jeg undrer

dagene blir kortere
høsten banker på
gata fylles opp igjen
av store og av små

sommeren hvisker stille
– nå tar jeg snart farvel
og naboene vinker
i den mørke sommerkveld

ferien er over
hverdagen tar til
jeg grubler stille for meg selv
– blir vinteren som jeg vil?

sommeren har vært så god
med mere energi
i korte, gode stunder
har også jeg hatt litt å gi

nå banker høsten på igjen
vinteren lurer like bak
i år som i fjor; jeg undrer
– blir jeg like svak?

Bak portene

bak portene
der menneskene bor
mens de styrer og steller
og tankene gror

bak portene
der livet leves godt
og dagene tar til
for både stort og smått

bak portene
der noen lever hardt 
bare for å overleve
tross livets tøffe medfart 

bak portene
der ukjente lever sine liv
uten at jeg vet
om hverdagen er ekte eller fiktiv

bak portene
der jeg ikke slipper inn
men heller ikke lengter etter
deres varme kinn

bak denne porten, derimot,
der jeg kjenner de som holder til
en firbent og to på to
en trekløver som er så god og snill

bak denne porten, skjønner du,
der jeg elsker de som bor
og skulle ønske jeg kunne ta de med
på reisen min mot nord

bak denne ene porten
der vet jeg hva som skjer
der leves livet fullt og helt
med masse kjærlighet

Jeg skulle skrive …

Hodet var fullt, tankene strømmet over, innlegg på innlegg formet seg mentalt. Så kom smellet …

Jeg skulle skrive om den fantastiske turen jeg hadde på lørdag, sammen med familien min. Om Svarta Bjørn-marsjen som er noe av det vakreste vi har her nord. Om folkefesten. Om naturen. Om ungene som var utrolig flinke å gå. Fra vi gikk ombord på toget, så begynte tankene å vandre. Mens jeg satt alene, med øynene lukket og tok djupe åndedrag for å lade opp til dagens marsj, formet ordene seg om til setninger, til avsnitt som skulle være starten på et innlegg som jeg visste kom til å bli bra, rett og slett fordi jeg kjente på meg at dagen kom til å bli bra. Jeg skulle fortelle om den fantastiske naturen som togturen tok oss gjennom, på vei opp til Norddalen. Jeg skulle fortelle om togturen som er en opplevelse i seg selv, i hvert fall for alle de som ikke har tatt turen før, og som derfor satt klistra til vinduene på den andre siden av togvogna, mens jeg, som har tatt turen mange ganger, satt og samlet krefter for å klare å gjennomføre det som var i vente. Da vi kom fram til Norddalen gikk ferden videre til fots. Setningene fortsatte å forme seg, i det jeg tok inn over meg hvor utrolig deilig det var å være ute blant folk, ute sammen med ungene, ute blant de som en gang var livet mitt. Mens ei gruppe fra Jernbanens musikkorps spilte kjente toner, kjente jeg rytmen i kroppen, og jeg skulle dele denne herlige følelsen med dere. Videre nedover rallarveien ble vi møtt av Teaterlagets fantastiske krimgåte, og jeg skulle formidle hvordan spenningen tok tak i hele turfølget, der vi ivrig så etter spor og forhørte alle de mistenkte vi møtte på veien. Jeg skulle skryte av ungene, som var herlige å ha med på tur, så blide og ivrige, så fulle av iver, så veldig hjelpsomme der de dytta mammaen opp den eneste, men åhhh, så tunge oppoverbakken på ruta. Jeg skulle ta med små glimt fra matpausen og de obligatoriske godtepausene. Glimt fra drikkepausene der turkopper og drikkeflasker ble fylt av det herligste fjellvann som rant nedover i fosser, bekker og elver. Videre skulle jeg fortelle om hvor godt det var å komme i mål nede i Rombaksbotn, hvor godt det var å høre Rombaksmusikken spille og underholde, hvor godt det smakte med koteletter fra grillen til Røde Kors, og hvor godt det var å se masse rallarkledde mennesker fra Rallarklubben og Vinterfestuka. Jeg skulle skryte vilt og hemningsløst av den fantastiske jobben de gjør, alle disse menneskene som gjør sommerens vakreste eventyr mulig. Så skulle jeg komme med et hjertesukk fordi jeg selv ikke har mulighet til å være med på arrangementssiden, samtidig som jeg skulle gitt meg selv en skikkelig god klapp på skulderen fordi jeg faktisk klarte å gjennomføre marsjen.

