Barnefrie uker – det er helt greit

Om noen dager er ungene tilbake hos meg etter fire uker sammen med pappaen. Jeg kjenner på at det skal bli godt å se dem igjen. Jeg kjenner på at det har vært godt å være uten dem. Jeg har tenkt mine tanker. Jeg har funnet ut. Noen valg tar jeg ikke, rett og slett fordi jeg mentalt ikke hadde klart å leve med de.

 

Kjøleskapet er nesten tomt. Frokosten består av havregrynsgrøt og te, for det er det jeg har i skuffer og skap. Middagen kjøper jeg ferdig enten ute på restaurant eller som take away, eller så skipper jeg middagen og tar meg et par knekkebrød. Jeg trenger ikke å fylle huset med yoghurt, frukt, pålegg, melk, jus eller middagstilbehør. Det er ingen matpakker som skal smøres, ingen unger som skal fores. Det er ingen planlagte måltid, og ingen krav til hva de skal inneholde. Kjøleskapet er nesten tomt, og det er helt greit.

Dagen starter seint, eller ekstremt tidlig. Kroppen tar ikke hensyn til samfunnets normerte timer. Jeg sovner, våkner, ligger våken, sovner ikke, må stå opp, prøver å legge meg igjen. Nettene går med til kryssord, bøker og tanker. Nettene går med til å sove. Alt etter som. Det er kroppen som bestemmer døgnrytmen, ikke samfunnet som i hverdagen krever sitt. Dagen starter seint, eller ekstremt tidlig, og det er helt greit.

Jeg gjør ikke husarbeid. Eller vent, det er ikke helt sant. Jeg har vasket klær. Maskin etter maskin har jeg lasset inn, tømt og hengt opp. Lenger kom de ikke, klærne, enn nyvaska og tørre. De befinner seg ennå på vaskerommet. I en haug. Langt unna skapene til eierne. Men de er rene. Og siden jeg er alene i huset, så fylles det nesten ikke på i skittentøyskurvene. Ja, og så har jeg satt inn i og tømt oppvaskmaskinen to ganger. Det er ca en gang i uka. En gang i uka med noe som vanligvis må gjøres en gang per dag. Så det går greit. Ikke er det så støvete på gulvet heller. Den jobben tar Roberto seg av. Med minimalt av sandete føtter som springer inn og ut av huset, og med særdeles lite matsmuler som detter ned på gulvet, er det ikke mye Roberto må anstrenge seg heller. Hvem Roberto er? Robot-støvsugeren vår, selvfølgelig. Badet kunne trengt en vask, støv skulle vært pusset, papirer, klær, leker og duppedingser skulle vært sortert, kastet eller gitt bort. Det springer ikke fra meg. Jeg gjør ikke husarbeid, og det er helt greit.

Jeg har barnefrie uker. Jeg har bare meg selv å ta hensyn til. Bare mine egne behov å dekke. Jeg har barnefrie uker, og det er helt greit.

Men jeg liker å ha ungene rundt meg.

Vi har lært oss å ta hensyn. For den fysiske helsa sin del, så kjenner jeg at akkurat nå, så hadde det vært bedre for meg å kun ha meg selv å ta vare på i hverdagen. For den mentale helsa sin del, så er det ingen tvil om at jeg ikke hadde hatt det bra med ungene på den andre kanten av landet på heltid. Vi har gått inn i en eksistens hvor vi har lært oss å stort sett ta hensyn til situasjonen vår, selv om det er krevende, både for meg som ikke har nok å gi dem, og for ungene som alt for ofte må ta til takke med det nest beste eller ikke noe i det hele tatt. Vi har lært oss å ta hensyn, og det er helt greit.

Livet er i endring. Ungene begynner å bli store. De klarer mer og mer selv, og som følge av min sykdom har de også blitt mer selvstendige og mer hjelpsomme. Klart, de har ennå en lang vei å gå, der klær, sko, ransler og alt av dill og dall slenges fra seg akkurat der de står og går. Men på akkurat det området har jeg innsett at de slektes mer på mora enn mora har lyst til å innrømme, så vi fortsetter å jobbe med den saken, alle fire. Det som likevel er det såre, er at de begynner å bli store, og jeg henger ikke med. Det er så mye jeg går glipp av, så mye jeg skulle tatt dem med på, vist dem, lært dem. Så mye som glipper fordi min fysiske helse ikke tillater det min psykiske helse higer etter. Slik er det. Det får jeg ikke gjort så mye med akkurat nå. Så vi fortsetter kampen sammen, og tar vare på alle lykkeblikkene vi faktisk har sammen. Det ble ikke slik jeg hadde tenkt meg, livet som mamma, men det er i hvert fall et liv. Et liv med en hverdag som hakker seg avgårde. En hverdag fylt med hinder. Hinder som vi kommer oss forbi, litt etter litt, og som fører oss ut på en ferd med andre mål og drømmer enn det vi opprinnelig hadde. Livet er i endring, og det, det er helt greit.

