordi dere var så små da
jeg
fordi jeg er blitt så glemsk

så dukker det opp
et lite øyeblikk
på ei strand
hvor
ei lita storesøster
brer en håndduk
over
ei ennå mindre lillesøster
for
at lillesøster
ikke skal
fryse

og jeg husker

tårene presser på

hvor ble årene av?

La øyeblikket gli forbi

 

hvis du ikke har
noe hyggelig å si
så vær så snill
la øyeblikket gli forbi

jeg orker ikke høre
på dritten din
for jeg synes egentlig
at verden er ganske fin

er du lei og trist
trenger støtte og ro
ja, så kom til meg
så skal vi prate, vi to

men er det bare for
å syte og klage
så gidder ikke jeg
låne bort øret for å behage

andre menneskers liv
hvordan de lever, hva de gjør
det har ikke vi noe med
så ti stilt, som seg hør og bør

er de så fæle
at de skader andre
ja, så får vi gripe inn
ta tak og forandre

men er det så at de
kun plager deg litt
med andre tanker og ord enn dine
så husk at vi lever fritt

fritt til å ikke være enige
ikke måtte leve likt
å behage deg med sin levemåte
er ikke andre menneskers plikt

så smil og si noe hyggelig
eller bare vær stille
så kan det hende du oppdager
at de ikke er så ille

for de menneskene du har
så behov for å kue
med sladder og baksnakk
de lar seg ikke true

og den som framstår
som smålig og rar
er ene og alene deg
for de valgene du tar

så hvis du ikke har
noe hyggelig å si
gi faen, ti stilt
la øyeblikket gli forbi

Avtalen

Kommer du i kveld, spør du.

Nei, sier jeg.

Kom igjen da, det blir gøy,
lenge siden sist, de andre
kommer også, det serveres
velkomstdrinker og kanapeer
og de har
rød løper og fotograf
og de gir ut
goodie-bags og vareprøver og alt!
sier du på én innpust og én utpust.

Nei, sier jeg,
jeg har en annen avtale
i kveld, så det går nok
ikke.

Annen avtale, spør du.

Ja, sier jeg.

Hmm… tenker du høyt,
mens du lurer veldig på hvem
jeg har en avtale med, siden
alle dere skal dit og spise
små fingerretter og drikke
boblende væske og gå på
den røde løperen. Hvem jeg har
en avtale med som kan være bedre
enn en avtale med dere …

Jeg gir deg ikke svar
på ditt uspurte spørsmål. Men
du får et smil, et «hadet» og et
«kanskje neste gang».

Du står der, undrende,
og ser på at jeg går hjemover.

Jeg har en annen avtale i kveld.

En avtale med meg selv.