Jeg skulle skrive om bursdagen min. Om hvordan jeg egentlig ikke kjente noe fra eller til det å gå i fra 37 til 38, men hvordan det likevel var deilig å ha en dag som var min, der jeg fikk masse ekstra oppmerksomhet fra både familien min her hjemme, og fra familie og venner på Facebook, telefon og meldinger. Jeg skulle fortelle om en herlig bursdagsbrunsj og nydelig bursdagsmiddag nede hos mamma. Om gavene jeg fikk. Turbuksa fra kjæresten som jeg hadde fått i forkant av dagen, slik at jeg kunne bruke den på Svarta Bjørn-marsjen. Velværeproduktene fra mamma og minstemann slik at jeg kunne unne meg noen gode stunder på badet. Telefondekselet som eldste hadde kjøpt til meg på Glitter fordi hun mente jeg trengte nytt, noe hun hadde helt rett i, siden dekselet jeg hadde var mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning etter flere turer i gulvet. Om det nydelige bildet som mellomste hadde laget til meg på skolen, og klart å få med hjem helt uten at jeg hadde oppdaget det. Jeg skulle fortelle at mesteparten av dagen ble tilbrakt på sofaen, vekslende mellom våken og sovende tilstand, men at det var helt greit, fordi ungene var i nærheten og bytta på å puske meg på beina, som er noe av det beste jeg vet, og at sola skinte ute og smertene i kroppen omentrent ikke var til stedet. Joda, jeg skulle innrømme at jeg hadde gangsperre i lår og legger, men den gangsperra skulle jeg prise høyt og lykkelig, for gangsperre etter å faktisk ha dratt en for tiden svært dårlig trent kropp gjennom ei seks kilometer lang turløype, er noe ganske annet enn følelsen av gangsperre etter å ikke ha gjort noe som helst.

Jeg skulle skrive om ungenes telttur i hagen. Om hvordan de ivrig og begeistret satte opp det eneste teltet vi har i hus; et lite, rosa leketelt, som de meget bestemt mente de alle tre kom til å få plass i, noe de hadde helt rett i. Om hvordan soveposer, vannflasker og lesestoff ble puttet inn i teltet før de kledde på seg pysjamasene, pusset tennene og, veldig spente, tok plass i nattens bolig. Jeg skulle innrømmet min og min mors tvilende tanker på om nattens prosjekt kom til å bli gjennomført, og jeg skulle innrømmet hvor feil vi hadde tatt, når tre stolte solstråler kunne fortelle at de hadde sovet hele natta i teltet, og at de hadde sovet mye lenger hadde det ikke vært for at de ble vekt av naboens bil.

Jeg skulle skrive om ungenes forberedelse til ferien hos pappaen. Om pakkelister, skitne klær som skulle vært rene, en koffert som var for liten for tre, slik at bestemors koffert måtte lånes. Om kjøleskapgrøt som de lagde helt selv, kun med litt veiledning fra sofaen, før den med mer iver enn jeg var klar over at noe så simpelt som grøt kunne framkalle hos en snart åtte-åring, ble satt inn i kjøleskapet for å være klar til vi måtte stå opp klokka fire på morgenen, eller i min verden, på natta. Jeg skulle fortelle om hvor fantastisk gode disse ungene er, der de sto opp midt på natta for å rekke å kle på seg, pakke i bilen og gjøre klar bilfrokosten, slik at de kunne nå pysjflyet. Jeg skulle ta med hvor fornøyd jeg var med meg selv for at jeg klarte å stå opp midt i natta for å kjøre ungene helt selv til flyplassen, hvor godt det er å ikke lenger være på et medisinregime som gjør at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg skulle rose meg selv over hvor mye jeg mestret akkurat der og da. Så skulle jeg fortsette med å legge ut om hvordan det er en fryd å sende avgårde tre slike reisevante unger som gleder seg til å komme sørover til venner og familie som de ser alt for sjelden, og hvordan mammahjertet svulmer av stolthet fordi ungene takler dette å ha ei mamma i nord og en pappa i sør bedre enn vi egentlig kan forvente. Om hvordan hovedfokuset ikke var at de måtte reise alene, men at de var så heldige å reise alene, for da fikk de gratis brus og sjokolade på flyet, totalt uvitende om at vi voksne faktisk har betalt ekstra for at de skal følges opp mer enn andre passasjerer som ikke reiser alene, eller som er store nok til å klare å reise alene uten ekstra oppfølging.