Det tar den tida det tar

tilbake snart
er jeg ikke

det tar den tida det tar

la meg bare være
litt for meg selv
ei lita stund
for å jobbe med meg
og mitt og det som gjør
at jeg tar alt i mitt eget tempo

så skal du se
at
det tar den tida det tar
og
at den tida kanskje ikke
er
så langt unna som det kunne vært
på det verste

 

Jeg reiser alene

Jeg må bort. Ut. Til sol og varme.

Etter et halvår med alt for mye fokus på sykdom, hvor MEen har hatt selskap av gallesteinanfall og en lite hyggelig akutt post ERCP-pankreatitt, med alle de følgene det fører med seg, er jeg, etter en påske hvor sofaen har vært min nærmeste venn og mammaen min har hatt rollen som foresatt mer enn som bestemor til mine barn, klar for å rømme fra alt et lite øyeblikk. 

Jeg sjekker hotell, leser meg opp på byer, sjekker flytider og priser. Drømmer om tidligere tider, da det å reise bare var kos og ubekymret glede, da jeg ikke trengte å tenke på hva flere flyturer, ventetid, å fikse alt selv, ville gjøre med kroppen min. Tenker på den tiden da kroppen min spilte på lag med ønskene mine, lystene mine, og jeg gir meg selv et mentalt dusteklapp i bakhodet for å ikke ha fokus på det som er viktig akkurat nå: sol, varme, ro og harmoni. Rekreasjon. Valgene og søkene blir snevret inn. Det må være direkte. Det må være enkelt. Det må være noen andre som fikser alt, og jeg skal bare krysse av for mat og transport i tillegg til å velge hotell. Det må være nå, ganske så snart. Da har jeg plutselig bare to valg. Enten Ving til Gran Canaria, eller Star Tour til Gran Canaria. På torsdag, om tre dager. Enkelt. Tror jeg. Men så slår det meg. Jeg er blitt ei pyse. Jeg har store problemer med å bestemme meg. Sliter med å trykke på knappen som skal få meg avgårde til sol og varme. Hvorfor? Fordi jeg skal reise alene. Jeg, som aldri har hatt problemer med å gjøre det som jeg har lyst til å gjøre alene, jeg, som ofte har foretrukket å gjøre ting alene, fordi det er så befriende, befinner meg plutselig i en situasjon hvor jeg ikke klarer å trykke på knappen for å gå videre til betaling. Så jeg venter litt. Noen timer. Neste gang jeg går inn og sjekker, så har valgene mine begrenset seg ytterligere. Ving er utsolgt. Fri for flybilletter. Shit! Jeg skal innrømme at Ving var førstevalget mitt. Ikke så mye på grunn av selskapet i seg selv, jeg har like god erfaring med Star Tour som Ving, men på grunn av flytidene og flyselskapet de benytter seg av. Okei. Min egen feil. Det er nå eller aldri. Så jeg går inn på Star Tour sine sider, trykker søk, ønskene mine ligger jo allerede der fra sist gang, de er fancye, sånn sett, disse internettsidene, som husker oss fra forrige besøk, og finner det alternativet som passer meg best både pris- og stedsmessig. 

Så da blir det altså chartertur til Gran Canaria. Direkte fra Evenes. Til et familieresort i Bahia Feliz med all inclusive, Bamseklubb, flere basseng og et spa på området. Jeg dropper all inclusive og Bamseklubben. Jeg dropper for så vidt familien også. De blir igjen hjemme. Grunnen til at det blir et familieresort er fordi det er det som er ledig tre dager før avreise. Det er det som er enklest. Det er det som gjør at jeg ikke trenger å gjøre noe annet før jeg reiser enn å pakke kofferten med cirka dobbelt så mye klær som jeg kommer til å få bruk for, bare i tilfelle, få mamma til å kjøpe solkrem til meg, en solkrem som viser seg å ikke strekke helt til, eller mer korrekt, det er jeg som viser meg å ikke strekke helt til, skrive ut billetten og finne frem passet mitt. Ja, og sjekke når flybussen går. Siden Star Tour fra Evenes benytter seg av Norwegian sitt rutefly som sin leverandør av transport av charterturister, så går faktisk flybussen til denne avgangen. Flaks for meg. Alt er i skjønneste orden. Det er på ingen måte skummelt å skulle reise alene.  

