Å – fikk jeg leve igjen

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
skulle jeg tatt verden for meg
åpnet hver ei dør

da hadde jeg vært nysgjerrig
på alt som livet har å gi
flydd som en sommerfugl
og følt meg fri

da hadde kveldsmat og kveldsstell
gått som en lek
og nattasang blitt sunget
uten å bli kvalm og blek

da hadde huset vært fylt
med stort og smått
og bordet vært dekket
av fristende tørt og vått

da hadde ganen fått kjenne
på sprudlende vin
mens jeg danset i sommernatta
småbrisen og fin

da hadde jeg elsket høyt
elsket hardt og rått
og vi hadde vært sammen
hadde ledd og grått

da hadde tonene klinget
fra saxen igjen
jeg hadde kjent på det kjente
og igjen vært en venn

å – fikk jeg leve igjen
slik jeg levde før
trengte jeg ikke kjenne på
at noe inni meg dør

Jeg grånes

– Du må farge håret ditt!

Hmm … må jeg nå egentlig det?

Fra jeg var ca 15 år gammel, har jeg eksperimentert med forskjellige hårfarger. Ikke noe ekstremt, det har gått i forskjellige rødtoner, brunt, og sort. Eneste gangen det var en smule ekstremt var i russetida. Da bleika jeg håret først, og tro meg, det er en grunn til at jeg ikke er blondine. Selv om diverse bilder fra svunnen tid vitner om dårlige valg som pigg med rottehale, permanent og bolleklipp, så er det ingenting som slår meg som blond. Nå var det bare en mellomfase, da. Bleket for å kunne farges rødt. Knall rødt. For russetida si skyld. Så det kan holdes utenfor. Da russetida var over, var det tilbake til en forholdsvis nøytral farge igjen. Men fra midten av tenårene har jeg alltid hatt en annen farge enn min egen. Ja, bortsett fra da jeg nesten ikke hadde hår, da. Det var på folkehøgskolen, og er et kapittel for seg selv.

1.november 2014 var siste gang jeg farget håret mitt. Jeg var redusert av ME, men langt fra så redusert som nå. Så jeg var fortsatt aktiv på enkelte områder. Etterveksten var begynt å gjøre sitt inntog, og med spilling på kvelden, med scenelys rett mot og en sal full av publikum, var det greit å fikse litt på det, tenkte jeg. Så da gjorde jeg som jeg så ofte gjorde på den tida, jeg farga håret hjemme før jeg hoppa i dusjen. Gikk så bra, så. Flott farge, akkurat som det skulle være, fikk de komplimentene som var forventa, og tenkte ikke mer over det. Før neste gang jeg gikk i dusjen og vaska håret. All fargen forsvant. Etterveksten var tilbake. Det var som om hjemmefriseringen noen dager tidligere aldri hadde funnet sted. Noen dager senere snakka jeg tilfeldigvis med en frisør, og fikk den tunge beskjeden; jeg har glasshår. Say what? Glasshår? Jepp, en tilstand hvor håret rett og slett ikke er interessert i å ta til seg hårfarge. I hvert fall ikke hjemmefarge. Med ekstra sterke midler kan frisøren få det til. Ja, nettopp … Med hår som gror raskere enn gresset, vil det si minst ett frisørbesøk i måneden for å dekke etterveksten. Verken pengeboka eller energien min tilsa at det var noe å hige etter.

Så hva skulle jeg gjøre, da? Godta min kjedelige, kommunegrå hårfarge? Det var jo derfor jeg farga håret, derfor jeg hadde farga det fra midten av tenåra, jeg likte ikke min egen hårfarge. Den var kjedelig. At det hadde dukket opp et og annet grått hår de siste årene, det var jeg klar over, men det hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg farga ikke håret for å dekke over det grå. Jeg farga håret fordi det var deg jeg gjorde. Punktum. Men altså ikke nå lenger. Etterveksten ble mer og mer tydelig, og det var da jeg oppdaga det. De få, grå hårene var ikke lenger så få. De var mange. Spredd over hele hodet mitt. I hvert fall over hele toppen av hodet mitt. Underhåret, der de grå hårstråene ville ha vært skjult, det var fortsatt fint og fargerikt. Men oppå, der det var mest synlig, der poppet de fram, hårstråene, det ene mer grått enn det andre. Javel … Hva skulle jeg gjøre da? Krype til korset og bruke alt for mye penger på et fargeforsøk hos frisøren, et forsøk uten garantert resultat? Nei, det fristet fortsatt ikke. Så jeg googla litt. Og jeg fant ut at jeg egentlig følte meg komfortabel med mitt gråe hår. Det var samfunnet, forventningene, kommentarene, det var de andre rundt meg, som ikke var komfortabel med mitt gråe hår, og som gjorde at jeg måtte søke bekreftelse på nettet. Flere nettsider dukket opp med både kjente og ukjente kvinner som hadde bestemt seg for å grånes. Det beste? De så alle fantastisk flotte ut. Så da var avgjørelsen tatt. Sykdom hadde ført til at jeg fikk glasshår. Glasshår hadde ført til at jeg ikke kunne farge håret mitt lenger. Å ikke kunne farge håret lenger hadde ført til at jeg nå var ei kvinne i midten av 30-årene som var gråhårete. Og jeg var komfortabel med det selv.