Jeg skulle skrive om så mye. Det var så mange tanker som tok bolig i hodet mitt. Så mye som ville ut. Så mange innlegg som ble lagret mentalt. Så kom smellet. Harddisken ble slettet. Innleggene var bare vage tanker og minner. Selv om det bare var for et par dager siden at jeg opplevde alt dette herlige, så er det som om det var i en annen verden. Ei anna tid. Et annet liv. Kroppen sier nei. Hodet sier nei. Tankene og lysta skriker JAAAAA! Ja, for faen, la meg få lov til å kjenne mer på det gode i livet! Men nei, ikke nå, ikke på ei god stund. Jeg var for tøff i trynet. Nå må jeg betale. Jeg skulle jo skrive …

Værsyk

Det finnes vel neppe den nordlenning som ikke har kjent på den – værsyka. Men for noen, så innebærer værsyka så mye, mye mer enn bare det å lengte etter varmere vær …

La oss ha en ting klart for oss først som sist; det er ikke været som gjør at jeg er bosatt her jeg bor. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kapsla inn hele byen min og flytta den sørover, langt sørover. For selv om jeg ikke alltid er så glad i været vi har her, så er jeg glad i alt det andre. Så det vil jeg gjerne ha med meg. Jeg elsker naturen. Nærheten til havet, til fjellet, til den lille byen. Jeg elsker menneskene. De som skaper liv i byen gjennom sine interesser. De som skaper verdier for vårt felles samfunn gjennom den jobben de gjør. Jeg elsker tryggheten med å bo her i nord. Tryggheten fordi vi er så beskytta som vi faktisk er fra alt det som skjer ute i den store verden. Tryggheten med å kunne la barna mine vokse opp her. Jeg elsker, egentlig, det skiftende været og alle fire årstidene. Elsker å se forandringene i naturen rundt oss. Se vår gå mot sommer, gå mot høst, gå mot vinter, gå mot en ny vår. Men det kan være tungt innimellom, å eksistere her i nord, når kroppen så tydelig skriker etter et annet klima.

Som sagt, det finnes neppe den nordlenning, som ikke har kjent på det. Når 17.mai feires med sludd, snøbyger og ullundertøy, gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 10 grader, og sparken står på vent i hagen, fordi vinteren snart er her igjen, så er det ikke til å komme bort fra at selv den mest hardbarka nordlenningen lengter til varmere strøk. Direkteflyene til sydens sol og varme er som regel tidlig fullbooka, av soltørste mennesker som ikke tør å ta sjansen på at sommeren skal komme med varme og sol. For det er en stor sjanse å ta. Og selv om sommeren skulle vise seg å komme med varme og sol, så er sommeren her nord mye kortere enn sommeren i sør. Så en direkteflydd sydenreise vil uansett være verdt det. Helt garantert. For alle nordlenninger har kjent på det – det å være værsyk.

For noen av oss er værsyka derimot noe mye mer enn bare det å lengte etter sol og varme. For meg, som en gang levde i den tro at utsagn som «jeg kjenner det på gikta» tilhørte min bestemors generasjon, og ikke meg selv, har værsyk fått ei helt annen betydning de siste årene. Nå er det ikke bare en mental greie, ikke bare det at jeg er litt lei kulde og manglende godvær. Nei, jeg er kommet dit hen at jeg faktisk blir fysisk dårligere av dårlig vær. Når lavtrykket kommer, og tåka ligger tjukk og lav innover fjorden, da setter smertene inn i alle ledd og muskler i kroppen. Da kjemper kropp og hode noe voldsomt. Da må fornuften få vinne over følelsene og lystene, og med smerter som krever alt av det lille av energi kroppen har, ender jeg opp med tvungen sofatjeneste og en eksistens jeg hater. En eksistens jeg ikke unner min verste fiende, som jeg for så vidt ikke tror jeg har så mange av, da … Så egentlig et hypotetisk utsagn. Men altså, jeg unner ingen den eksistensen, verken venn eller imaginær fiende.

