Bak portene

bak portene
der menneskene bor
mens de styrer og steller
og tankene gror

bak portene
der livet leves godt
og dagene tar til
for både stort og smått

bak portene
der noen lever hardt 
bare for å overleve
tross livets tøffe medfart 

bak portene
der ukjente lever sine liv
uten at jeg vet
om hverdagen er ekte eller fiktiv

bak portene
der jeg ikke slipper inn
men heller ikke lengter etter
deres varme kinn

bak denne porten, derimot,
der jeg kjenner de som holder til
en firbent og to på to
en trekløver som er så god og snill

bak denne porten, skjønner du,
der jeg elsker de som bor
og skulle ønske jeg kunne ta de med
på reisen min mot nord

bak denne ene porten
der vet jeg hva som skjer
der leves livet fullt og helt
med masse kjærlighet

Det har vært stille en stund

Det har vært stille en stund på denne bloggen. Kun noen Instagrambilder nå og da. Det har vært stille fordi jeg har klart å gjøre andre ting. Jeg har igjen kjent på livet. Mestret. Levd litt slik som jeg gjorde før. Men jeg klarte ikke både og. Klarte ikke både å ta del i livet utenfor huset mitt og skrive blogg. Det var enten eller, og jeg valgte livet. Så kom krasjet. Selvfølgelig gjorde det det. Jeg visste det ville komme, men jeg klarte likevel ikke å la være å leve.

 

Jeg levde nesten slik som jeg gjorde før. I hvert fall gjorde jeg ting som jeg ikke har gjort på lenge. Jeg var ute av huset hver dag. Jeg traff andre mennesker hver dag. Jeg var på kafé og hadde lunsjavtaler med venner. Jeg var til og med så gal at jeg satte meg på flyet og dro til USA for å møte mennesker jeg ikke har møtt på 20 år. Det var så fantastisk. Så herlig. Så hjemme. For det var jo nettopp det turen til USA var; jeg reiste hjem til de som var mine familier og nærmeste venner da jeg var utvekslingsstudent der. Det gjorde så godt, og jeg er så utrolig glad for at jeg tok turen. Kunne ha skrevet så mye om akkurat den turen, men det er et blogginnlegg i seg selv verdig, og det har jeg faktisk ikke overskudd til akkurat nå …

Rett før og rett etter turen fikk jeg spørsmål om jeg kunne hjelpe til med å oversette noen små tekster til #millionsmissing-aksjonen som var 27.september. Det var så godt å ha overskudd til å kunne si ja, å igjen gjøre noe som er relevant for utdanninga mi. Så godt å være til nytte, å kunne bidra med noe til en så utrolig viktig aksjon. Den jobben aksjonsgruppa la ned i forkant, den jobben de fortsatt gjør, den er gull verdt, og jeg fikk lov til å være med. Heldige meg. Selvfølgelig sa jeg ja til det. Jeg hadde overskudd, jeg hadde mer energi enn på lenge, jeg levde og jeg «arbeidet».

Så kom en trist opplevelsene oppi alt det gode. Ei minnestund. Det gjorde godt å få være med å si farvel til min onkel. Det skar meg langt inn i hjertet å føle på sorgen og fortvilelsen til min tante og til min onkels bror og hans familie. Det skjærer ennå. Og det gjør meg sint og fortvilet at sykdom, ja, det var kreft, skal få ta fra oss alt for unge mennesker så alt for tidlig. Det er så meningsløst. Så fortvilende. Som ME-syk så kjenner jeg på sykdom og fortvilelse ganske ofte. Jeg blir ikke vant til det. Jeg hater det. Jeg vil at sykdommen skal forsvinne. Men jeg lever i hvert fall. Den forbannede kreften, derimot, den kan du ta springfart og skli rett inn i det mørkeste mørke med. Og la den bli der for alltid. For den vil jeg ikke ha her. Ikke hos mine nærmeste. Ikke hos noen. Midt oppi det triste ble det likevel et verdig farvel. Og jeg er takknemlig for at jeg klarte å være med på minnestunden.

Dagene gikk videre, og jeg prøvde å henge på så godt jeg kunne. Jeg klarte meg ganske bra. Måtte ha noen flere timer i senga enn jeg hadde hatt på ei stund, men jeg kom meg opp sammen med ungene, fikk de avgårde til skolen, sov mens de var borte, og var oppe og i grei form igjen på ettermiddagene. Jeg kom meg ut på konsert med korpset mitt og Jens Wendelboe. Selvfølgelig skulle jeg helst ha vært på scenen sammen med dem, men med tanke på at jeg ikke har spilt på to år, så var det nok best at jeg befant meg i salen. Og helt ærlig, så lite som jeg har fått med meg av konserter og forestillinger de siste årene, så var det nest beste veldig nært opp mot det beste, konserten var helt fantastisk, og jeg kjente at jeg virkelig levde igjen. Faktisk kjente jeg at jeg levde så pass at jeg tok sjansen på å gå på Nordland teater sin oppsetning av Cabaret som gjestet byen i forrige uke. Jeg hadde så lyst til å gå. Kroppen stritta imot. Jeg stritta imot kroppen. Stykket var fantastisk. Jeg er glad jeg fikk det med meg. Jeg har vært sengeliggende siden.