Men at vi lever i et samfunn som forventer at kvinner skal farge bort det grå, det kommer om ikke så ofte, så i hvert fall inn i mellom veldig klart til syne. De aller fleste holder kjeft, men noen kommenterer de lyse stripene. Så jeg vet at de fleste ser dem. Noen lurer på om det er lenge siden jeg har vært hos frisøren. Enkelte frisører lurer på om jeg har sluttet å farge håret helt. Og svaret? Det er ja. Jeg grånes, og jeg er fornøyd med det. Hadde jeg gjort det om ikke sykdom hadde tvunget meg til å ta den avgjørelsen? Mest sannsynlig ikke. Ikke fordi jeg ikke er fornøyd med den avgjørelsen jeg har tatt, men fordi jeg nok aldri hadde tenkt på muligheten om å ikke farge håret, hadde ikke muligheten tvunget seg på. Det som dog forundrer meg litt, er at vi bor i et samfunn hvor det visstnok er allemannsrett å mene noe om at en kvinne grånes. De fleste er ikke positivt innstilt til det, og ville, som kvinne, aldri ha valgt det selv. Menn? De er faktisk de som har kommentert det mest, gjerne med en god, liten latter, fordi de selv egentlig er i samme situasjon. Det har ikke vært noen direkte negative kommentarer, mer overraskende. Undrende. Er det virkelig mulig at ei forholdsvis ung kvinne frivillig lar seg grånes. Ja, det er faktisk mulig. Og det er faktisk utrolig deilig. Å bare la håret vokse. Klippe det innimellom. Slippe å tenke på ettervekst. Spare penger. Spare tid og energi. Spare håret og hodebunnen for kjemikalier som slettes ikke er gode, selv hvor skånsom reklamen påstår at hårfargen er. Ulempene med å ikke farge håret, og dermed grånes? Tja, det må jo være at jeg blir grå, da. I et samfunn som helst vil at vi skal eldes på en unaturlig måte. Men siden jeg ikke lenger bryr meg om akkurat det, så er det ikke mitt problem. Og andres trivielle hverdagsproblemer og negative syn på saker de strengt tatt ikke har noe med? De har jeg lært meg å ikke bruke nevneverdig med tid eller energi på.

For seriøst, når George Clooney kan grånes med stil, sjarme og sexappeal, hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det?

 

 

Gleder du deg, mamma?

-Hmm?
– Gleder du deg, mamma, til 17.mai?
-Eh … tja …
– Men du gleder deg vel, mamma? Det gjør jeg.


Å ha en kronisk sykdom er noe dritt. Det er opplest og vedtatt. Jeg skal ikke bruke mer tid på å diskutere det, for da kan jeg fort finne på å bruke hele innlegget på å skrive om alt det å ha en kronisk sykdom fører med seg. Om alle nedturene, de få oppturene, om valgene vi har, om det å tørre å møte verden, om å stenge seg ute fra verden, om fortvilelse, om håp, om tro, om manglende tro, om smerte, om dager hvor man ikke vil eksistere, om dager hvor man skjønner at man ikke har noe annet valg enn å eksistere, om dager hvor legen forstår alt du har å komme med, om dager da legetimen gikk skikkelig dårlig fordi legen ikke har god nok tid til deg, om gode samtaler med NAV, om fortvilte stunder etter nok et dustevedtak fra NAV, om venner og kollegaer som lever sine liv som om du aldri skulle ha eksistert, om år som går uten at du er med, om unger som forstår alt og ingenting, og om unger som er så tilpasningsdyktige at du blir småskremt og lurer på hva sykdommen din har gjort med uskyldige, små barnesinn. Nei, jeg skal ikke bruke mer tid på å diskutere at det å ha en kronisk sykdom er noe dritt. For det er opplest og vedtatt.

Dessverre finnes det noe som er verre enn å møte hverdagene med en kronisk sykdom. Det er å ha en kronisk sykdom når vi går de dagene i møte som egentlig skal være fylt av forventninger, glede, forberedelser og fryd. De dagene som jeg før brukte å elske av hele mitt hjerte. De dagene som jeg forberedte mer enn strengt tatt nødvendig, bare fordi jeg syntes det var utrolig gøy. Jeg elsker festligheter. Jeg elsker servietter, borddekking, nye oppskrifter, forventninger, elsker å fylle huset med mennesker, sitte i en evighet rundt bordet med god mat og god drikke, jeg elsker unger som sniker seg fra bordet for å trylle seg inn i lek sammen, borte fra de voksnes gode samtaler. Å elske – elsker – elsket – har elsket. Jeg elsket. Alle disse tingene har jeg elsket. Nå elsker jeg ikke mer. Jeg liker de ikke engang. Nå er det bare mas. Ting som må gjøres fordi jeg ikke er alene, fordi jeg ikke kan overse disse dagene, fordi jeg har andre å ta hensyn til. Fordi mine barn fortsatt, heldigvis, elsker disse dagene.