Men når dagene er som de har vært de siste dagene, med strålende sol, 20 grader i skyggen, pølsegrilling i fjæra, unger som er hærige som bare nordnorske unger kan være og hiver seg uti havet mens snøen ennå ligger langt nede i fjellene, og med en kropp nesten fri for smerter, ja, da er Nord-Norge det beste sted på jord, og jeg glemmer glatt alle de dårlige dagene. Når Nord-Norge viser seg fra denne siden, så kjenner jeg på smaken av et normalt liv. Jeg klarer å gjøre ting sammen med ungene. Sammen med kjæresten. På en og samme dag har jeg vært både på tivoli, hvor jeg faktisk tok turen innom morohuset og kjørte en runde med»spykoppene», og med på grilling i fjæra. Dagen etterpå, som var like varm og vakker, klarte jeg å gå en tur, en tur helt for meg selv, med naturen som medisin. Dagen derpå igjen, som er i dag, en dag som fortsatt er like herlig, klarte jeg å dra til byen, riktignok ble jeg både henta og kjørt hjem igjen, men likevel, for å spise lunsj sammen med kjæresten. Flere dager på rad med et snev av den etterlengtede eksistensen. Flere dager hvor drømmen om å bli kvitt sykdommen står ennå sterkere, nettopp fordi jeg får kjenne på de tingene jeg savner. Og mens drømmen lever, og værsyka holder seg borte ennå ei lita stund, så lever jeg i nuet og kjenner på nettopp dette:

så heldige vi er
som får bo på et sånt sted
møte himmel
møte fjell
møte hav
møte sjelero og fred

 

Å – fikk jeg leve igjen

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
skulle jeg tatt verden for meg
åpnet hver ei dør

da hadde jeg vært nysgjerrig
på alt som livet har å gi
flydd som en sommerfugl
og følt meg fri

da hadde kveldsmat og kveldsstell
gått som en lek
og nattasang blitt sunget
uten å bli kvalm og blek

da hadde huset vært fylt
med stort og smått
og bordet vært dekket
av fristende tørt og vått

da hadde ganen fått kjenne
på sprudlende vin
mens jeg danset i sommernatta
småbrisen og fin

da hadde jeg elsket høyt
elsket hardt og rått
og vi hadde vært sammen
hadde ledd og grått

da hadde tonene klinget
fra saxen igjen
jeg hadde kjent på det kjente
og igjen vært en venn

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
trengte jeg ikke kjenne på
at noe inni meg dør

Gleder du deg, mamma?

-Hmm?
– Gleder du deg, mamma, til 17.mai?
-Eh … tja …
– Men du gleder deg vel, mamma? Det gjør jeg.


Å ha en kronisk sykdom er noe dritt. Det er opplest og vedtatt. Jeg skal ikke bruke mer tid på å diskutere det, for da kan jeg fort finne på å bruke hele innlegget på å skrive om alt det å ha en kronisk sykdom fører med seg. Om alle nedturene, de få oppturene, om valgene vi har, om det å tørre å møte verden, om å stenge seg ute fra verden, om fortvilelse, om håp, om tro, om manglende tro, om smerte, om dager hvor man ikke vil eksistere, om dager hvor man skjønner at man ikke har noe annet valg enn å eksistere, om dager hvor legen forstår alt du har å komme med, om dager da legetimen gikk skikkelig dårlig fordi legen ikke har god nok tid til deg, om gode samtaler med NAV, om fortvilte stunder etter nok et dustevedtak fra NAV, om venner og kollegaer som lever sine liv som om du aldri skulle ha eksistert, om år som går uten at du er med, om unger som forstår alt og ingenting, og om unger som er så tilpasningsdyktige at du blir småskremt og lurer på hva sykdommen din har gjort med uskyldige, små barnesinn. Nei, jeg skal ikke bruke mer tid på å diskutere at det å ha en kronisk sykdom er noe dritt. For det er opplest og vedtatt.

