Bak portene

bak portene
der menneskene bor
mens de styrer og steller
og tankene gror

bak portene
der livet leves godt
og dagene tar til
for både stort og smått

bak portene
der noen lever hardt 
bare for å overleve
tross livets tøffe medfart 

bak portene
der ukjente lever sine liv
uten at jeg vet
om hverdagen er ekte eller fiktiv

bak portene
der jeg ikke slipper inn
men heller ikke lengter etter
deres varme kinn

bak denne porten, derimot,
der jeg kjenner de som holder til
en firbent og to på to
en trekløver som er så god og snill

bak denne porten, skjønner du,
der jeg elsker de som bor
og skulle ønske jeg kunne ta de med
på reisen min mot nord

bak denne ene porten
der vet jeg hva som skjer
der leves livet fullt og helt
med masse kjærlighet

Dagen derpå

Gratulerer så mye med vel overstått 17.mai. For en fantastisk dag det var! Dagen i dag? Tja … Det er dagen derpå.


Årets 17.mai er helt fantastisk. Kort fortalt:

⁃ Jeg storkoser meg fra jeg står opp til jeg går og legger meg.
⁃ Jeg har verdens beste unger, og alt av dagligdags småkrangling og «må jeg?»-holdinger er lagt bort.
⁃ De velkjente fenomenene «god planlegging» og «ute i god tid» viser seg å ha noe for seg.
⁃ Justeringer av forventninger og samtaler om hva som er viktigst for hver enkelt av oss denne dagen viser seg også å være lurt.
⁃ Ungene fikser alt, nesten uten hjelp fra oss voksne, og festbordet er dekket i god tid for vår tradisjonelle og, for alle fem, superbestemora inkludert, viktige 17.maifrokost med dagens første is og bobler (av det alkoholfrie slaget) i høye stettglass.
⁃ Posekaker fra Toro er sterkt undervurdert – her gjør de stor suksess, og det er ikke en smule igjen av verken browniesen eller pavlovaen når dagen er omme.
⁃ Pølsefest er og blir best som middag på 17.mai.
⁃ Værgudene er med oss, og fordi vi har forventet iskald vind og høljeregn, blir vi superglade for oppholdsvær og 10 plussgrader.
⁃ Skip-bo kan fint erstatte sekkeløp og stylter som 17.mai-lek.
⁃ Byen er full av fantastiske mennesker, både i togene og langs ruta der togene går, som smiler og roper hurra og viser oppriktig glede for å se meg.
⁃ Gode tilbakemeldinger på reportasjen i Fremover fra både kjente og ukjente, ungdom og voksne, varmer og bekrefter tanken min om at det er viktig å være åpen om sykdommen.
⁃ Korps er best! Det kribler i hele kroppen etter å spille igjen, men enn så lenge, så nyter jeg synet av glade musikanter og lyden av velklingende toner.
⁃ Ei fin jakke og 17.maisløyfe fungerer utmerket når bunaden blir for slitsom å hanskes med.
⁃ Ungene stråler av søskenkjærlighet og glede for at jeg klarer å være sammen med dem.
⁃ Pizza og film er fantastisk avslutning på en god dag.
⁃ Det er små øyeblikk som minner om et friskt liv.
⁃ Dagen er full av lykkeblikk og kjærlighet.
⁃ Jeg er lykkelig.

Årets 18.mai kort fortalt:

⁃ Vi bikker midnatt, og kroppen har gått inn i et adrenalinrush, den klarer ikke å roe seg ned for å sove.
⁃ Kvalme og svimmelhet rir kroppen.
⁃ Morfinpreparat klarer å roe kroppen nok ned til å i hvert fall få litt hvile og ujevn søvn gjennom nattetimene.
⁃ Dyna og puta snus et antall ganger på grunn av nattesvette.
⁃ Jeg ringer etter superbestemora når vekkeklokka ringer, for jeg kommer meg ikke ut av senga, og jeg vil gjerne at ungene skal ha noen voksne sammen med seg før de drar på skolen.
⁃ Jeg har vekkeklokka på på nytt et par timer senere, for å rekke yogaen, men hele kroppen verker, armene har dovnet bort, jeg klarer ikke å løfte verken armer eller ben, og øynene sklir igjen av utmattelse. Jeg ender opp med å sende ei melding for å si at jeg ikke kommer.
⁃ Mamma tar seg av kommunikasjonen med assistenten min, slik at jeg kan sove uforstyrret.
⁃ Ungene kommer hjem, og jeg er ikke lenger uforstyrret.
⁃ Kos og klem og ønske om at jeg skal spise middag sammen med dem, strømmer inn på rommet mitt.
⁃ Jeg popper ei pille og venter på at den skal virke.
⁃ Kommer meg opp til middag, og får litt tid sammen med dem før jentene drar på dans. Jeg spiser ovnsbakt laks til frokost …
⁃ Kroppen min dumpes ned i sofaen.
⁃ Det registreres at det er nydelig vær ute, og jeg er glad for det, for det er med på å gjøre muskel- og leddsmertene mine svakere.
⁃ Det registreres at det er nydelig vær ute, og jeg er lei meg for at jeg ikke klarer å gå en tur i sola.
⁃ Klokka er snart seks på ettermiddagen, og jeg har såvidt starta dagen min. Snart er den over igjen.
⁃ Ingen tvil om at sykdom herjer kroppen.
⁃ Tankene mine svirrer, og de lander på at ja, ja, sånn er det bare, og det er lite jeg får gjort med det akkurat nå. 

Gårsdagen var fantastisk, og dagen i dag får ikke lov til å overskygge gleden over å faktisk ha klart å være med gjennom hele nasjonaldagen på en slik måte at både jeg og ungene er fornøyde. Det er tøft å måtte betale en så voldsom høy pris i etterkant. Det er ingen tvil om at endring i samfunnet må til. Det er ingen tvil om at penger må på bordet og seriøs forskning må finansieres. Det er ingen tvil om at jeg ønsker å bli frisk. Så jeg heiser mitt indre flagg, og hvisker så høyt som kroppen tillater i dag; hipp hurra for ytringsfrihet og demokrati; hipp hurra for forskning; hipp hurra for ei holdningsendring; hipp hurra for at jeg, når jeg skulle være en av de som ble alvorlig, kronisk syk, i hvert fall ble det i et land som Norge; hipp hurra for gode dager innimellom; hipp hurra for familien min og vennene mine som gjør det verdt å kjempe videre.

Hipp hipp hurra, og faen ta sykdommen og drittdager som i dag!

Kronisk syk og kronisk stolt av Narvik og VU

I dag kom VU-bilaget sammen med Fremover, lokalavisa vår. For et bilag! For et program! Tankene mine går tilbake til fjoråret, og de refleksjonene jeg gjorde meg etter at årets beste uke var over. Det fortjener en repetisjon.

Godtfolk av Narvik – kjenn deres besøkelsestid, få på dere rallarantrekkene og kom dere ut i byen.

Gjester av vår stolte og ærverdige Rallarby – vær velkommen!

Jeg? Jeg skal gjøre som jeg alltid gjør – drømme stort, krysse av masse spennende i programmet, og få med meg så mye som helsa tillater.

Ha ei strålende herlig Vinterfestuke 2017!