– Du gleder deg vel til 17.mai, mamma?

Hva skal jeg svare?

-Nei, jeg gjør ikke det. Jeg skulle ønske neste 17.mai ikke kom før om lenge, lenge, lenge. Sånn cirka rett etter at forskerne har funnet den rette medisinen, politikerne har vedtatt at alle skal få, og legene har gitt meg mine nødvendige doser, sånn cirka rett etter det, skulle jeg ønske at neste 17.mai kom.

Det kan jeg jo ikke svare. Men jeg gjør det. Og så flirer jeg litt. Og så flirer 11-åringen litt, mens hun ser undrende på meg, og venter på et nytt svar. På et svar som står bedre til hennes entusiasme og forventninger. Et svar som kan inneha et lite snev av glede hos meg også. Så jeg sier at joda, 17.mai blir bra.

For jeg har lyst til å glede meg til 17.mai. Jeg har lyst til å dele entusiasmen og forventningene. Det som gjør at jeg kvier meg, er alt rundt. Alt det som skal til for at 17.mai kommer i mål. Jeg senker mine egne krav. Jeg klarer, nesten, å godta at jeg har glemt å få noen til å kjøpe de 17.mai-serviettene jeg hadde tenkt at vi skulle pynte bordet med. Jeg klarer, nesten, å godta at bordet i år blir pyntet opp av søte ekorn som pryder restlageret av vinterservietter. Jeg har fått 11-åringen til å innse at det ikke trenger å være ei superflott kake pyntet som det norske flagget vi leverer til årets kafé på skolen, men at ei saftig og god gulrotkake gjør samme nytten og vel så det. Jeg får ungene til å prøve klær vi allerede har, og ender opp med to som skal gå i festdrakter som passer akkurat, når vi legger godviljen til, og en som skal gå i dress, som må legges noe ned, siden han tross alt har vokst i løpet av det siste året. Jeg får superbestemora på lag, selvfølgelig, hun er jo egentlig aldri ute av laget, og skjorter blir strøket, dress blir lagt ned og dampet, gulrotkake blir laget. Flagg og 17.mai-sløyfer dukker på merkverdig vis opp akkurat der som de ble lagt for to år siden, da 17.mai sist ble feiret her. Så kjekt at noen fornuftige sjeler tenkte langsiktig etter sist feiring. Det var ikke meg. Og jeg tar det ikke som et bevis på at det er lurt med orden. Jeg hadde sikkert funnet de, hadde jeg brukt mitt system på lagring. Det hadde nok tatt litt lenger tid, og jeg måtte ha involvert meg selv, så jeg er glad for at det ikke var jeg som hadde ansvaret. Men jeg bare sier, det, altså, at jeg hadde funnet de, da også. Bordet skal ungene dekke i løpet av kvelden, og jeg skal ikke komme med en eneste kommentar på hvordan jeg ville ha gjort det. Jeg er ikke i stand til å gjøre det. Så da er det ikke lenger mitt prosjekt. Mye mulig jeg ikke kan tillate meg å være tilstede mens det dekkes, da. Det vil muligens være det beste for alle parter.

I løpet av kvelden kommer pappaen til ungene sørfra. Han skal være sammen med oss i år. Det gjør at jeg kan senke skuldrene ennå et hakk, og faktisk kjenne på det at jo, jeg kan glede meg litt til 17.mai. Jeg trenger ikke å yte. Jeg kan faktisk bare nyte. Jeg kan nyte synet og samværet med familien, uten å måtte stresse med å få ungene hit og dit og i rette klær og sko. Jeg trenger ikke å innta foreldre-som-fikser-alt-rollen i morgen. Trenger ikke å stresse med å få programmet til å gå opp. Jeg trenger bare å være. Være jeg-ser-deg-og-jeg-elsker-deg-og-er-uendelig-stolt-av-deg-foreldre. Det holder hardt, det skal jeg innrømme, for selv om jeg ikke lenger kan, så ligger det jo i meg, det å skulle fikse og forberede og gjøre alt og alle klar for den store dagen. Men de kan jo, de andre også. Ungene, pappaen til ungene og superbestemora. Klart de kan. Og jeg kan bruke energien min på det som faktisk er viktig for ungene på en dag som 17.mai – å bare være i lag.

