Venterommet

ventende
han skulle vært her nå
vært her
for lenge siden
ropt mitt navn

min tid
det er den
– tida –
han ikke
tar hensyn til
i det han lar meg
vente
selv om vi hadde
et avtalt tidspunkt

ventende
med ønske om å være
et annet sted
men
har ikke noe valg
må bare
vente
til han har tid

ventende
på han som styrer
tida mi
akkurt nå
mens sola skinner
og
verden går videre
utenfor

Jeg skulle skrive …

Hodet var fullt, tankene strømmet over, innlegg på innlegg formet seg mentalt. Så kom smellet …

Jeg skulle skrive om den fantastiske turen jeg hadde på lørdag, sammen med familien min. Om Svarta Bjørn-marsjen som er noe av det vakreste vi har her nord. Om folkefesten. Om naturen. Om ungene som var utrolig flinke å gå. Fra vi gikk ombord på toget, så begynte tankene å vandre. Mens jeg satt alene, med øynene lukket og tok djupe åndedrag for å lade opp til dagens marsj, formet ordene seg om til setninger, til avsnitt som skulle være starten på et innlegg som jeg visste kom til å bli bra, rett og slett fordi jeg kjente på meg at dagen kom til å bli bra. Jeg skulle fortelle om den fantastiske naturen som togturen tok oss gjennom, på vei opp til Norddalen. Jeg skulle fortelle om togturen som er en opplevelse i seg selv, i hvert fall for alle de som ikke har tatt turen før, og som derfor satt klistra til vinduene på den andre siden av togvogna, mens jeg, som har tatt turen mange ganger, satt og samlet krefter for å klare å gjennomføre det som var i vente. Da vi kom fram til Norddalen gikk ferden videre til fots. Setningene fortsatte å forme seg, i det jeg tok inn over meg hvor utrolig deilig det var å være ute blant folk, ute sammen med ungene, ute blant de som en gang var livet mitt. Mens ei gruppe fra Jernbanens musikkorps spilte kjente toner, kjente jeg rytmen i kroppen, og jeg skulle dele denne herlige følelsen med dere. Videre nedover rallarveien ble vi møtt av Teaterlagets fantastiske krimgåte, og jeg skulle formidle hvordan spenningen tok tak i hele turfølget, der vi ivrig så etter spor og forhørte alle de mistenkte vi møtte på veien. Jeg skulle skryte av ungene, som var herlige å ha med på tur, så blide og ivrige, så fulle av iver, så veldig hjelpsomme der de dytta mammaen opp den eneste, men åhhh, så tunge oppoverbakken på ruta. Jeg skulle ta med små glimt fra matpausen og de obligatoriske godtepausene. Glimt fra drikkepausene der turkopper og drikkeflasker ble fylt av det herligste fjellvann som rant nedover i fosser, bekker og elver. Videre skulle jeg fortelle om hvor godt det var å komme i mål nede i Rombaksbotn, hvor godt det var å høre Rombaksmusikken spille og underholde, hvor godt det smakte med koteletter fra grillen til Røde Kors, og hvor godt det var å se masse rallarkledde mennesker fra Rallarklubben og Vinterfestuka. Jeg skulle skryte vilt og hemningsløst av den fantastiske jobben de gjør, alle disse menneskene som gjør sommerens vakreste eventyr mulig. Så skulle jeg komme med et hjertesukk fordi jeg selv ikke har mulighet til å være med på arrangementssiden, samtidig som jeg skulle gitt meg selv en skikkelig god klapp på skulderen fordi jeg faktisk klarte å gjennomføre marsjen.

Jeg skulle skrive om bursdagen min. Om hvordan jeg egentlig ikke kjente noe fra eller til det å gå i fra 37 til 38, men hvordan det likevel var deilig å ha en dag som var min, der jeg fikk masse ekstra oppmerksomhet fra både familien min her hjemme, og fra familie og venner på Facebook, telefon og meldinger. Jeg skulle fortelle om en herlig bursdagsbrunsj og nydelig bursdagsmiddag nede hos mamma. Om gavene jeg fikk. Turbuksa fra kjæresten som jeg hadde fått i forkant av dagen, slik at jeg kunne bruke den på Svarta Bjørn-marsjen. Velværeproduktene fra mamma og minstemann slik at jeg kunne unne meg noen gode stunder på badet. Telefondekselet som eldste hadde kjøpt til meg på Glitter fordi hun mente jeg trengte nytt, noe hun hadde helt rett i, siden dekselet jeg hadde var mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning etter flere turer i gulvet. Om det nydelige bildet som mellomste hadde laget til meg på skolen, og klart å få med hjem helt uten at jeg hadde oppdaget det. Jeg skulle fortelle at mesteparten av dagen ble tilbrakt på sofaen, vekslende mellom våken og sovende tilstand, men at det var helt greit, fordi ungene var i nærheten og bytta på å puske meg på beina, som er noe av det beste jeg vet, og at sola skinte ute og smertene i kroppen omentrent ikke var til stedet. Joda, jeg skulle innrømme at jeg hadde gangsperre i lår og legger, men den gangsperra skulle jeg prise høyt og lykkelig, for gangsperre etter å faktisk ha dratt en for tiden svært dårlig trent kropp gjennom ei seks kilometer lang turløype, er noe ganske annet enn følelsen av gangsperre etter å ikke ha gjort noe som helst.