Sykdommen tok tilbake sin plass. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men der tok jeg feil. Selv med alle hvilepausene jeg tok hver dag, så ble det for mye. Det var så utrolig mange inntrykk, både de gode og de vonde, og alt må bearbeides. Det var minner, nye minner, savn, sårhet, følelser av alle slag, samhørighet, ensomhet – det var livet, og det ble for mye. Kroppen trengte en pause fra det travle liv, og senga og sofaen ble igjen min faste plass.

Høstens inntog, med sine mørke kvelder og kalde dager, snek seg inn i muskler og ledd, og gjorde kroppen min vinterstiv. Igjen lengter kroppen, og med det også tankene og drømmene, til et varmere klima, mer vennlig for meg med den sykdommen jeg har å hanskes med. Da er det godt å vite at det er under en måned til jeg igjen skal få lov til å kjenne på sydens sol og varme, og forhåpentligvis klare å gjøre mer enn å bevege meg mellom seng og sofa. Det har vært stille en stund …

Jeg skulle skrive …

Hodet var fullt, tankene strømmet over, innlegg på innlegg formet seg mentalt. Så kom smellet …

Jeg skulle skrive om den fantastiske turen jeg hadde på lørdag, sammen med familien min. Om Svarta Bjørn-marsjen som er noe av det vakreste vi har her nord. Om folkefesten. Om naturen. Om ungene som var utrolig flinke å gå. Fra vi gikk ombord på toget, så begynte tankene å vandre. Mens jeg satt alene, med øynene lukket og tok djupe åndedrag for å lade opp til dagens marsj, formet ordene seg om til setninger, til avsnitt som skulle være starten på et innlegg som jeg visste kom til å bli bra, rett og slett fordi jeg kjente på meg at dagen kom til å bli bra. Jeg skulle fortelle om den fantastiske naturen som togturen tok oss gjennom, på vei opp til Norddalen. Jeg skulle fortelle om togturen som er en opplevelse i seg selv, i hvert fall for alle de som ikke har tatt turen før, og som derfor satt klistra til vinduene på den andre siden av togvogna, mens jeg, som har tatt turen mange ganger, satt og samlet krefter for å klare å gjennomføre det som var i vente. Da vi kom fram til Norddalen gikk ferden videre til fots. Setningene fortsatte å forme seg, i det jeg tok inn over meg hvor utrolig deilig det var å være ute blant folk, ute sammen med ungene, ute blant de som en gang var livet mitt. Mens ei gruppe fra Jernbanens musikkorps spilte kjente toner, kjente jeg rytmen i kroppen, og jeg skulle dele denne herlige følelsen med dere. Videre nedover rallarveien ble vi møtt av Teaterlagets fantastiske krimgåte, og jeg skulle formidle hvordan spenningen tok tak i hele turfølget, der vi ivrig så etter spor og forhørte alle de mistenkte vi møtte på veien. Jeg skulle skryte av ungene, som var herlige å ha med på tur, så blide og ivrige, så fulle av iver, så veldig hjelpsomme der de dytta mammaen opp den eneste, men åhhh, så tunge oppoverbakken på ruta. Jeg skulle ta med små glimt fra matpausen og de obligatoriske godtepausene. Glimt fra drikkepausene der turkopper og drikkeflasker ble fylt av det herligste fjellvann som rant nedover i fosser, bekker og elver. Videre skulle jeg fortelle om hvor godt det var å komme i mål nede i Rombaksbotn, hvor godt det var å høre Rombaksmusikken spille og underholde, hvor godt det smakte med koteletter fra grillen til Røde Kors, og hvor godt det var å se masse rallarkledde mennesker fra Rallarklubben og Vinterfestuka. Jeg skulle skryte vilt og hemningsløst av den fantastiske jobben de gjør, alle disse menneskene som gjør sommerens vakreste eventyr mulig. Så skulle jeg komme med et hjertesukk fordi jeg selv ikke har mulighet til å være med på arrangementssiden, samtidig som jeg skulle gitt meg selv en skikkelig god klapp på skulderen fordi jeg faktisk klarte å gjennomføre marsjen.