Så når morgendagen gryr, så skal jeg gjøre mitt beste for at dagen skal bli god, ikke bare for meg, men også for ungene mine og de andre rundt meg. Stykkevis og delt skal jeg komme meg gjennom dagens program. Med god hjelp av mamma og pappaen til ungene skal dagen feires og seires. Vi skal kose oss med 17.mai-frokost med vinterservietter og norske flagg. Mamma skal kjøre meg til byen slik at jeg får sett ungene gå i tog sammen med klassene sine, sett kjæresten marsjere sammen med korpset sitt. Jeg skal se mitt eget korps marsjere forbi, og kjenne på vemodet av å ikke kunne være med, kjenne på gleden av korpsmusikk som jeg elsker. På grunn av forventet drittvær er arrangementet etter barnetoget flyttet innendørs, og jeg priser meg lykkelig for det, for da har jeg kanskje, vel vitende om at jeg kan sitte og slappe av på en tørr og varm plass, en sjanse til å klare å få med meg øyeblikket når alle tre ungene synger sammen med Skolekoret. Jeg skal kjøres opp til kaféen på ungenes skole, kaféen som klassen til 11-åringen arrangerer i år, og som vi allerede har levert kake til, og jeg skal spise pølse og kake og drikke brus, jeg skal smile og si hei, jeg skal si, jo, takk, det er heldigvis ikke utseende det er noe galt med når folk bemerker hvor bra jeg ser ut. Og når jeg kjenner at nok er nok, så skal jeg få pappaen til ungene til å kjøre meg hjem igjen, hvor jeg skal hive av meg finklærne, få på meg koseklærne, og krype opp i sofaen, under pleddet, med et smil om munnen, vel vitende om at han tar ungene med gjennom resten av dagen, og at vi alle sammen har hatt flere gode lykkeblikk gjennom dagen.

Så jo, jeg prøver, jeg lover deg det, jenta mi, jeg prøver så godt jeg kan å glede meg til 17.mai.

 

Avtalen

Kommer du i kveld, spør du.

Nei, sier jeg.

Kom igjen da, det blir gøy,
lenge siden sist, de andre
kommer også, det serveres
velkomstdrinker og kanapeer
og de har
rød løper og fotograf
og de gir ut
goodie-bags og vareprøver og alt!
sier du på én innpust og én utpust.

Nei, sier jeg,
jeg har en annen avtale
i kveld, så det går nok
ikke.

Annen avtale, spør du.

Ja, sier jeg.

Hmm… tenker du høyt,
mens du lurer veldig på hvem
jeg har en avtale med, siden
alle dere skal dit og spise
små fingerretter og drikke
boblende væske og gå på
den røde løperen. Hvem jeg har
en avtale med som kan være bedre
enn en avtale med dere …

Jeg gir deg ikke svar
på ditt uspurte spørsmål. Men
du får et smil, et «hadet» og et
«kanskje neste gang».

Du står der, undrende,
og ser på at jeg går hjemover.

Jeg har en annen avtale i kveld.

En avtale med meg selv.

Du skulle vært forfatter, du!

Ja, det har du rett i. Det skulle jeg vært. Og vet du hva? I hodet mitt, så er jeg allerede det. Ikke bare er jeg forfatter. Jeg er verdenskjent. En internasjonal bestselger. Nesten for ei superstjerne å regne.

 

 

Jeg kan ikke huske at jeg ikke kunne lese eller skrive. Jeg har alltid lest. Jeg har alltid skrevet. Hvorfor? Fordi det var det som falt seg naturlig for meg. Det var det jeg likte å holde på med. Det er det jeg fortsatt liker å holde på med.

Gjennom hele grunnskolen og videregående skrev jeg. Jeg var veldig glad i norskfaget. Jeg elsket skrivedager og tentamener. I barneskoleårene brukte jeg deler av fritida på å skrive skuespill og dikt for å hanskes med de vanskelige tankene som oppsto i møtet med miljøsvineri, lokale drukningsulykker og flyktningekriser. På ungdomsskolen ble det dikt og noveller for å hanskes med de spennende, kriblende og såre følelsene som oppsto i møtet med kjærlighet, vennskap, svik og tenkte dødsfall. På skoleavslutninger slo jeg gjerne til med noen velvalgte ord for å ønske god jul, god sommer eller farvel og takk for gode år. Jeg trengte ikke å tenke for å få det til. Det bare kom. Jeg ble belønnet med beste karakter, høytlesning av tekstene mine  for klassen, og lærere som likte meg så godt at jeg aldri trengte å tenke over at skolen kunne være et vanskelig sted. Da jeg ble spurt om hva jeg skulle bli da jeg ble stor, hadde jeg forskjellige svar ut i fra hvor på aldersskalaen jeg befant meg. Men forfatter, det var alltid med.