Jeg skulle skrive om ungenes telttur i hagen. Om hvordan de ivrig og begeistret satte opp det eneste teltet vi har i hus; et lite, rosa leketelt, som de meget bestemt mente de alle tre kom til å få plass i, noe de hadde helt rett i. Om hvordan soveposer, vannflasker og lesestoff ble puttet inn i teltet før de kledde på seg pysjamasene, pusset tennene og, veldig spente, tok plass i nattens bolig. Jeg skulle innrømmet min og min mors tvilende tanker på om nattens prosjekt kom til å bli gjennomført, og jeg skulle innrømmet hvor feil vi hadde tatt, når tre stolte solstråler kunne fortelle at de hadde sovet hele natta i teltet, og at de hadde sovet mye lenger hadde det ikke vært for at de ble vekt av naboens bil.

Jeg skulle skrive om ungenes forberedelse til ferien hos pappaen. Om pakkelister, skitne klær som skulle vært rene, en koffert som var for liten for tre, slik at bestemors koffert måtte lånes. Om kjøleskapgrøt som de lagde helt selv, kun med litt veiledning fra sofaen, før den med mer iver enn jeg var klar over at noe så simpelt som grøt kunne framkalle hos en snart åtte-åring, ble satt inn i kjøleskapet for å være klar til vi måtte stå opp klokka fire på morgenen, eller i min verden, på natta. Jeg skulle fortelle om hvor fantastisk gode disse ungene er, der de sto opp midt på natta for å rekke å kle på seg, pakke i bilen og gjøre klar bilfrokosten, slik at de kunne nå pysjflyet. Jeg skulle ta med hvor fornøyd jeg var med meg selv for at jeg klarte å stå opp midt i natta for å kjøre ungene helt selv til flyplassen, hvor godt det er å ikke lenger være på et medisinregime som gjør at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg skulle rose meg selv over hvor mye jeg mestret akkurat der og da. Så skulle jeg fortsette med å legge ut om hvordan det er en fryd å sende avgårde tre slike reisevante unger som gleder seg til å komme sørover til venner og familie som de ser alt for sjelden, og hvordan mammahjertet svulmer av stolthet fordi ungene takler dette å ha ei mamma i nord og en pappa i sør bedre enn vi egentlig kan forvente. Om hvordan hovedfokuset ikke var at de måtte reise alene, men at de var så heldige å reise alene, for da fikk de gratis brus og sjokolade på flyet, totalt uvitende om at vi voksne faktisk har betalt ekstra for at de skal følges opp mer enn andre passasjerer som ikke reiser alene, eller som er store nok til å klare å reise alene uten ekstra oppfølging.

Jeg skulle skrive om så mye. Det var så mange tanker som tok bolig i hodet mitt. Så mye som ville ut. Så mange innlegg som ble lagret mentalt. Så kom smellet. Harddisken ble slettet. Innleggene var bare vage tanker og minner. Selv om det bare var for et par dager siden at jeg opplevde alt dette herlige, så er det som om det var i en annen verden. Ei anna tid. Et annet liv. Kroppen sier nei. Hodet sier nei. Tankene og lysta skriker JAAAAA! Ja, for faen, la meg få lov til å kjenne mer på det gode i livet! Men nei, ikke nå, ikke på ei god stund. Jeg var for tøff i trynet. Nå må jeg betale. Jeg skulle jo skrive …