Selv om vi er to timer forsinket, så beholder jeg roen og smiler for meg selv av alle som okker og beklager seg rundt meg. Kjære vene, vi er på vei til sol og varme, vi skal på ferie, vi har allerede kjøpt billetter på et fly som går midt på natta, hva gjør vel to timer ekstra i avgangshallen? Ganske stor på det nå, kjenner jeg, her jeg reiser alene og ikke trenger å tenke på verken overtrøtte småunger eller en ektemann som får seg et glass eller to for mye på den ekstra tiden. Når vi først kommer oss avgårde, er flyet halvfullt, vi har godt med plass, jeg kommer i snakk med en hyggelig medpassasjer, jeg sover en del, og vi lander lenge før kroppen får protestere alt for mye på den lange flyturen. Med bare ett svetteanfall og uten behov for ekstra smertestillende, sier jeg meg veldig fornøyd. Vi blir møtt av en hyggelig ferievert som sender oss i retning riktig buss og en hyggelig bussjåfør. Vel fremme på hotellet, rett før natta er igang med å gå over til en ny dag, blir jeg møtt av en hyggelig nattevakt, som har ventet på meg, og håper forsinkelsen ikke har vært for slitsom. To timer etter at jeg skulle ha vært fremme, lander jeg i sofaen på rommet mitt. Trøtt som en dupp, smil om munnen, godt fornøyd med reisen. Hva har vel to timer å si når jeg er på ferie? Da er jeg mer imponert over alle de andre jeg møter på turen: flyvertene, ferieverten, bussjåføren, nattevakta på hotellet. De får tross alt to timers lenger arbeidstid midt på natta. De tar det med et smil. For at jeg, og alle de andre som kommer direkte fra Evenes, skal få en hyggelig start på ferien vår.  

Før jeg finner senga, tar jeg en snap og sender avgårde. Jeg benytter meg selvfølgelig hemningsløst av snapchat denne uka for å vise hvor herlig jeg har det i sydens sol og varme mens alle som mottar den er hjemme i kalde nord. Når jeg først har det bra, så skal det vises. Jeg får svar. Tommel opp. Kos deg. Og så, spørsmål, undring: Er du alene? Hvorfor sa du ikke i fra, så kunne vi reist i lag? Nettopp derfor. Jeg har ikke lyst til å reise sammen med noen. Jeg har lyst til å være helt alene. Jeg vet forskjellen på det å være ensom og det å være alene. Jeg vet hvor vondt og trist det er å føle seg ensom. Jeg vet hvor fantastisk herlig det er å være alene når jeg har valgt det selv.

Det viser seg at jeg ikke har glemt hvordan det er å kose meg i mitt eget selskap. Nå skal det jo sies at på grunn av MEen er jeg veldig vant til å være mye alene. Men det kan ikke sammenlignes. De timene jeg ligger på sofaen hjemme, mens ungene er på skolen, eller sendt ned til bestemora, fordi jeg må ha ennå mere tid alene, de er ikke noe artige. De er kjedelige. Grusomme. Kilde til konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke klarer. Her i sydens sol og varme blir kroppen en helt annen. Smertene forsvinner. Jeg kan bevege meg. Gå tur. Lese. Løse kryssord. Gå tur. Bade i spa-bassenget. Sitte å se på folk. Gå tur. Bestille meg en smoothie. Lese litt mer. Gå tur. Så herlig. Jeg er fri. Jeg kan gå. Og gå. Og gå. Og det uten at jeg ligger som et totalt slakt dagen etterpå. Ikke at jeg slipper unna mine sengedager innimellom. Men det er greit når senga har sol foran seg. Det er greit når smertene ikke er så kraftig tilstede. Det er greit når hjernen min fungerer. Jeg henger med. Jeg forsvinner inn i kryssord og romaner, og jeg klarer å holde meg der. Alt skjer i veldig sakte tempo, riktignok. Forbipassert av pensjonister med krum rygg og gåstaver på gåturene mine. I seng før noen andre på hotellet. Opp som en av de siste om morgenen. Jeg elsker det. Jeg har det så utrolig bra. Da slår det meg: jeg må være en skikkelig fantastisk person, så herlig som det er å være sammen med meg.