Dessverre finnes det noe som er verre enn å møte hverdagene med en kronisk sykdom. Det er å ha en kronisk sykdom når vi går de dagene i møte som egentlig skal være fylt av forventninger, glede, forberedelser og fryd. De dagene som jeg før brukte å elske av hele mitt hjerte. De dagene som jeg forberedte mer enn strengt tatt nødvendig, bare fordi jeg syntes det var utrolig gøy. Jeg elsker festligheter. Jeg elsker servietter, borddekking, nye oppskrifter, forventninger, elsker å fylle huset med mennesker, sitte i en evighet rundt bordet med god mat og god drikke, jeg elsker unger som sniker seg fra bordet for å trylle seg inn i lek sammen, borte fra de voksnes gode samtaler. Å elske – elsker – elsket – har elsket. Jeg elsket. Alle disse tingene har jeg elsket. Nå elsker jeg ikke mer. Jeg liker de ikke engang. Nå er det bare mas. Ting som må gjøres fordi jeg ikke er alene, fordi jeg ikke kan overse disse dagene, fordi jeg har andre å ta hensyn til. Fordi mine barn fortsatt, heldigvis, elsker disse dagene.

– Du gleder deg vel til 17.mai, mamma?

Hva skal jeg svare?

-Nei, jeg gjør ikke det. Jeg skulle ønske neste 17.mai ikke kom før om lenge, lenge, lenge. Sånn cirka rett etter at forskerne har funnet den rette medisinen, politikerne har vedtatt at alle skal få, og legene har gitt meg mine nødvendige doser, sånn cirka rett etter det, skulle jeg ønske at neste 17.mai kom.

Det kan jeg jo ikke svare. Men jeg gjør det. Og så flirer jeg litt. Og så flirer 11-åringen litt, mens hun ser undrende på meg, og venter på et nytt svar. På et svar som står bedre til hennes entusiasme og forventninger. Et svar som kan inneha et lite snev av glede hos meg også. Så jeg sier at joda, 17.mai blir bra.

For jeg har lyst til å glede meg til 17.mai. Jeg har lyst til å dele entusiasmen og forventningene. Det som gjør at jeg kvier meg, er alt rundt. Alt det som skal til for at 17.mai kommer i mål. Jeg senker mine egne krav. Jeg klarer, nesten, å godta at jeg har glemt å få noen til å kjøpe de 17.mai-serviettene jeg hadde tenkt at vi skulle pynte bordet med. Jeg klarer, nesten, å godta at bordet i år blir pyntet opp av søte ekorn som pryder restlageret av vinterservietter. Jeg har fått 11-åringen til å innse at det ikke trenger å være ei superflott kake pyntet som det norske flagget vi leverer til årets kafé på skolen, men at ei saftig og god gulrotkake gjør samme nytten og vel så det. Jeg får ungene til å prøve klær vi allerede har, og ender opp med to som skal gå i festdrakter som passer akkurat, når vi legger godviljen til, og en som skal gå i dress, som må legges noe ned, siden han tross alt har vokst i løpet av det siste året. Jeg får superbestemora på lag, selvfølgelig, hun er jo egentlig aldri ute av laget, og skjorter blir strøket, dress blir lagt ned og dampet, gulrotkake blir laget. Flagg og 17.mai-sløyfer dukker på merkverdig vis opp akkurat der som de ble lagt for to år siden, da 17.mai sist ble feiret her. Så kjekt at noen fornuftige sjeler tenkte langsiktig etter sist feiring. Det var ikke meg. Og jeg tar det ikke som et bevis på at det er lurt med orden. Jeg hadde sikkert funnet de, hadde jeg brukt mitt system på lagring. Det hadde nok tatt litt lenger tid, og jeg måtte ha involvert meg selv, så jeg er glad for at det ikke var jeg som hadde ansvaret. Men jeg bare sier, det, altså, at jeg hadde funnet de, da også. Bordet skal ungene dekke i løpet av kvelden, og jeg skal ikke komme med en eneste kommentar på hvordan jeg ville ha gjort det. Jeg er ikke i stand til å gjøre det. Så da er det ikke lenger mitt prosjekt. Mye mulig jeg ikke kan tillate meg å være tilstede mens det dekkes, da. Det vil muligens være det beste for alle parter.

