Fange i egen kropp

fange i egen kropp
uansett hva jeg gjør
trening – hvile – rekreasjon
så sier den stopp

hit og ikke mer
det nytter ikke
ingen vits i å lure det til
jeg vet hva som skjer

så fortvilelsen kommer
jeg gir opp håpet
føler meg maktesløs
tårene flommer

tårer – snørr – krampetak
hyler ned i puta
ungene må ikke høre
det er ikke deres sak

det er voksenverdens lover
med søknader og avslag
smerte og tomhet
vil det skal være over

det er regelrytteri
et tungrodd system
stempler inn stempler ut
sørger for at jeg ikke er fri

ser ikke individer
ser kun paragrafer og tall
tolker som strengest
ser ikke de som lider

står og stamper
Nå eller Aldri Videre
de går for aldri
jeg taper mine kamper

fange i egen kropp
nå også fange akkurat her
i et system – et helvete
vent – hør – men så stopp

kan du ikke se
stoppe og ta deg tid
det er et menneske
du har å gjøre med

prøver så godt jeg kan
henge sammen
være sterk
men altså – faen

nå er jeg lei
så forbanna fortvilt
over hele min eksistens
så gi meg litt rom – er du grei

gjemmer meg bort
hopper av ei stund
vil ikke være med videre
det er rimelig fort gjort

men jeg kommer igjen
ikke vær redd
tar ikke valget du tror
bruker kun min penn

for det er ingen tvil
det må ut på et vis
jeg tæres opp innvendig
mens verden utenfor møtes med smil

Værsyk

Det finnes vel neppe den nordlenning som ikke har kjent på den – værsyka. Men for noen, så innebærer værsyka så mye, mye mer enn bare det å lengte etter varmere vær …

La oss ha en ting klart for oss først som sist; det er ikke været som gjør at jeg er bosatt her jeg bor. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kapsla inn hele byen min og flytta den sørover, langt sørover. For selv om jeg ikke alltid er så glad i været vi har her, så er jeg glad i alt det andre. Så det vil jeg gjerne ha med meg. Jeg elsker naturen. Nærheten til havet, til fjellet, til den lille byen. Jeg elsker menneskene. De som skaper liv i byen gjennom sine interesser. De som skaper verdier for vårt felles samfunn gjennom den jobben de gjør. Jeg elsker tryggheten med å bo her i nord. Tryggheten fordi vi er så beskytta som vi faktisk er fra alt det som skjer ute i den store verden. Tryggheten med å kunne la barna mine vokse opp her. Jeg elsker, egentlig, det skiftende været og alle fire årstidene. Elsker å se forandringene i naturen rundt oss. Se vår gå mot sommer, gå mot høst, gå mot vinter, gå mot en ny vår. Men det kan være tungt innimellom, å eksistere her i nord, når kroppen så tydelig skriker etter et annet klima.

Som sagt, det finnes neppe den nordlenning, som ikke har kjent på det. Når 17.mai feires med sludd, snøbyger og ullundertøy, gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 10 grader, og sparken står på vent i hagen, fordi vinteren snart er her igjen, så er det ikke til å komme bort fra at selv den mest hardbarka nordlenningen lengter til varmere strøk. Direkteflyene til sydens sol og varme er som regel tidlig fullbooka, av soltørste mennesker som ikke tør å ta sjansen på at sommeren skal komme med varme og sol. For det er en stor sjanse å ta. Og selv om sommeren skulle vise seg å komme med varme og sol, så er sommeren her nord mye kortere enn sommeren i sør. Så en direkteflydd sydenreise vil uansett være verdt det. Helt garantert. For alle nordlenninger har kjent på det – det å være værsyk.