 

 

Lørdags kveld, et lite døgn til, og så er årets Vinterfestuke over. For meg har VU alltid vært ei god uke. Ei uke fylt med glede. De årene jeg bodde borte fra byen, var denne uka ei uke som gjorde at jeg lengtet hjem. Noen år passet det slik at jeg kunne ta meg en tur. Andre år gjorde det ikke det. Så flyttet jeg hjem, og VU var en sikker vinner hvert år. Trodde jeg. Så skjer det som ofte skjer: livet. Jeg fikk en kronisk sykdom som har dømt meg til tvungen sofatjeneste oftere enn jeg egentlig er interessert i å ha. Kjipt, uten tvil. Men det er slik det er, og det er bare å ta en dag av gangen, og sette pris på det man faktisk klarer å få med seg. Slik er det også i Vinterfestuka. Gjennom Fremover, Snapchat, Instagram og Facebook har jeg fått med meg mye av årets VU. Jeg har vært publikum. I fra sofaen. Ikke helt det samme, sant det. Men det er noe. Det gir meg et innblikk. Og det gir meg glede og en følelse av stolthet av byen min.

Jeg har tre barn som alle er i barneskolealder. Det drar meg med på ting. Det gjør at jeg kommer meg ut på noe av det som skjer i løpet av uka. Jeg er så heldig at jeg får være med på tre VU-kafeer på Frydenlund barneskole. Tre små timer får jeg kle på meg rallarantrekket mitt, møte andre foreldre i samme ærend, kost meg med kaffe og kaker og sett på de fantastiske numrene som ungene har forberedt til årets VU. Barn i denne alderen gjør også at første lørdag i VU er viktig for oss. Jeg klarer dessverre ikke hele løpet denne dagen. Det blir ikke både og. Dette vet ungene mine veldig godt. Derfor må vi velge hva vi skal gjøre sammen. Og det er greit. Vi valgte arrangementet i Lokstallen etter barnetoget. Så godt å få være i det, riktignok litt på sidelinjen, men likevel: treffe folk, kjenne på folkelivet, kjenne på de gode minnene fra jeg selv var barn og kledde meg ut sammen med vennene mine. Så godt å ennå ha de gode vennene, og vite det at når jeg må tilbake til tvungen sofatjeneste, så stiller de opp og tar ungene mine med seg på andre arrangement tilrettelagt for barna. Og for ei tilrettelegging det har vært. Ut i fra årets program ser det ut til å omfavne absolutt hele spekteret av kjønn og alder til innbyggerne i Narvik. Det er fantastisk.

Jeg skal ikke late som at det føles greit å ligge på sofaen og leve gjennom andres aktiviteter på sosiale media. Egentlig er det noe dritt. Men det er godt å se at det er så mye som skjer, og at folk skjønner at for at det skal skje noe i byen vår, så må vi stille opp som publikum. Bevisst eller ubevisst, men jeg håper folk er klar over hvor heldige vi er som har denne festivalen i Narvik hvert år. Håper folk ser at hvis helsa holder, så må vi stille opp, håper folk skjønner at for å nyte, så må vi yte. Vi må gi tilbake. Det ser det stort sett ut til at folk gjør. For det er fantastiske besøkstall på alle lunsjkonsertene uka gjennom. Det er flere utsolgte kveldskonserter og forestillinger. Barnas scene har fulle hus både på formiddagene og ettermiddagene. Ungdommene stiller opp og skaper liv på Verdensteateret. Museum og galleri har faste og nye utstillinger. Det er godt besøkte litteraturlunsjer. Gamle tradisjoner som Komihopprennet og Rallarsvingen står opp fra de døde. Foreninger, klubber, arbeidsplasser og vennegjenger – de samles til sitt årlige VU-arrangement. Så deilig å lese om alt dette i Fremover. Så deilig å få et glimt av livet på snap. Så deilig å se at hele byen stiller til dugnad for VU.