I løpet av kvelden kommer pappaen til ungene sørfra. Han skal være sammen med oss i år. Det gjør at jeg kan senke skuldrene ennå et hakk, og faktisk kjenne på det at jo, jeg kan glede meg litt til 17.mai. Jeg trenger ikke å yte. Jeg kan faktisk bare nyte. Jeg kan nyte synet og samværet med familien, uten å måtte stresse med å få ungene hit og dit og i rette klær og sko. Jeg trenger ikke å innta foreldre-som-fikser-alt-rollen i morgen. Trenger ikke å stresse med å få programmet til å gå opp. Jeg trenger bare å være. Være jeg-ser-deg-og-jeg-elsker-deg-og-er-uendelig-stolt-av-deg-foreldre. Det holder hardt, det skal jeg innrømme, for selv om jeg ikke lenger kan, så ligger det jo i meg, det å skulle fikse og forberede og gjøre alt og alle klar for den store dagen. Men de kan jo, de andre også. Ungene, pappaen til ungene og superbestemora. Klart de kan. Og jeg kan bruke energien min på det som faktisk er viktig for ungene på en dag som 17.mai – å bare være i lag.

Så når morgendagen gryr, så skal jeg gjøre mitt beste for at dagen skal bli god, ikke bare for meg, men også for ungene mine og de andre rundt meg. Stykkevis og delt skal jeg komme meg gjennom dagens program. Med god hjelp av mamma og pappaen til ungene skal dagen feires og seires. Vi skal kose oss med 17.mai-frokost med vinterservietter og norske flagg. Mamma skal kjøre meg til byen slik at jeg får sett ungene gå i tog sammen med klassene sine, sett kjæresten marsjere sammen med korpset sitt. Jeg skal se mitt eget korps marsjere forbi, og kjenne på vemodet av å ikke kunne være med, kjenne på gleden av korpsmusikk som jeg elsker. På grunn av forventet drittvær er arrangementet etter barnetoget flyttet innendørs, og jeg priser meg lykkelig for det, for da har jeg kanskje, vel vitende om at jeg kan sitte og slappe av på en tørr og varm plass, en sjanse til å klare å få med meg øyeblikket når alle tre ungene synger sammen med Skolekoret. Jeg skal kjøres opp til kaféen på ungenes skole, kaféen som klassen til 11-åringen arrangerer i år, og som vi allerede har levert kake til, og jeg skal spise pølse og kake og drikke brus, jeg skal smile og si hei, jeg skal si, jo, takk, det er heldigvis ikke utseende det er noe galt med når folk bemerker hvor bra jeg ser ut. Og når jeg kjenner at nok er nok, så skal jeg få pappaen til ungene til å kjøre meg hjem igjen, hvor jeg skal hive av meg finklærne, få på meg koseklærne, og krype opp i sofaen, under pleddet, med et smil om munnen, vel vitende om at han tar ungene med gjennom resten av dagen, og at vi alle sammen har hatt flere gode lykkeblikk gjennom dagen.

Så jo, jeg prøver, jeg lover deg det, jenta mi, jeg prøver så godt jeg kan å glede meg til 17.mai.

 

Likbilen

jeg er ikke helt klar for
likbilen

nei
det er jeg ikke

seks fot under
frister
på ingen måte

så lenge jeg har
de valgene jeg har
og kan ta de valgene jeg tar

er jeg ikke klar

jeg har så mye kjærlighet
igjen gjemt inni meg

kjærlighet
som vil ut

ut for å
se
lukte
høre
gjøre
føle
nyte
sprenge grenser
gi
ta i mot

så nei
jeg er ikke helt klar
for likbilen ennå  …