For noen av oss er værsyka derimot noe mye mer enn bare det å lengte etter sol og varme. For meg, som en gang levde i den tro at utsagn som «jeg kjenner det på gikta» tilhørte min bestemors generasjon, og ikke meg selv, har værsyk fått ei helt annen betydning de siste årene. Nå er det ikke bare en mental greie, ikke bare det at jeg er litt lei kulde og manglende godvær. Nei, jeg er kommet dit hen at jeg faktisk blir fysisk dårligere av dårlig vær. Når lavtrykket kommer, og tåka ligger tjukk og lav innover fjorden, da setter smertene inn i alle ledd og muskler i kroppen. Da kjemper kropp og hode noe voldsomt. Da må fornuften få vinne over følelsene og lystene, og med smerter som krever alt av det lille av energi kroppen har, ender jeg opp med tvungen sofatjeneste og en eksistens jeg hater. En eksistens jeg ikke unner min verste fiende, som jeg for så vidt ikke tror jeg har så mange av, da … Så egentlig et hypotetisk utsagn. Men altså, jeg unner ingen den eksistensen, verken venn eller imaginær fiende.

Men når dagene er som de har vært de siste dagene, med strålende sol, 20 grader i skyggen, pølsegrilling i fjæra, unger som er hærige som bare nordnorske unger kan være og hiver seg uti havet mens snøen ennå ligger langt nede i fjellene, og med en kropp nesten fri for smerter, ja, da er Nord-Norge det beste sted på jord, og jeg glemmer glatt alle de dårlige dagene. Når Nord-Norge viser seg fra denne siden, så kjenner jeg på smaken av et normalt liv. Jeg klarer å gjøre ting sammen med ungene. Sammen med kjæresten. På en og samme dag har jeg vært både på tivoli, hvor jeg faktisk tok turen innom morohuset og kjørte en runde med»spykoppene», og med på grilling i fjæra. Dagen etterpå, som var like varm og vakker, klarte jeg å gå en tur, en tur helt for meg selv, med naturen som medisin. Dagen derpå igjen, som er i dag, en dag som fortsatt er like herlig, klarte jeg å dra til byen, riktignok ble jeg både henta og kjørt hjem igjen, men likevel, for å spise lunsj sammen med kjæresten. Flere dager på rad med et snev av den etterlengtede eksistensen. Flere dager hvor drømmen om å bli kvitt sykdommen står ennå sterkere, nettopp fordi jeg får kjenne på de tingene jeg savner. Og mens drømmen lever, og værsyka holder seg borte ennå ei lita stund, så lever jeg i nuet og kjenner på nettopp dette:

så heldige vi er
som får bo på et sånt sted
møte himmel
møte fjell
møte hav
møte sjelero og fred

 

Å – fikk jeg leve igjen

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
skulle jeg tatt verden for meg
åpnet hver ei dør

da hadde jeg vært nysgjerrig
på alt som livet har å gi
flydd som en sommerfugl
og følt meg fri

da hadde kveldsmat og kveldsstell
gått som en lek
og nattasang blitt sunget
uten å bli kvalm og blek

da hadde huset vært fylt
med stort og smått
og bordet vært dekket
av fristende tørt og vått

da hadde ganen fått kjenne
på sprudlende vin
mens jeg danset i sommernatta
småbrisen og fin

da hadde jeg elsket høyt
elsket hardt og rått
og vi hadde vært sammen
hadde ledd og grått

da hadde tonene klinget
fra saxen igjen
jeg hadde kjent på det kjente
og igjen vært en venn

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
trengte jeg ikke kjenne på
at noe inni meg dør

Du skulle vært forfatter, du!

Ja, det har du rett i. Det skulle jeg vært. Og vet du hva? I hodet mitt, så er jeg allerede det. Ikke bare er jeg forfatter. Jeg er verdenskjent. En internasjonal bestselger. Nesten for ei superstjerne å regne.

 

 

Jeg kan ikke huske at jeg ikke kunne lese eller skrive. Jeg har alltid lest. Jeg har alltid skrevet. Hvorfor? Fordi det var det som falt seg naturlig for meg. Det var det jeg likte å holde på med. Det er det jeg fortsatt liker å holde på med.