Tvungen sofatjeneste og ergrelse over mange tapte kveldsarrangement til tross, noe stort har jeg fått med meg i år. Med riktig oppladning, forberedelse og fantastiske hensyn tatt av ungene mine, klarte jeg å være med på Svarta Bjørn-konferansen i år. Av forskjellige grunner har jeg ikke fått med meg konferansen tidligere år, så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Lite visste jeg at det skulle vise seg å være en minifestival i festivalen. At jeg skulle få høre noen fascinerende og gripende foredrag, det var jeg forberedt på. Kristine Schille trakk fulle hus i Sjømannskirka for litt siden. Da klarte jeg ikke å komme meg dit. Nå hadde jeg en ny sjanse. En stor grunn til at jeg faktisk ønsket å komme meg på årets konferanse. Etter foredraget hennes skjønte jeg at det var helt riktig ønsket av meg. Så ærlig og sårt. Så åpent og nært. At Truls Svendsen skulle få fram latteren hos publikum, meg inkludert, det var heller ikke uventet. At Janove Ottesens suksesshistorie var god, var jeg også forberedt på. Men at jeg skulle få så mange vakre musikalske øyeblikk og latterkuler med på kjøpet, det kom som en herlig overraskelse. Det ble rett og slett en smak av mye av det jeg ikke hadde klart å gå på så langt i VU. En vakker og skjør start av Willem Mathlener og Srdjana Jovanovic – et lite snev av en lunsj-, eller i dette tilfellet, frokostkonsert. Svarta Bjørn 2015 Kirsten Aspenes åpnet konferansen med Jakobsens dikt Se oftere mot nord – Ord i spor i et par små minutter. Erlend Osnes ga av seg selv som konferansier – små glimt av et stand up-show. John-Kåre Hansen og England Brooks tok oss skjørt videre inn i dagen – et harmonisk jazzparadis. Marthe Valle løste oppgaven sin fantastisk med ei blanding av bilder, snakk og dype viser, og avsluttet økta si med å trekke opp Khaled Harara – vips, et lite øyeblikk av Holyland. Tonje Unstad dro oss med i alvoret av å ro aleina, før hun fikk fram latteren, dog beholdt noe av alvoret, for vi skal ikke kimse av barns bekymringer, med Bestemor sitt utedo – og barnas scene var representert. På toppen av dette kom det hyggelige pauser hvor jeg kunne prate med både min mamma og min tante som jeg kom sammen med, og med mange kjente som jeg så alt for sjelden ser for tiden. Pauser hvor jeg kunne fylle på med forfriskende frukt, mettende og god lunsj, mektige og fristende kaker. Pauser hvor inntrykkene kunne fordøyes. Da konferansen var over og jeg rolig trasket hjemover fikk jeg tid til å tenke. Så heldig jeg har vært, som har fått vært med på dette. For det er jo nettopp dette livet handler om: å leve i nuet, å planlegge, å jobbe hardt, å se at det ikke alltid går som man vil, å gi seg selv lov til å være sint og forbanna når livet ikke blir som man hadde trodd, å ro aleina, å være i lag, å innse at du er vakker og god nok som du er, å utfordre deg selv, å stole på deg selv, å tørre å si ja.

 
Så takk! Takk til deg som jobber i Vinterfestuka. Takk til deg som sitter i styret til stiftelsen Vinterfestuka. Takk til deg som stiller som frivillig gjennom uka. Takk til deg som spiller i Rombaksmusikken. Takk til deg som er med i Rallarklubben. Takk til deg som jobber i barnehage og skole og som tar med barn og unge på forestillinger og show, som arrangerer VU-kafe og åpent hus og alt det som hører med til slike arrangement. Takk til deg som er artist og som sier ja til bookingforespørselen. Takk til deg som går på konsertene og forestillingene. Takk til deg som dokumenterer VU med bilder, reportasjer, snap og oppdateringer på Facebook. Takk til deg som tar på deg rallarantrekket ditt med andakt og stolthet, og dermed er med på å gjøre festivalen gjennomført. Tusen takk, kjære Narvik by, for at du viser deg fra din beste side og gir oss alle, til og med meg, som har tvungen sofatjeneste store deler av uka, fornøyelsen og gleden av å kjenne på stoltheten av byen vår og den fascinerende historien som hører med.

