Barnefrie uker – det er helt greit

Om noen dager er ungene tilbake hos meg etter fire uker sammen med pappaen. Jeg kjenner på at det skal bli godt å se dem igjen. Jeg kjenner på at det har vært godt å være uten dem. Jeg har tenkt mine tanker. Jeg har funnet ut. Noen valg tar jeg ikke, rett og slett fordi jeg mentalt ikke hadde klart å leve med de.

 

Kjøleskapet er nesten tomt. Frokosten består av havregrynsgrøt og te, for det er det jeg har i skuffer og skap. Middagen kjøper jeg ferdig enten ute på restaurant eller som take away, eller så skipper jeg middagen og tar meg et par knekkebrød. Jeg trenger ikke å fylle huset med yoghurt, frukt, pålegg, melk, jus eller middagstilbehør. Det er ingen matpakker som skal smøres, ingen unger som skal fores. Det er ingen planlagte måltid, og ingen krav til hva de skal inneholde. Kjøleskapet er nesten tomt, og det er helt greit.

Dagen starter seint, eller ekstremt tidlig. Kroppen tar ikke hensyn til samfunnets normerte timer. Jeg sovner, våkner, ligger våken, sovner ikke, må stå opp, prøver å legge meg igjen. Nettene går med til kryssord, bøker og tanker. Nettene går med til å sove. Alt etter som. Det er kroppen som bestemmer døgnrytmen, ikke samfunnet som i hverdagen krever sitt. Dagen starter seint, eller ekstremt tidlig, og det er helt greit.

Jeg gjør ikke husarbeid. Eller vent, det er ikke helt sant. Jeg har vasket klær. Maskin etter maskin har jeg lasset inn, tømt og hengt opp. Lenger kom de ikke, klærne, enn nyvaska og tørre. De befinner seg ennå på vaskerommet. I en haug. Langt unna skapene til eierne. Men de er rene. Og siden jeg er alene i huset, så fylles det nesten ikke på i skittentøyskurvene. Ja, og så har jeg satt inn i og tømt oppvaskmaskinen to ganger. Det er ca en gang i uka. En gang i uka med noe som vanligvis må gjøres en gang per dag. Så det går greit. Ikke er det så støvete på gulvet heller. Den jobben tar Roberto seg av. Med minimalt av sandete føtter som springer inn og ut av huset, og med særdeles lite matsmuler som detter ned på gulvet, er det ikke mye Roberto må anstrenge seg heller. Hvem Roberto er? Robot-støvsugeren vår, selvfølgelig. Badet kunne trengt en vask, støv skulle vært pusset, papirer, klær, leker og duppedingser skulle vært sortert, kastet eller gitt bort. Det springer ikke fra meg. Jeg gjør ikke husarbeid, og det er helt greit.

Jeg har barnefrie uker. Jeg har bare meg selv å ta hensyn til. Bare mine egne behov å dekke. Jeg har barnefrie uker, og det er helt greit.

Men jeg liker å ha ungene rundt meg.

Vi har lært oss å ta hensyn. For den fysiske helsa sin del, så kjenner jeg at akkurat nå, så hadde det vært bedre for meg å kun ha meg selv å ta vare på i hverdagen. For den mentale helsa sin del, så er det ingen tvil om at jeg ikke hadde hatt det bra med ungene på den andre kanten av landet på heltid. Vi har gått inn i en eksistens hvor vi har lært oss å stort sett ta hensyn til situasjonen vår, selv om det er krevende, både for meg som ikke har nok å gi dem, og for ungene som alt for ofte må ta til takke med det nest beste eller ikke noe i det hele tatt. Vi har lært oss å ta hensyn, og det er helt greit.

Livet er i endring. Ungene begynner å bli store. De klarer mer og mer selv, og som følge av min sykdom har de også blitt mer selvstendige og mer hjelpsomme. Klart, de har ennå en lang vei å gå, der klær, sko, ransler og alt av dill og dall slenges fra seg akkurat der de står og går. Men på akkurat det området har jeg innsett at de slektes mer på mora enn mora har lyst til å innrømme, så vi fortsetter å jobbe med den saken, alle fire. Det som likevel er det såre, er at de begynner å bli store, og jeg henger ikke med. Det er så mye jeg går glipp av, så mye jeg skulle tatt dem med på, vist dem, lært dem. Så mye som glipper fordi min fysiske helse ikke tillater det min psykiske helse higer etter. Slik er det. Det får jeg ikke gjort så mye med akkurat nå. Så vi fortsetter kampen sammen, og tar vare på alle lykkeblikkene vi faktisk har sammen. Det ble ikke slik jeg hadde tenkt meg, livet som mamma, men det er i hvert fall et liv. Et liv med en hverdag som hakker seg avgårde. En hverdag fylt med hinder. Hinder som vi kommer oss forbi, litt etter litt, og som fører oss ut på en ferd med andre mål og drømmer enn det vi opprinnelig hadde. Livet er i endring, og det, det er helt greit.

