Jeg grånes

– Du må farge håret ditt!

Hmm … må jeg nå egentlig det?

Fra jeg var ca 15 år gammel, har jeg eksperimentert med forskjellige hårfarger. Ikke noe ekstremt, det har gått i forskjellige rødtoner, brunt, og sort. Eneste gangen det var en smule ekstremt var i russetida. Da bleika jeg håret først, og tro meg, det er en grunn til at jeg ikke er blondine. Selv om diverse bilder fra svunnen tid vitner om dårlige valg som pigg med rottehale, permanent og bolleklipp, så er det ingenting som slår meg som blond. Nå var det bare en mellomfase, da. Bleket for å kunne farges rødt. Knall rødt. For russetida si skyld. Så det kan holdes utenfor. Da russetida var over, var det tilbake til en forholdsvis nøytral farge igjen. Men fra midten av tenårene har jeg alltid hatt en annen farge enn min egen. Ja, bortsett fra da jeg nesten ikke hadde hår, da. Det var på folkehøgskolen, og er et kapittel for seg selv.

1.november 2014 var siste gang jeg farget håret mitt. Jeg var redusert av ME, men langt fra så redusert som nå. Så jeg var fortsatt aktiv på enkelte områder. Etterveksten var begynt å gjøre sitt inntog, og med spilling på kvelden, med scenelys rett mot og en sal full av publikum, var det greit å fikse litt på det, tenkte jeg. Så da gjorde jeg som jeg så ofte gjorde på den tida, jeg farga håret hjemme før jeg hoppa i dusjen. Gikk så bra, så. Flott farge, akkurat som det skulle være, fikk de komplimentene som var forventa, og tenkte ikke mer over det. Før neste gang jeg gikk i dusjen og vaska håret. All fargen forsvant. Etterveksten var tilbake. Det var som om hjemmefriseringen noen dager tidligere aldri hadde funnet sted. Noen dager senere snakka jeg tilfeldigvis med en frisør, og fikk den tunge beskjeden; jeg har glasshår. Say what? Glasshår? Jepp, en tilstand hvor håret rett og slett ikke er interessert i å ta til seg hårfarge. I hvert fall ikke hjemmefarge. Med ekstra sterke midler kan frisøren få det til. Ja, nettopp … Med hår som gror raskere enn gresset, vil det si minst ett frisørbesøk i måneden for å dekke etterveksten. Verken pengeboka eller energien min tilsa at det var noe å hige etter.

Så hva skulle jeg gjøre, da? Godta min kjedelige, kommunegrå hårfarge? Det var jo derfor jeg farga håret, derfor jeg hadde farga det fra midten av tenåra, jeg likte ikke min egen hårfarge. Den var kjedelig. At det hadde dukket opp et og annet grått hår de siste årene, det var jeg klar over, men det hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg farga ikke håret for å dekke over det grå. Jeg farga håret fordi det var deg jeg gjorde. Punktum. Men altså ikke nå lenger. Etterveksten ble mer og mer tydelig, og det var da jeg oppdaga det. De få, grå hårene var ikke lenger så få. De var mange. Spredd over hele hodet mitt. I hvert fall over hele toppen av hodet mitt. Underhåret, der de grå hårstråene ville ha vært skjult, det var fortsatt fint og fargerikt. Men oppå, der det var mest synlig, der poppet de fram, hårstråene, det ene mer grått enn det andre. Javel … Hva skulle jeg gjøre da? Krype til korset og bruke alt for mye penger på et fargeforsøk hos frisøren, et forsøk uten garantert resultat? Nei, det fristet fortsatt ikke. Så jeg googla litt. Og jeg fant ut at jeg egentlig følte meg komfortabel med mitt gråe hår. Det var samfunnet, forventningene, kommentarene, det var de andre rundt meg, som ikke var komfortabel med mitt gråe hår, og som gjorde at jeg måtte søke bekreftelse på nettet. Flere nettsider dukket opp med både kjente og ukjente kvinner som hadde bestemt seg for å grånes. Det beste? De så alle fantastisk flotte ut. Så da var avgjørelsen tatt. Sykdom hadde ført til at jeg fikk glasshår. Glasshår hadde ført til at jeg ikke kunne farge håret mitt lenger. Å ikke kunne farge håret lenger hadde ført til at jeg nå var ei kvinne i midten av 30-årene som var gråhårete. Og jeg var komfortabel med det selv.

Men at vi lever i et samfunn som forventer at kvinner skal farge bort det grå, det kommer om ikke så ofte, så i hvert fall inn i mellom veldig klart til syne. De aller fleste holder kjeft, men noen kommenterer de lyse stripene. Så jeg vet at de fleste ser dem. Noen lurer på om det er lenge siden jeg har vært hos frisøren. Enkelte frisører lurer på om jeg har sluttet å farge håret helt. Og svaret? Det er ja. Jeg grånes, og jeg er fornøyd med det. Hadde jeg gjort det om ikke sykdom hadde tvunget meg til å ta den avgjørelsen? Mest sannsynlig ikke. Ikke fordi jeg ikke er fornøyd med den avgjørelsen jeg har tatt, men fordi jeg nok aldri hadde tenkt på muligheten om å ikke farge håret, hadde ikke muligheten tvunget seg på. Det som dog forundrer meg litt, er at vi bor i et samfunn hvor det visstnok er allemannsrett å mene noe om at en kvinne grånes. De fleste er ikke positivt innstilt til det, og ville, som kvinne, aldri ha valgt det selv. Menn? De er faktisk de som har kommentert det mest, gjerne med en god, liten latter, fordi de selv egentlig er i samme situasjon. Det har ikke vært noen direkte negative kommentarer, mer overraskende. Undrende. Er det virkelig mulig at ei forholdsvis ung kvinne frivillig lar seg grånes. Ja, det er faktisk mulig. Og det er faktisk utrolig deilig. Å bare la håret vokse. Klippe det innimellom. Slippe å tenke på ettervekst. Spare penger. Spare tid og energi. Spare håret og hodebunnen for kjemikalier som slettes ikke er gode, selv hvor skånsom reklamen påstår at hårfargen er. Ulempene med å ikke farge håret, og dermed grånes? Tja, det må jo være at jeg blir grå, da. I et samfunn som helst vil at vi skal eldes på en unaturlig måte. Men siden jeg ikke lenger bryr meg om akkurat det, så er det ikke mitt problem. Og andres trivielle hverdagsproblemer og negative syn på saker de strengt tatt ikke har noe med? De har jeg lært meg å ikke bruke nevneverdig med tid eller energi på.

For seriøst, når George Clooney kan grånes med stil, sjarme og sexappeal, hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det?