(Opprinnelig et leserinnlegg i Fremover 15.mars 2016)

Det har vært stille en stund

Det har vært stille en stund på denne bloggen. Kun noen Instagrambilder nå og da. Det har vært stille fordi jeg har klart å gjøre andre ting. Jeg har igjen kjent på livet. Mestret. Levd litt slik som jeg gjorde før. Men jeg klarte ikke både og. Klarte ikke både å ta del i livet utenfor huset mitt og skrive blogg. Det var enten eller, og jeg valgte livet. Så kom krasjet. Selvfølgelig gjorde det det. Jeg visste det ville komme, men jeg klarte likevel ikke å la være å leve.

 

Jeg levde nesten slik som jeg gjorde før. I hvert fall gjorde jeg ting som jeg ikke har gjort på lenge. Jeg var ute av huset hver dag. Jeg traff andre mennesker hver dag. Jeg var på kafé og hadde lunsjavtaler med venner. Jeg var til og med så gal at jeg satte meg på flyet og dro til USA for å møte mennesker jeg ikke har møtt på 20 år. Det var så fantastisk. Så herlig. Så hjemme. For det var jo nettopp det turen til USA var; jeg reiste hjem til de som var mine familier og nærmeste venner da jeg var utvekslingsstudent der. Det gjorde så godt, og jeg er så utrolig glad for at jeg tok turen. Kunne ha skrevet så mye om akkurat den turen, men det er et blogginnlegg i seg selv verdig, og det har jeg faktisk ikke overskudd til akkurat nå …

Rett før og rett etter turen fikk jeg spørsmål om jeg kunne hjelpe til med å oversette noen små tekster til #millionsmissing-aksjonen som var 27.september. Det var så godt å ha overskudd til å kunne si ja, å igjen gjøre noe som er relevant for utdanninga mi. Så godt å være til nytte, å kunne bidra med noe til en så utrolig viktig aksjon. Den jobben aksjonsgruppa la ned i forkant, den jobben de fortsatt gjør, den er gull verdt, og jeg fikk lov til å være med. Heldige meg. Selvfølgelig sa jeg ja til det. Jeg hadde overskudd, jeg hadde mer energi enn på lenge, jeg levde og jeg «arbeidet».

Så kom en trist opplevelsene oppi alt det gode. Ei minnestund. Det gjorde godt å få være med å si farvel til min onkel. Det skar meg langt inn i hjertet å føle på sorgen og fortvilelsen til min tante og til min onkels bror og hans familie. Det skjærer ennå. Og det gjør meg sint og fortvilet at sykdom, ja, det var kreft, skal få ta fra oss alt for unge mennesker så alt for tidlig. Det er så meningsløst. Så fortvilende. Som ME-syk så kjenner jeg på sykdom og fortvilelse ganske ofte. Jeg blir ikke vant til det. Jeg hater det. Jeg vil at sykdommen skal forsvinne. Men jeg lever i hvert fall. Den forbannede kreften, derimot, den kan du ta springfart og skli rett inn i det mørkeste mørke med. Og la den bli der for alltid. For den vil jeg ikke ha her. Ikke hos mine nærmeste. Ikke hos noen. Midt oppi det triste ble det likevel et verdig farvel. Og jeg er takknemlig for at jeg klarte å være med på minnestunden.

Dagene gikk videre, og jeg prøvde å henge på så godt jeg kunne. Jeg klarte meg ganske bra. Måtte ha noen flere timer i senga enn jeg hadde hatt på ei stund, men jeg kom meg opp sammen med ungene, fikk de avgårde til skolen, sov mens de var borte, og var oppe og i grei form igjen på ettermiddagene. Jeg kom meg ut på konsert med korpset mitt og Jens Wendelboe. Selvfølgelig skulle jeg helst ha vært på scenen sammen med dem, men med tanke på at jeg ikke har spilt på to år, så var det nok best at jeg befant meg i salen. Og helt ærlig, så lite som jeg har fått med meg av konserter og forestillinger de siste årene, så var det nest beste veldig nært opp mot det beste, konserten var helt fantastisk, og jeg kjente at jeg virkelig levde igjen. Faktisk kjente jeg at jeg levde så pass at jeg tok sjansen på å gå på Nordland teater sin oppsetning av Cabaret som gjestet byen i forrige uke. Jeg hadde så lyst til å gå. Kroppen stritta imot. Jeg stritta imot kroppen. Stykket var fantastisk. Jeg er glad jeg fikk det med meg. Jeg har vært sengeliggende siden.