Gjennom hele grunnskolen og videregående skrev jeg. Jeg var veldig glad i norskfaget. Jeg elsket skrivedager og tentamener. I barneskoleårene brukte jeg deler av fritida på å skrive skuespill og dikt for å hanskes med de vanskelige tankene som oppsto i møtet med miljøsvineri, lokale drukningsulykker og flyktningekriser. På ungdomsskolen ble det dikt og noveller for å hanskes med de spennende, kriblende og såre følelsene som oppsto i møtet med kjærlighet, vennskap, svik og tenkte dødsfall. På skoleavslutninger slo jeg gjerne til med noen velvalgte ord for å ønske god jul, god sommer eller farvel og takk for gode år. Jeg trengte ikke å tenke for å få det til. Det bare kom. Jeg ble belønnet med beste karakter, høytlesning av tekstene mine  for klassen, og lærere som likte meg så godt at jeg aldri trengte å tenke over at skolen kunne være et vanskelig sted. Da jeg ble spurt om hva jeg skulle bli da jeg ble stor, hadde jeg forskjellige svar ut i fra hvor på aldersskalaen jeg befant meg. Men forfatter, det var alltid med.

Så, hvorfor ble jeg ikke forfatter, da? Vel, første tanke som slår meg, er at jeg rett og slett er for lat.Jeg er for bedagelig anlagt. Jeg jobber best under press, og det som blir produsert i siste liten har alltid vist seg å være godt nok. Jeg er som regel fornøyd med mitt førsteutkast, og er ikke klar for veldig store endringer på den teksten jeg allerede har produsert. Det kom så veldig lett til meg, da jeg begynte å skrive. Jeg trengte aldri å jobbe for å få til å produsere tekster som de rundt meg likte. Jeg var fornøyd med det, og kjente aldri på behovet for å gjøre noe mer med det som ble skrevet. Jeg skrev jo for min egen del. Ikke for andre. At andre likte det, og ville lese det eller krevde at læreren leste det høyt i klassen, det var bare bonus for meg. Ikke målet. Jeg kjenner ennå på det at jeg er litt bedagelig anlagt når det kommer til redigering og etterarbeid av egen tekst. Det sitter nok nært sammen med det andre som slår meg når spørsmålet om hvorfor jeg ikke ble forfatter, dukker opp.

Jeg er dårlig på kritikk. Ufattelig dårlig. Selv hvor velmenende den måtte være ment å være. Selv om jeg ber om at den som leser teksten min må lese med et kritisk øye og komme med konstruktive tilbakemeldinger. Selv når jeg helt frivillig ikke bare utsetter meg for kritikken, men faktisk oppsøker den, så er jeg dårlig på å ta imot. Jeg parerer med argumenter tatt helt ut av sammenhengen, lukker ørene, vil ikke høre, og ender opp med å ikke gjøre noe særlig mer ut av teksten. Den skal jo likevel ingen sted. Hvordan skal det da bli om jeg åpner opp for et ennå større publikum av mine egne tekster? I klasserommet var tekstene trygge. For de var gode, blant klassens beste, det var ikke noe å si på det, og jeg befant meg helt på gjennomsnittet hva sosial status gjaldt, så det var ingen som hadde behov for å henge meg ut ved å snakke nedsettende om hverken meg eller tekstene mine. I tillegg har tenåringer flest mer enn nok av andre ting som surrer rundt i hodet sitt, så i det øyeblikket teksten min var ferdig opplest, så var den også glemt. Det passet meg perfekt. Utenfor klasserommet, i den virkelige verden, helt alene, uten en lærer som har presentert teksten min som vel verdt å lese, er det ikke like trygt. Da må jeg være trygg nok på teksten min til å tørre å ta imot kritikken som kommer, trygg nok til å blottlegge meg selv. Det er jeg ikke alltid like god på. For selv om jeg er elendig på kritikk, så er jeg meget dyktig på selvkritikk.