Fange i egen kropp

fange i egen kropp
uansett hva jeg gjør
trening – hvile – rekreasjon
så sier den stopp

hit og ikke mer
det nytter ikke
ingen vits i å lure det til
jeg vet hva som skjer

så fortvilelsen kommer
jeg gir opp håpet
føler meg maktesløs
tårene flommer

tårer – snørr – krampetak
hyler ned i puta
ungene må ikke høre
det er ikke deres sak

det er voksenverdens lover
med søknader og avslag
smerte og tomhet
vil det skal være over

det er regelrytteri
et tungrodd system
stempler inn stempler ut
sørger for at jeg ikke er fri

ser ikke individer
ser kun paragrafer og tall
tolker som strengest
ser ikke de som lider

står og stamper
Nå eller Aldri Videre
de går for aldri
jeg taper mine kamper

fange i egen kropp
nå også fange akkurat her
i et system – et helvete
vent – hør – men så stopp

kan du ikke se
stoppe og ta deg tid
det er et menneske
du har å gjøre med

prøver så godt jeg kan
henge sammen
være sterk
men altså – faen

nå er jeg lei
så forbanna fortvilt
over hele min eksistens
så gi meg litt rom – er du grei

gjemmer meg bort
hopper av ei stund
vil ikke være med videre
det er rimelig fort gjort

men jeg kommer igjen
ikke vær redd
tar ikke valget du tror
bruker kun min penn

for det er ingen tvil
det må ut på et vis
jeg tæres opp innvendig
mens verden utenfor møtes med smil

Hvor ble årene av?

da dere var små
før lillebror var her
da det bare var dere to
og storesøster så varmt og kjærlig
og helt naturlig
passet på lillesøster
som fikk rom og frihet
til alt

husker dere det?

nei
dere gjør jo ikke det
for når årene går
så glemmer vi

dere
fordi dere var så små da
jeg
fordi jeg er blitt så glemsk

så dukker det opp
et lite øyeblikk
på ei strand
hvor
ei lita storesøster
brer en håndduk
over
ei ennå mindre lillesøster
for
at lillesøster
ikke skal
fryse

og jeg husker

tårene presser på

hvor ble årene av?

Værsyk

Det finnes vel neppe den nordlenning som ikke har kjent på den – værsyka. Men for noen, så innebærer værsyka så mye, mye mer enn bare det å lengte etter varmere vær …

La oss ha en ting klart for oss først som sist; det er ikke været som gjør at jeg er bosatt her jeg bor. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kapsla inn hele byen min og flytta den sørover, langt sørover. For selv om jeg ikke alltid er så glad i været vi har her, så er jeg glad i alt det andre. Så det vil jeg gjerne ha med meg. Jeg elsker naturen. Nærheten til havet, til fjellet, til den lille byen. Jeg elsker menneskene. De som skaper liv i byen gjennom sine interesser. De som skaper verdier for vårt felles samfunn gjennom den jobben de gjør. Jeg elsker tryggheten med å bo her i nord. Tryggheten fordi vi er så beskytta som vi faktisk er fra alt det som skjer ute i den store verden. Tryggheten med å kunne la barna mine vokse opp her. Jeg elsker, egentlig, det skiftende været og alle fire årstidene. Elsker å se forandringene i naturen rundt oss. Se vår gå mot sommer, gå mot høst, gå mot vinter, gå mot en ny vår. Men det kan være tungt innimellom, å eksistere her i nord, når kroppen så tydelig skriker etter et annet klima.

Som sagt, det finnes neppe den nordlenning, som ikke har kjent på det. Når 17.mai feires med sludd, snøbyger og ullundertøy, gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 10 grader, og sparken står på vent i hagen, fordi vinteren snart er her igjen, så er det ikke til å komme bort fra at selv den mest hardbarka nordlenningen lengter til varmere strøk. Direkteflyene til sydens sol og varme er som regel tidlig fullbooka, av soltørste mennesker som ikke tør å ta sjansen på at sommeren skal komme med varme og sol. For det er en stor sjanse å ta. Og selv om sommeren skulle vise seg å komme med varme og sol, så er sommeren her nord mye kortere enn sommeren i sør. Så en direkteflydd sydenreise vil uansett være verdt det. Helt garantert. For alle nordlenninger har kjent på det – det å være værsyk.