Sykdommen tok tilbake sin plass. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men der tok jeg feil. Selv med alle hvilepausene jeg tok hver dag, så ble det for mye. Det var så utrolig mange inntrykk, både de gode og de vonde, og alt må bearbeides. Det var minner, nye minner, savn, sårhet, følelser av alle slag, samhørighet, ensomhet – det var livet, og det ble for mye. Kroppen trengte en pause fra det travle liv, og senga og sofaen ble igjen min faste plass.

Høstens inntog, med sine mørke kvelder og kalde dager, snek seg inn i muskler og ledd, og gjorde kroppen min vinterstiv. Igjen lengter kroppen, og med det også tankene og drømmene, til et varmere klima, mer vennlig for meg med den sykdommen jeg har å hanskes med. Da er det godt å vite at det er under en måned til jeg igjen skal få lov til å kjenne på sydens sol og varme, og forhåpentligvis klare å gjøre mer enn å bevege meg mellom seng og sofa. Det har vært stille en stund …

… etter døden

så slår de mot meg
ordene
«deilig å være i brukbar form
på vei mot døden»
og samtidig som jeg tenker
«fuck you»
Fugelli
så skjønner jeg deg
så veldig godt

og jeg unner deg det
helt sant
jeg gjør det

jeg både skjønner deg
og
unner deg det

men
jeg synes det er
jævlig urettferdig

for mens du har fått dine
syv år pluss
så slo kreften til
på en annen plass
hos min onkel

og mens du
og din kone
får bruke årene sammen
til å virkelig være
til å leve
i vente på døden
så griper min tante tak i
hvert et sekund
for å få mest mulig ut av tida
hun har sammen med
min onkel
for å bare være
for å kjenne kjærligheten
for å innse
at livet som hun kjenner det
slettes ikke er som livet blir
og selv om vi tror vi har tida
på vår side
så går det alt for fort for noen
når kreften har bestemt seg
for å angripe
på en slik måte
at man ikke kan være
i brukbar form
på vei inn i døden

og mens døden banker på
og tar sin ubudne plass
så står noen igjen
og kjenner på nettopp det
at de er jævlig forbanna
for at livet aldri mer blir
som de hadde trodd

likevel

likevel skal livet
gå videre

og vi som står igjen
kan ikke gjøre annet
enn å jobbe for
å være i brukbar form
etter døden

Barnefrie uker – det er helt greit

Om noen dager er ungene tilbake hos meg etter fire uker sammen med pappaen. Jeg kjenner på at det skal bli godt å se dem igjen. Jeg kjenner på at det har vært godt å være uten dem. Jeg har tenkt mine tanker. Jeg har funnet ut. Noen valg tar jeg ikke, rett og slett fordi jeg mentalt ikke hadde klart å leve med de.

 

Kjøleskapet er nesten tomt. Frokosten består av havregrynsgrøt og te, for det er det jeg har i skuffer og skap. Middagen kjøper jeg ferdig enten ute på restaurant eller som take away, eller så skipper jeg middagen og tar meg et par knekkebrød. Jeg trenger ikke å fylle huset med yoghurt, frukt, pålegg, melk, jus eller middagstilbehør. Det er ingen matpakker som skal smøres, ingen unger som skal fores. Det er ingen planlagte måltid, og ingen krav til hva de skal inneholde. Kjøleskapet er nesten tomt, og det er helt greit.