Jeg har egentlig bare én ting å utsette på det å reise alene, og det har å gjøre med den utilstrekkelige solkremen fra mamma. Jeg er en ganske myk person. Tror jeg. Det viser seg at jeg tar feil. For selv om jeg tror at jeg har nådd hver en centimeter på kroppen min, der jeg med akrobatiske bevegelser, nøyaktighet og konsentrasjon i både rett og oppned posisjon på hotellrommet foretar de nødvendige forberedelsene før jeg går ut i sola, så viser det seg, etter noen timer med lesing på stranda, at jeg har bommet grundig. Jeg har bommet grundig på et stort område midt på ryggen. Seriøst? Jeg er sikker på at jeg strakk til der. Den brennende følelsen og den glødende rødfargen forteller meg at jeg ikke bør være så sikker i min sak. Så jeg resignerer. Jeg kjøper meg aloe vera. Jeg funderer. Hvordan skal jeg få til dette, da? Når jeg ikke strekker til for å få på solkrem, så er det neppe noe mer sannsynlig at jeg skal strekke til når det gjelder å tilby den neglisjerte delen av kroppen min fuktighet. Jeg vurderer et øyeblikk å gå ned i resepsjonen for å spørre den hyggelige nattevakten, som også fungerer som dagvakt innimellom, om han kan hjelpe meg. Jeg slår det fra meg. Kan hende han har ei veldig sjalu kone hjemme, som ikke kommer til å sette pris på det når han kommer hjem og forteller om den halvgale, norske kvinnen som ber om hans tjenester av et slag som ikke inngår i arbeidsinnstruksene hans. Jeg ønsker på ingen måte å være delaktig i et samlivsbrudd. Det får holde at jeg en gang var delaktig i mitt eget. Så jeg må finne på noe annet. Kanskje henge opp en plakat med sted og tidspunkt for alle oss som reiser alene og trenger hjelp til smøring av både solkrem og fuktighetskrem. Jeg slår tanken fra meg når jeg kommer på at jeg bor på et familieresort, og at de aller fleste her reiser sammen med noen andre. Dessuten, hvem vet hva et slikt forslag vil føre til av oppmøte. Kan hende jeg treffer på alt annet enn de personlighetene som hadde vært behagelig å få hjelp av til å smøre meg. Så jeg må gruble videre. En kompis av meg foreslår, på snap, malerulle fra Clas Ohlson. Lurt! Problemet er at jeg er i Bahia Feliz. Clas Ohlson er hjemme. Mitt eget problem, får jeg beskjed om, siden jeg ikke har klagd før. Sant det. Så jeg vrir hjernen. Og finner løsninga. Håndduk. Tungvint, bruker ekstra mye av både solkrem og aloe vera, kommer sikkert til å skape problemer for vaskepersonalet, men det funker. Med forsiktige bevegelser, for å ikke irritere huden mer enn nødvendig, frem og tilbake med håndduken over ryggen, får jeg dekt hele området. Jeg får en pause fra den intense brenninga som av en eller annen grunn ser ut til å komme kun midt på natten og holder meg våken. Det finnes ikke lenger noe å utsette på det å reise alene. Malerulle står nå på ønskelista mi. Eventuelt en sånn såpe-/krempåsmører til rygg som jeg vet at jeg har sett på Enklere liv eller Nytt og nyttig. Tenk at de butikkene er på listen over butikker vel verdt å besøke!

Det beste med å reise alene er at andre slipper å ta hensyn til meg. Selv om de sier at det ikke er noe problem, så vet jeg at de ønsker å slippe å ta så mye hensyn. Selvfølgelig gjør de det. Det er slitsomt å ta hensyn hele tiden. Det er ennå mer slitsomt å måtte bli tatt hensyn til hele tiden. Derfor er det perfekt å dra på ferie alene, en ferie hvor ingen reagerer på at dagens middag flere dager inntas på hotellrommet og består av en appelsin og to sammenklappa brødskiver med skinkeost i mellom. Med te i koppen. Sjokolade til dessert. Alt, bortsett fra appelsinen som jeg tar med meg fra frokostsalen, selv om det står at det ikke er lov til å ta med mat ut derfra, er kjøpt på det overprisa supermarkedet på familieresortet, nettopp av hensyn til den eneste som trenger å både ta og taes hensyn til: meg. Middagen smaker fortreffelig. Den nytes i selskapet av ei herlig bok. Tatt med hjemmefra. Så ei bok til. Kjøpt på supermarkedet. Og mens barnefamilier og pensjonister danser til Macarena og What does the fox say, nyter jeg ei kald Fanta limón på terrassen, i akkurat passe avstand til volumet på sanganlegget, før jeg lukker verandadøra og trekker meg tilbake til kryssordet, tekoppen, småkakene og stillheten. Jeg er trettisju, snart åtti, og jeg reiser alene.