Jeg skulle skrive om bursdagen min. Om hvordan jeg egentlig ikke kjente noe fra eller til det å gå i fra 37 til 38, men hvordan det likevel var deilig å ha en dag som var min, der jeg fikk masse ekstra oppmerksomhet fra både familien min her hjemme, og fra familie og venner på Facebook, telefon og meldinger. Jeg skulle fortelle om en herlig bursdagsbrunsj og nydelig bursdagsmiddag nede hos mamma. Om gavene jeg fikk. Turbuksa fra kjæresten som jeg hadde fått i forkant av dagen, slik at jeg kunne bruke den på Svarta Bjørn-marsjen. Velværeproduktene fra mamma og minstemann slik at jeg kunne unne meg noen gode stunder på badet. Telefondekselet som eldste hadde kjøpt til meg på Glitter fordi hun mente jeg trengte nytt, noe hun hadde helt rett i, siden dekselet jeg hadde var mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning etter flere turer i gulvet. Om det nydelige bildet som mellomste hadde laget til meg på skolen, og klart å få med hjem helt uten at jeg hadde oppdaget det. Jeg skulle fortelle at mesteparten av dagen ble tilbrakt på sofaen, vekslende mellom våken og sovende tilstand, men at det var helt greit, fordi ungene var i nærheten og bytta på å puske meg på beina, som er noe av det beste jeg vet, og at sola skinte ute og smertene i kroppen omentrent ikke var til stedet. Joda, jeg skulle innrømme at jeg hadde gangsperre i lår og legger, men den gangsperra skulle jeg prise høyt og lykkelig, for gangsperre etter å faktisk ha dratt en for tiden svært dårlig trent kropp gjennom ei seks kilometer lang turløype, er noe ganske annet enn følelsen av gangsperre etter å ikke ha gjort noe som helst.

Jeg skulle skrive om ungenes telttur i hagen. Om hvordan de ivrig og begeistret satte opp det eneste teltet vi har i hus; et lite, rosa leketelt, som de meget bestemt mente de alle tre kom til å få plass i, noe de hadde helt rett i. Om hvordan soveposer, vannflasker og lesestoff ble puttet inn i teltet før de kledde på seg pysjamasene, pusset tennene og, veldig spente, tok plass i nattens bolig. Jeg skulle innrømmet min og min mors tvilende tanker på om nattens prosjekt kom til å bli gjennomført, og jeg skulle innrømmet hvor feil vi hadde tatt, når tre stolte solstråler kunne fortelle at de hadde sovet hele natta i teltet, og at de hadde sovet mye lenger hadde det ikke vært for at de ble vekt av naboens bil.

Jeg skulle skrive om ungenes forberedelse til ferien hos pappaen. Om pakkelister, skitne klær som skulle vært rene, en koffert som var for liten for tre, slik at bestemors koffert måtte lånes. Om kjøleskapgrøt som de lagde helt selv, kun med litt veiledning fra sofaen, før den med mer iver enn jeg var klar over at noe så simpelt som grøt kunne framkalle hos en snart åtte-åring, ble satt inn i kjøleskapet for å være klar til vi måtte stå opp klokka fire på morgenen, eller i min verden, på natta. Jeg skulle fortelle om hvor fantastisk gode disse ungene er, der de sto opp midt på natta for å rekke å kle på seg, pakke i bilen og gjøre klar bilfrokosten, slik at de kunne nå pysjflyet. Jeg skulle ta med hvor fornøyd jeg var med meg selv for at jeg klarte å stå opp midt i natta for å kjøre ungene helt selv til flyplassen, hvor godt det er å ikke lenger være på et medisinregime som gjør at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg skulle rose meg selv over hvor mye jeg mestret akkurat der og da. Så skulle jeg fortsette med å legge ut om hvordan det er en fryd å sende avgårde tre slike reisevante unger som gleder seg til å komme sørover til venner og familie som de ser alt for sjelden, og hvordan mammahjertet svulmer av stolthet fordi ungene takler dette å ha ei mamma i nord og en pappa i sør bedre enn vi egentlig kan forvente. Om hvordan hovedfokuset ikke var at de måtte reise alene, men at de var så heldige å reise alene, for da fikk de gratis brus og sjokolade på flyet, totalt uvitende om at vi voksne faktisk har betalt ekstra for at de skal følges opp mer enn andre passasjerer som ikke reiser alene, eller som er store nok til å klare å reise alene uten ekstra oppfølging.

Jeg skulle skrive om så mye. Det var så mange tanker som tok bolig i hodet mitt. Så mye som ville ut. Så mange innlegg som ble lagret mentalt. Så kom smellet. Harddisken ble slettet. Innleggene var bare vage tanker og minner. Selv om det bare var for et par dager siden at jeg opplevde alt dette herlige, så er det som om det var i en annen verden. Ei anna tid. Et annet liv. Kroppen sier nei. Hodet sier nei. Tankene og lysta skriker JAAAAA! Ja, for faen, la meg få lov til å kjenne mer på det gode i livet! Men nei, ikke nå, ikke på ei god stund. Jeg var for tøff i trynet. Nå må jeg betale. Jeg skulle jo skrive …