Så, hvorfor ble jeg ikke forfatter, da? Vel, første tanke som slår meg, er at jeg rett og slett er for lat.Jeg er for bedagelig anlagt. Jeg jobber best under press, og det som blir produsert i siste liten har alltid vist seg å være godt nok. Jeg er som regel fornøyd med mitt førsteutkast, og er ikke klar for veldig store endringer på den teksten jeg allerede har produsert. Det kom så veldig lett til meg, da jeg begynte å skrive. Jeg trengte aldri å jobbe for å få til å produsere tekster som de rundt meg likte. Jeg var fornøyd med det, og kjente aldri på behovet for å gjøre noe mer med det som ble skrevet. Jeg skrev jo for min egen del. Ikke for andre. At andre likte det, og ville lese det eller krevde at læreren leste det høyt i klassen, det var bare bonus for meg. Ikke målet. Jeg kjenner ennå på det at jeg er litt bedagelig anlagt når det kommer til redigering og etterarbeid av egen tekst. Det sitter nok nært sammen med det andre som slår meg når spørsmålet om hvorfor jeg ikke ble forfatter, dukker opp.

Jeg er dårlig på kritikk. Ufattelig dårlig. Selv hvor velmenende den måtte være ment å være. Selv om jeg ber om at den som leser teksten min må lese med et kritisk øye og komme med konstruktive tilbakemeldinger. Selv når jeg helt frivillig ikke bare utsetter meg for kritikken, men faktisk oppsøker den, så er jeg dårlig på å ta imot. Jeg parerer med argumenter tatt helt ut av sammenhengen, lukker ørene, vil ikke høre, og ender opp med å ikke gjøre noe særlig mer ut av teksten. Den skal jo likevel ingen sted. Hvordan skal det da bli om jeg åpner opp for et ennå større publikum av mine egne tekster? I klasserommet var tekstene trygge. For de var gode, blant klassens beste, det var ikke noe å si på det, og jeg befant meg helt på gjennomsnittet hva sosial status gjaldt, så det var ingen som hadde behov for å henge meg ut ved å snakke nedsettende om hverken meg eller tekstene mine. I tillegg har tenåringer flest mer enn nok av andre ting som surrer rundt i hodet sitt, så i det øyeblikket teksten min var ferdig opplest, så var den også glemt. Det passet meg perfekt. Utenfor klasserommet, i den virkelige verden, helt alene, uten en lærer som har presentert teksten min som vel verdt å lese, er det ikke like trygt. Da må jeg være trygg nok på teksten min til å tørre å ta imot kritikken som kommer, trygg nok til å blottlegge meg selv. Det er jeg ikke alltid like god på. For selv om jeg er elendig på kritikk, så er jeg meget dyktig på selvkritikk.

Så jeg gjorde ikke så mye med skrivinga etter endt skolegang. Dikt og små tankegrublerier endte stadig opp i forskjellige notisbøker, og etterhvert på notater på mobilen. De lå der som små aproposer til ting jeg opplevde, så og følte i hverdagen min. Skriving var fortsatt en hobby, men så dukket det opp andre hobbyer, og skrivinga fikk mindre plass. Så begynte jeg å jobbe, jeg fikk barn og skrivinga ble lagt ennå mer til sides for det som var livet. Det jeg trodde var livet. Helt til selve livet ble lagt tid sides. I hvert fall livet slik jeg kjente det. Livet, der skrivinga hadde alt for liten plass, og aldri ble skikkelig prioritert. Livet, der jeg var overalt til enhver tid, og aldri hadde tid til å tenke på forfatterdrømmen som jeg hadde arkivert så alt for langt bort, og som bare var oppe og vaket i de mørkeste timene. Nå ble plutselig de mørke timene langt flere. Livet tok ei vending jeg ikke var klar for, men som jeg ikke kunne gjøre noe med. Det ble timer på sofaen. Tankene begynte å spinne. Mye, ofte. Det var jo det eneste jeg mestret – å ligge der og tenke. Drømmen kom fram igjen, oftere, sterkere. Jeg slo det fra meg med at det var for sent, og at nå som sykdom dominerte livet, så var det i hvert fall ikke noe vits i å tenke på det. For jeg vil jo aldri klare å produsere noe fornuftig uansett. Sant? Jeg ser at det er ennå ei unnskyldning. Ei unnskyldning for å slippe å blottlegge meg selv. Slippe å gjøre meg selv ennå mer sårbar. Slippe å gå nederlag i møte. Likevel skriver jeg. Dikt, noveller, kortprosa, ja, til og med et manus til ei barnebok. Jeg skriver, jeg prøver meg forsiktig frem, jeg får avslag, jeg står i stampe, jeg prøver igjen, jeg kjenner sykdommen overmanne drømmen, jeg legger skrivinga på vent, jeg henter den frem, jeg henter drømmen frem, jeg modererer meg. Jeg skriver. For meg selv. For de som vil lese. For å igjen ha en stemme i samfunnet. Jeg skriver for å overleve mentalt.