Dagen starter seint, eller ekstremt tidlig. Kroppen tar ikke hensyn til samfunnets normerte timer. Jeg sovner, våkner, ligger våken, sovner ikke, må stå opp, prøver å legge meg igjen. Nettene går med til kryssord, bøker og tanker. Nettene går med til å sove. Alt etter som. Det er kroppen som bestemmer døgnrytmen, ikke samfunnet som i hverdagen krever sitt. Dagen starter seint, eller ekstremt tidlig, og det er helt greit.

Jeg gjør ikke husarbeid. Eller vent, det er ikke helt sant. Jeg har vasket klær. Maskin etter maskin har jeg lasset inn, tømt og hengt opp. Lenger kom de ikke, klærne, enn nyvaska og tørre. De befinner seg ennå på vaskerommet. I en haug. Langt unna skapene til eierne. Men de er rene. Og siden jeg er alene i huset, så fylles det nesten ikke på i skittentøyskurvene. Ja, og så har jeg satt inn i og tømt oppvaskmaskinen to ganger. Det er ca en gang i uka. En gang i uka med noe som vanligvis må gjøres en gang per dag. Så det går greit. Ikke er det så støvete på gulvet heller. Den jobben tar Roberto seg av. Med minimalt av sandete føtter som springer inn og ut av huset, og med særdeles lite matsmuler som detter ned på gulvet, er det ikke mye Roberto må anstrenge seg heller. Hvem Roberto er? Robot-støvsugeren vår, selvfølgelig. Badet kunne trengt en vask, støv skulle vært pusset, papirer, klær, leker og duppedingser skulle vært sortert, kastet eller gitt bort. Det springer ikke fra meg. Jeg gjør ikke husarbeid, og det er helt greit.

Jeg har barnefrie uker. Jeg har bare meg selv å ta hensyn til. Bare mine egne behov å dekke. Jeg har barnefrie uker, og det er helt greit.

Men jeg liker å ha ungene rundt meg.

Vi har lært oss å ta hensyn. For den fysiske helsa sin del, så kjenner jeg at akkurat nå, så hadde det vært bedre for meg å kun ha meg selv å ta vare på i hverdagen. For den mentale helsa sin del, så er det ingen tvil om at jeg ikke hadde hatt det bra med ungene på den andre kanten av landet på heltid. Vi har gått inn i en eksistens hvor vi har lært oss å stort sett ta hensyn til situasjonen vår, selv om det er krevende, både for meg som ikke har nok å gi dem, og for ungene som alt for ofte må ta til takke med det nest beste eller ikke noe i det hele tatt. Vi har lært oss å ta hensyn, og det er helt greit.

Livet er i endring. Ungene begynner å bli store. De klarer mer og mer selv, og som følge av min sykdom har de også blitt mer selvstendige og mer hjelpsomme. Klart, de har ennå en lang vei å gå, der klær, sko, ransler og alt av dill og dall slenges fra seg akkurat der de står og går. Men på akkurat det området har jeg innsett at de slektes mer på mora enn mora har lyst til å innrømme, så vi fortsetter å jobbe med den saken, alle fire. Det som likevel er det såre, er at de begynner å bli store, og jeg henger ikke med. Det er så mye jeg går glipp av, så mye jeg skulle tatt dem med på, vist dem, lært dem. Så mye som glipper fordi min fysiske helse ikke tillater det min psykiske helse higer etter. Slik er det. Det får jeg ikke gjort så mye med akkurat nå. Så vi fortsetter kampen sammen, og tar vare på alle lykkeblikkene vi faktisk har sammen. Det ble ikke slik jeg hadde tenkt meg, livet som mamma, men det er i hvert fall et liv. Et liv med en hverdag som hakker seg avgårde. En hverdag fylt med hinder. Hinder som vi kommer oss forbi, litt etter litt, og som fører oss ut på en ferd med andre mål og drømmer enn det vi opprinnelig hadde. Livet er i endring, og det, det er helt greit.