Du skulle vært forfatter, du!

Ja, det har du rett i. Det skulle jeg vært. Og vet du hva? I hodet mitt, så er jeg allerede det. Ikke bare er jeg forfatter. Jeg er verdenskjent. En internasjonal bestselger. Nesten for ei superstjerne å regne.

 

 

Jeg kan ikke huske at jeg ikke kunne lese eller skrive. Jeg har alltid lest. Jeg har alltid skrevet. Hvorfor? Fordi det var det som falt seg naturlig for meg. Det var det jeg likte å holde på med. Det er det jeg fortsatt liker å holde på med.

Gjennom hele grunnskolen og videregående skrev jeg. Jeg var veldig glad i norskfaget. Jeg elsket skrivedager og tentamener. I barneskoleårene brukte jeg deler av fritida på å skrive skuespill og dikt for å hanskes med de vanskelige tankene som oppsto i møtet med miljøsvineri, lokale drukningsulykker og flyktningekriser. På ungdomsskolen ble det dikt og noveller for å hanskes med de spennende, kriblende og såre følelsene som oppsto i møtet med kjærlighet, vennskap, svik og tenkte dødsfall. På skoleavslutninger slo jeg gjerne til med noen velvalgte ord for å ønske god jul, god sommer eller farvel og takk for gode år. Jeg trengte ikke å tenke for å få det til. Det bare kom. Jeg ble belønnet med beste karakter, høytlesning av tekstene mine  for klassen, og lærere som likte meg så godt at jeg aldri trengte å tenke over at skolen kunne være et vanskelig sted. Da jeg ble spurt om hva jeg skulle bli da jeg ble stor, hadde jeg forskjellige svar ut i fra hvor på aldersskalaen jeg befant meg. Men forfatter, det var alltid med.

Så, hvorfor ble jeg ikke forfatter, da? Vel, første tanke som slår meg, er at jeg rett og slett er for lat.Jeg er for bedagelig anlagt. Jeg jobber best under press, og det som blir produsert i siste liten har alltid vist seg å være godt nok. Jeg er som regel fornøyd med mitt førsteutkast, og er ikke klar for veldig store endringer på den teksten jeg allerede har produsert. Det kom så veldig lett til meg, da jeg begynte å skrive. Jeg trengte aldri å jobbe for å få til å produsere tekster som de rundt meg likte. Jeg var fornøyd med det, og kjente aldri på behovet for å gjøre noe mer med det som ble skrevet. Jeg skrev jo for min egen del. Ikke for andre. At andre likte det, og ville lese det eller krevde at læreren leste det høyt i klassen, det var bare bonus for meg. Ikke målet. Jeg kjenner ennå på det at jeg er litt bedagelig anlagt når det kommer til redigering og etterarbeid av egen tekst. Det sitter nok nært sammen med det andre som slår meg når spørsmålet om hvorfor jeg ikke ble forfatter, dukker opp.

Jeg er dårlig på kritikk. Ufattelig dårlig. Selv hvor velmenende den måtte være ment å være. Selv om jeg ber om at den som leser teksten min må lese med et kritisk øye og komme med konstruktive tilbakemeldinger. Selv når jeg helt frivillig ikke bare utsetter meg for kritikken, men faktisk oppsøker den, så er jeg dårlig på å ta imot. Jeg parerer med argumenter tatt helt ut av sammenhengen, lukker ørene, vil ikke høre, og ender opp med å ikke gjøre noe særlig mer ut av teksten. Den skal jo likevel ingen sted. Hvordan skal det da bli om jeg åpner opp for et ennå større publikum av mine egne tekster? I klasserommet var tekstene trygge. For de var gode, blant klassens beste, det var ikke noe å si på det, og jeg befant meg helt på gjennomsnittet hva sosial status gjaldt, så det var ingen som hadde behov for å henge meg ut ved å snakke nedsettende om hverken meg eller tekstene mine. I tillegg har tenåringer flest mer enn nok av andre ting som surrer rundt i hodet sitt, så i det øyeblikket teksten min var ferdig opplest, så var den også glemt. Det passet meg perfekt. Utenfor klasserommet, i den virkelige verden, helt alene, uten en lærer som har presentert teksten min som vel verdt å lese, er det ikke like trygt. Da må jeg være trygg nok på teksten min til å tørre å ta imot kritikken som kommer, trygg nok til å blottlegge meg selv. Det er jeg ikke alltid like god på. For selv om jeg er elendig på kritikk, så er jeg meget dyktig på selvkritikk.