Og i hodet mitt, ja, der lever drømmen i beste velgående og utarter seg gjennom ferdigskrevne novellesamlinger som tar verden med storm og en debutroman som går rett inn på bestselgerlista og oversettes til 18 språk med det samme. Det er bokbad,  TV-opptredener, boklansering og bokturne. Jeg har hatt alle samtalene, jeg har vært både den som intervjuer og den som blir intervjuet, det har foregått på både engelsk og norsk. Det har vært inni hodet mitt, mens jeg lå på sofaen. Det har vært høyt og velartikulert, der jeg har tatt meg ut fra min beste side framfor speilet på badet. Og jada, jeg har posert for diverse magasiner som ønsket å lage portrett på meg. Så ja, jeg skulle vært forfatter. Det har du helt rett i. Jeg er en skjult skatt. Ei kommende verdensstjerne. Skal det først gjøres, så går vi for verden som scene, altså! Inne i hodet mitt. Der drømmen er lagret, og lagt til sides. For nå.

For det er jo akkurat det vi så ofte gjør, i den tro at vi har all verdens med tid og all verdens med muligheter – vi legger drømmene til sides. Noen drømmer legger vi bare på vent, og det er greit. Det er som regel ikke for sent å ta tak i en drøm og oppfylle den. Men alt for ofte legger vi dessverre drømmen helt bort, og så sitter vi her og lurer på hvorfor de store talkshow-vertene ikke ringer for å avtale sendetid med oss …

Likbilen

jeg er ikke helt klar for
likbilen

nei
det er jeg ikke

seks fot under
frister
på ingen måte

så lenge jeg har
de valgene jeg har
og kan ta de valgene jeg tar

er jeg ikke klar

jeg har så mye kjærlighet
igjen gjemt inni meg

kjærlighet
som vil ut

ut for å
se
lukte
høre
gjøre
føle
nyte
sprenge grenser
gi
ta i mot

så nei
jeg er ikke helt klar
for likbilen ennå  …

Ikke helt på samme lag akkurat nå

Hei du, hodet! Det er jeg her nede som snakker til deg, jeg, kroppen. Husker du at vi hadde en avtale? Vi skulle jobbe sammen, du og jeg, være et lag. Nå har du stukket av igjen. Går ikke det, vet du!

image

Da jeg fikk diagnosen ME, ble jeg ikke overrasket. Jeg hadde gått i så utrolig lang tid og sett signalene. Jeg hadde kjempet imot. Latt hodet styre over kroppens signaler. Latt meg kjøre meg selv ned. Presset meg til det ytterste både på jobb, med trening, hjemme og med ungenes og mine egne fritidsaktiviter. Jeg ville så veldig gjerne ikke være syk. Ville så veldig gjerne ikke at livet som jeg kjente det skulle stoppe opp. Men jeg så at det gjorde det, og jeg skjønte hvor det bar. Så nei, jeg ble ikke overrasket. Jeg ble glad for å få et svar. Så ble jeg sint. Forbannet. Lei meg. Jeg brukte et halvt år på å være sint. Frustrert. Oppgitt.

Etter å ha gitt meg selv lov til å sørge i et halvt år, begynte jeg å jobbe med sykdommen. Jobbe med å finne ut av hvordan jeg best kunne klare å takle hverdagen med ME. Jeg fikk et opphold på Kurbadet i Tromsø, og der traff jeg noen fantastiske damer. Sammen lærte vi oss små grep for å takle sykdommen. Sammen var vi sosiale, med full forståelse for at når en måtte trekke seg tilbake, eller bare rett og slett legge seg litt nedpå der og da, så var det greit. Ikke bare var det greit. Det var godt. For vi veksla på å være den som ikke klarte å henge med. Sammen var vi frustrerte, glade, interesserte, lærevillige og, tidvis, ufattelige høylytte med en latter som hadde behov for å endelig få slippe ut. Det er lite som slår en god dose galgenhumor. Vi kjente et snev av sosialt liv. Med temaer som aktivitetsavpasning, energiøkonomisering, grensesetting, fysisk aktivitet og den begrensa muligheten for det, avspenning og mye mer, så ble det tre uker med fokus på nye mål – å akseptere og lære seg å leve med ME. Jeg klarte meg ganske godt da jeg kom hjem, hvis jeg skal si det selv. Mulig ungene ikke alltid var like enige, da det smalt som verst rundt ørene på dem fordi jeg var totalt utslitt. Men utbruddene minka, de også. Jeg lærte meg å gi slipp, lærte meg å nyte, lærte meg å leve i nuet og se at det var bra nok som det var. Jeg var bra nok som jeg var. Jeg hadde lært meg å kjenne signalene, hadde funnet en balanse der kropp og hode var på stasjon, samtidig. Ikke dermed sagt at hver dag var like enkel, og at alt bare var fryd og gamme. Men det var bedre. Det var en indre ro. Det var mulighet for å planlegge, og få det til. Ikke alltid, men oftere enn før.