Så jeg gjorde ikke så mye med skrivinga etter endt skolegang. Dikt og små tankegrublerier endte stadig opp i forskjellige notisbøker, og etterhvert på notater på mobilen. De lå der som små aproposer til ting jeg opplevde, så og følte i hverdagen min. Skriving var fortsatt en hobby, men så dukket det opp andre hobbyer, og skrivinga fikk mindre plass. Så begynte jeg å jobbe, jeg fikk barn og skrivinga ble lagt ennå mer til sides for det som var livet. Det jeg trodde var livet. Helt til selve livet ble lagt tid sides. I hvert fall livet slik jeg kjente det. Livet, der skrivinga hadde alt for liten plass, og aldri ble skikkelig prioritert. Livet, der jeg var overalt til enhver tid, og aldri hadde tid til å tenke på forfatterdrømmen som jeg hadde arkivert så alt for langt bort, og som bare var oppe og vaket i de mørkeste timene. Nå ble plutselig de mørke timene langt flere. Livet tok ei vending jeg ikke var klar for, men som jeg ikke kunne gjøre noe med. Det ble timer på sofaen. Tankene begynte å spinne. Mye, ofte. Det var jo det eneste jeg mestret – å ligge der og tenke. Drømmen kom fram igjen, oftere, sterkere. Jeg slo det fra meg med at det var for sent, og at nå som sykdom dominerte livet, så var det i hvert fall ikke noe vits i å tenke på det. For jeg vil jo aldri klare å produsere noe fornuftig uansett. Sant? Jeg ser at det er ennå ei unnskyldning. Ei unnskyldning for å slippe å blottlegge meg selv. Slippe å gjøre meg selv ennå mer sårbar. Slippe å gå nederlag i møte. Likevel skriver jeg. Dikt, noveller, kortprosa, ja, til og med et manus til ei barnebok. Jeg skriver, jeg prøver meg forsiktig frem, jeg får avslag, jeg står i stampe, jeg prøver igjen, jeg kjenner sykdommen overmanne drømmen, jeg legger skrivinga på vent, jeg henter den frem, jeg henter drømmen frem, jeg modererer meg. Jeg skriver. For meg selv. For de som vil lese. For å igjen ha en stemme i samfunnet. Jeg skriver for å overleve mentalt.

Og i hodet mitt, ja, der lever drømmen i beste velgående og utarter seg gjennom ferdigskrevne novellesamlinger som tar verden med storm og en debutroman som går rett inn på bestselgerlista og oversettes til 18 språk med det samme. Det er bokbad,  TV-opptredener, boklansering og bokturne. Jeg har hatt alle samtalene, jeg har vært både den som intervjuer og den som blir intervjuet, det har foregått på både engelsk og norsk. Det har vært inni hodet mitt, mens jeg lå på sofaen. Det har vært høyt og velartikulert, der jeg har tatt meg ut fra min beste side framfor speilet på badet. Og jada, jeg har posert for diverse magasiner som ønsket å lage portrett på meg. Så ja, jeg skulle vært forfatter. Det har du helt rett i. Jeg er en skjult skatt. Ei kommende verdensstjerne. Skal det først gjøres, så går vi for verden som scene, altså! Inne i hodet mitt. Der drømmen er lagret, og lagt til sides. For nå.

For det er jo akkurat det vi så ofte gjør, i den tro at vi har all verdens med tid og all verdens med muligheter – vi legger drømmene til sides. Noen drømmer legger vi bare på vent, og det er greit. Det er som regel ikke for sent å ta tak i en drøm og oppfylle den. Men alt for ofte legger vi dessverre drømmen helt bort, og så sitter vi her og lurer på hvorfor de store talkshow-vertene ikke ringer for å avtale sendetid med oss …