Så jeg gjorde ikke så mye med skrivinga etter endt skolegang. Dikt og små tankegrublerier endte stadig opp i forskjellige notisbøker, og etterhvert på notater på mobilen. De lå der som små aproposer til ting jeg opplevde, så og følte i hverdagen min. Skriving var fortsatt en hobby, men så dukket det opp andre hobbyer, og skrivinga fikk mindre plass. Så begynte jeg å jobbe, jeg fikk barn og skrivinga ble lagt ennå mer til sides for det som var livet. Det jeg trodde var livet. Helt til selve livet ble lagt tid sides. I hvert fall livet slik jeg kjente det. Livet, der skrivinga hadde alt for liten plass, og aldri ble skikkelig prioritert. Livet, der jeg var overalt til enhver tid, og aldri hadde tid til å tenke på forfatterdrømmen som jeg hadde arkivert så alt for langt bort, og som bare var oppe og vaket i de mørkeste timene. Nå ble plutselig de mørke timene langt flere. Livet tok ei vending jeg ikke var klar for, men som jeg ikke kunne gjøre noe med. Det ble timer på sofaen. Tankene begynte å spinne. Mye, ofte. Det var jo det eneste jeg mestret – å ligge der og tenke. Drømmen kom fram igjen, oftere, sterkere. Jeg slo det fra meg med at det var for sent, og at nå som sykdom dominerte livet, så var det i hvert fall ikke noe vits i å tenke på det. For jeg vil jo aldri klare å produsere noe fornuftig uansett. Sant? Jeg ser at det er ennå ei unnskyldning. Ei unnskyldning for å slippe å blottlegge meg selv. Slippe å gjøre meg selv ennå mer sårbar. Slippe å gå nederlag i møte. Likevel skriver jeg. Dikt, noveller, kortprosa, ja, til og med et manus til ei barnebok. Jeg skriver, jeg prøver meg forsiktig frem, jeg får avslag, jeg står i stampe, jeg prøver igjen, jeg kjenner sykdommen overmanne drømmen, jeg legger skrivinga på vent, jeg henter den frem, jeg henter drømmen frem, jeg modererer meg. Jeg skriver. For meg selv. For de som vil lese. For å igjen ha en stemme i samfunnet. Jeg skriver for å overleve mentalt.

Og i hodet mitt, ja, der lever drømmen i beste velgående og utarter seg gjennom ferdigskrevne novellesamlinger som tar verden med storm og en debutroman som går rett inn på bestselgerlista og oversettes til 18 språk med det samme. Det er bokbad,  TV-opptredener, boklansering og bokturne. Jeg har hatt alle samtalene, jeg har vært både den som intervjuer og den som blir intervjuet, det har foregått på både engelsk og norsk. Det har vært inni hodet mitt, mens jeg lå på sofaen. Det har vært høyt og velartikulert, der jeg har tatt meg ut fra min beste side framfor speilet på badet. Og jada, jeg har posert for diverse magasiner som ønsket å lage portrett på meg. Så ja, jeg skulle vært forfatter. Det har du helt rett i. Jeg er en skjult skatt. Ei kommende verdensstjerne. Skal det først gjøres, så går vi for verden som scene, altså! Inne i hodet mitt. Der drømmen er lagret, og lagt til sides. For nå.

For det er jo akkurat det vi så ofte gjør, i den tro at vi har all verdens med tid og all verdens med muligheter – vi legger drømmene til sides. Noen drømmer legger vi bare på vent, og det er greit. Det er som regel ikke for sent å ta tak i en drøm og oppfylle den. Men alt for ofte legger vi dessverre drømmen helt bort, og så sitter vi her og lurer på hvorfor de store talkshow-vertene ikke ringer for å avtale sendetid med oss …