Så smalt det, og her er jeg nå. Med en kropp som har rykka tilbake til start og er tvungen til å ligge pal, og et hode som fortsatt vil ut, opp, bort, gjøre, føle, kjenne, smake, elske, være, begjære, leve … Et hode som ikke klarer å ta innover seg at akkurat nå, etter sykehusoppholdet, så må jeg faktisk godta at jeg i en god tid fremover må tilbake til å bare eksistere. Et hode som jeg faktisk ikke er sikker på om i det hele tatt har fått med seg at kroppen har vært på sykehus. Det er ikke lett. Det er faktisk ganske vanskelig. Jeg gråter. Jeg er forbanna. Jeg synes det er ufattelig unødvendig. Jeg er ei lita jente igjen, som synes det er ufattelig godt å ha mamma sine armer trøstende rundt meg.

Samtidig vet jeg jo det, at om jeg bare kan klare å dra hodet litt tilbake, om jeg bare kan få det til å skru ned forventningene litt til hva dagen skal inneholde, så skal vi komme oss gjennom dette denne gangen også. For med en kropp som jobber fremover, og et hode som slakker farta, så møtes de igjen, og kan nok en gang spille på lag. Jeg må bare la det ta den tida det tar.

 

En kamp å kjempe

noen en større enn andre
men alle har vi en kamp å kjempe
når du sliter med ditt, og du vet
det er trivielt, så vil du likevel
så gjerne ha noen å klandre

når du ser dem der ute på åpen gate
smilende, blide, freshe og fine
så lykkelige og bekymringsfrie
så begynner du å undres; er de
egentlig syke, du begynner å hate

hate at noen kan få deg til å undre
på om det er sant, er de syke
eller syter de bare for å få dekt
livets opphold, slippe å jobbe
kun nave i prosent hundre

hundre prosent, det er alt de kan gi

men du aner ikke hvor mye hundre
av tjue egentlig vil si

og når de endelig er hjemme igjen
så ser du dem ikke
der de klatrer opp i sofaen, tar bolig
under pleddet, borte fra verden,
de evigkjempende kvinner og menn

alle har vi en kamp å kjempe
noen en større enn andre …

Lykkedagboka mi

Alle skulle hatt ei lykkedagbok. Da hadde verden vært et bedre sted.

Når man blir syk over lengre tid, er det én ting man har mye av – tid til å tenke. Det er fort gjort at tankene dreier seg i negativ retning, alt er feil, alt er galt, alt er utrolig urettferdig. Og joda, det er sant, det. Det er feil. Det er galt. Det er urettferdig. Det er noe så inn i noe jeg ikke skal skrive her av hensyn til mine venner og følgere som ikke er nordlendinger urettferdig. Men det er slik det er. Akkurat her og nå. Ikke så mye å gjøre med det. Ikke dermed sagt at vi trenger å godta det. Men vi kan akseptere det. For nå. Og så kan vi ta for oss de to valgene vi har:

1) Være sur og grinete og ha det skikkelig miserabelt.

Det er jo veldig koselig for alle rundt oss …

2) Prøve å se de lysglimtene som faktisk er der, i hverdagen, de små øyeblikkene, som slettes ikke er så dumme.

Det er faktisk koselig for alle rundt oss. Og for oss selv.

Men det er vanskelig. Alternativ 2 kan være utrolig vanskelig. Det er ikke gjort over natta. Det er ikke gjort uten hjelpemidler. Det er ikke gjort uten tilbakefall til alternativ 1.

Et av de hjelpemidlene som jeg har hatt stor nytte av, er lykkedagboka mi. På et mindfulnesskurs i høst fikk jeg et supert tips fra ei av de andre deltagerne. Hun hadde, et år da ting ikke hadde vært så enkle, ført lykkedagbok. Da dagen gikk mot kveld og kvelden gikk mot natt, var det å sette seg ned og notere en eller flere gode opplevelser fra dagens løp. Noe som hadde vært positivt. Noe som hadde vært godt. Aller helst noe som hadde et snev av lykke med seg. Men hva om dagen bare hadde vært grå og trist, vond, fylt av smerter og lidelser, tilbragt på sofaen, uten kommunikasjon med omverden, uten noe som hadde vært positivt? Ja, hva da? Jo, da må jeg sørge for å få noe positivt til å skje, gi meg selv et øyeblikk av lykke. Jeg kaller dem lykkeblikk.

For meg er lykkeblikk det å se det gode i det lille, i det hverdagslige. Et tilfeldig møte med en kollega som jeg ikke har sett siden jeg måtte slutte å jobbe. Å bli vekt av ungene på en søndags morgen med beskjed om at frokosten er klar. At ungene kommer inn i storsenga en halvtime før de må stå opp en hverdagsmorgen, og at vi alle fire ligger og småprater og koser. Et glass varm te, i sofakroken, med en god serie på TV. En rolig rusletur i skumringa. En sang som bringer frem gode minner. En nyplukka løvetann som får seile ut på det store, åpne hav.