For noen av oss er værsyka derimot noe mye mer enn bare det å lengte etter sol og varme. For meg, som en gang levde i den tro at utsagn som «jeg kjenner det på gikta» tilhørte min bestemors generasjon, og ikke meg selv, har værsyk fått ei helt annen betydning de siste årene. Nå er det ikke bare en mental greie, ikke bare det at jeg er litt lei kulde og manglende godvær. Nei, jeg er kommet dit hen at jeg faktisk blir fysisk dårligere av dårlig vær. Når lavtrykket kommer, og tåka ligger tjukk og lav innover fjorden, da setter smertene inn i alle ledd og muskler i kroppen. Da kjemper kropp og hode noe voldsomt. Da må fornuften få vinne over følelsene og lystene, og med smerter som krever alt av det lille av energi kroppen har, ender jeg opp med tvungen sofatjeneste og en eksistens jeg hater. En eksistens jeg ikke unner min verste fiende, som jeg for så vidt ikke tror jeg har så mange av, da … Så egentlig et hypotetisk utsagn. Men altså, jeg unner ingen den eksistensen, verken venn eller imaginær fiende.

Men når dagene er som de har vært de siste dagene, med strålende sol, 20 grader i skyggen, pølsegrilling i fjæra, unger som er hærige som bare nordnorske unger kan være og hiver seg uti havet mens snøen ennå ligger langt nede i fjellene, og med en kropp nesten fri for smerter, ja, da er Nord-Norge det beste sted på jord, og jeg glemmer glatt alle de dårlige dagene. Når Nord-Norge viser seg fra denne siden, så kjenner jeg på smaken av et normalt liv. Jeg klarer å gjøre ting sammen med ungene. Sammen med kjæresten. På en og samme dag har jeg vært både på tivoli, hvor jeg faktisk tok turen innom morohuset og kjørte en runde med»spykoppene», og med på grilling i fjæra. Dagen etterpå, som var like varm og vakker, klarte jeg å gå en tur, en tur helt for meg selv, med naturen som medisin. Dagen derpå igjen, som er i dag, en dag som fortsatt er like herlig, klarte jeg å dra til byen, riktignok ble jeg både henta og kjørt hjem igjen, men likevel, for å spise lunsj sammen med kjæresten. Flere dager på rad med et snev av den etterlengtede eksistensen. Flere dager hvor drømmen om å bli kvitt sykdommen står ennå sterkere, nettopp fordi jeg får kjenne på de tingene jeg savner. Og mens drømmen lever, og værsyka holder seg borte ennå ei lita stund, så lever jeg i nuet og kjenner på nettopp dette:

så heldige vi er
som får bo på et sånt sted
møte himmel
møte fjell
møte hav
møte sjelero og fred

 

La øyeblikket gli forbi

 

hvis du ikke har
noe hyggelig å si
så vær så snill
la øyeblikket gli forbi

jeg orker ikke høre
på dritten din
for jeg synes egentlig
at verden er ganske fin

er du lei og trist
trenger støtte og ro
ja, så kom til meg
så skal vi prate, vi to

men er det bare for
å syte og klage
så gidder ikke jeg
låne bort øret for å behage

andre menneskers liv
hvordan de lever, hva de gjør
det har ikke vi noe med
så ti stilt, som seg hør og bør

er de så fæle
at de skader andre
ja, så får vi gripe inn
ta tak og forandre

men er det så at de
kun plager deg litt
med andre tanker og ord enn dine
så husk at vi lever fritt

fritt til å ikke være enige
ikke måtte leve likt
å behage deg med sin levemåte
er ikke andre menneskers plikt

så smil og si noe hyggelig
eller bare vær stille
så kan det hende du oppdager
at de ikke er så ille

for de menneskene du har
så behov for å kue
med sladder og baksnakk
de lar seg ikke true

og den som framstår
som smålig og rar
er ene og alene deg
for de valgene du tar

så hvis du ikke har
noe hyggelig å si
gi faen, ti stilt
la øyeblikket gli forbi

Å – fikk jeg leve igjen

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
skulle jeg tatt verden for meg
åpnet hver ei dør

da hadde jeg vært nysgjerrig
på alt som livet har å gi
flydd som en sommerfugl
og følt meg fri

da hadde kveldsmat og kveldsstell
gått som en lek
og nattasang blitt sunget
uten å bli kvalm og blek

da hadde huset vært fylt
med stort og smått
og bordet vært dekket
av fristende tørt og vått

da hadde ganen fått kjenne
på sprudlende vin
mens jeg danset i sommernatta
småbrisen og fin

da hadde jeg elsket høyt
elsket hardt og rått
og vi hadde vært sammen
hadde ledd og grått

da hadde tonene klinget
fra saxen igjen
jeg hadde kjent på det kjente
og igjen vært en venn

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
trengte jeg ikke kjenne på
at noe inni meg dør