Noen lykkeblikk er mye enklere å få øye på, og dermed også notere ned i lykkedagboka, enn andre. I hvert fall i starten, før det å oppdage det gode i hverdagen blir det som får hverdagen til å gå. Det som jeg før tok som en selvfølge, å stikke innom et par butikker på vei hjem fra jobb, å kjøre ungene til dansen eller i en bursdag, å rusle avgårde til byen for å møte venner på kafé, å gå på en konsert som jeg virkelig har lyst til å gå på, er nå noe jeg setter så umåtelig stor pris på. Det er noe som skjer så sjeldent, at når det skjer, så smiler jeg fra øre til øre. Jeg klarer ikke å la være. Det er så befriende. Så utrolig deilig. Så får det så bare være at enkelte ser veldig rart på meg når jeg rusler mot dem på gata med et megasmil, som om vi skulle være gamle kjente, og de ikke i sin villeste fantasi kan komme på hvor de kjenner meg fra. For vi går vel ikke bare rundt og smiler til folk vi ikke kjenner? Jo, jeg gjør det. Når jeg klarer disse fantastiske tingene som livet har å by på, så kan jeg ikke la være. Da må jeg smile. For jeg vet hvor sårt livet er, og hvor fort det kan endre seg. Jeg tar det ikke lenger som en selvfølge å kunne rusle over Frydenlundsbrua. Jeg tar det ikke som en selvfølge å kunne gå på konsert på Enter Bar. Jeg tar det ikke som en selvfølge å kunne stille opp for ungene mine i hverdagen. Men gur, så fantastisk deilig det er når jeg klarer det, så fantastisk herlig det er med dager fylt av lykkeblikk. Da smiler jeg. Stort sett smiler folk tilbake. Er de som meg, og noterer seg de små gledene, så havner det smilet fra ei ukjent, flott dame på vei over brua, i lykkedagboka deres.

På de virkelig dårlige dagene kan det være ekstremt vanskelig å klare å ha fokus på noe som helst positivt. Seriøst, hvor mye lykke er det egentlig i å ligge i senga hele dagen, med masse smerter, uten evne til å klare mer enn å karre seg ut på do og tilbake igjen, noe jeg gjør kun fordi blæra nekter å holde på innholdet, og jeg innser at det er en større jobb å skifte på senga hvis jeg tisser meg ut, enn det er å komme meg på do, uten evne til å komme meg opp trappa til kjøkkenet for å lage meg mat, mens jeg kjenner at magen skriker etter føde, som det snart er et døgn siden sist den fikk? Det er ikke noe lykke i det. Men så dukker mamma opp. Hun ser at jeg trenger hjelp. Hun smører meg ei brødskive med leverpostei, skjærer den opp i små biter, slike jeg fikk da jeg var to år gammel, fordi jeg ikke klarer tanken på å bruke krefter på å bite av brødskiva, og serverer den på senga. Sammen med et glass melk og litt ekstra smertestillende. Hun fyller vannglasset mitt med friskt vann. Hun trekker opp rullegardinene, slik at jeg kan få inn de siste timene med dagens sollys. Jeg er fortsatt like drittlei av å måtte ligge i den senga. Men det er en pause i dritten. Det er noe å skrive om i lykkedagboka. Det er et lykkeblikk.

Jeg tror at hvis alle hadde hatt ei lykkedagbok, hvis alle hadde skrevet i den hver dag, så hadde verden vært et bedre sted. Med alle, så mener jeg ikke bare vi som er syke eller sliter med tunge tung i hverdagen og livet, men alle, også de som synes livet er lekende lett. Det er nemlig fort gjort å tro at det skal være slik for bestandig. Hadde jeg fått spørsmål om jeg kunne tenke meg å være frisk i morgen, så hadde svaret selvfølgelig vært ja. Jeg vil gjerne slippe å være kronisk syk. Men jeg er samtidig glad for den innsikten jeg har fått med at hverdagen min endret seg. En innsikt jeg ikke hadde hatt, hadde livet fortsatt som før. Jeg har gjort små endringer i livet mitt, små endringer i hvordan jeg ser på situasjoner, på andre mennesker, og, ikke minst, på meg selv. Sykdommens endringer av mitt liv og mine endringer i holdningene jeg har til situasjonen jeg befinner meg i akkurat nå, har gjort at jeg ser de gode tingene på en måte jeg aldri brydde meg om å legge merke til da jeg skyndte meg gjennom den friske hverdagen min. Jeg glemte ofte å smile for de små lykkeblikkene. Jeg tok dem som en selvfølge. Derfor, hvis alle har ei lykkedagbok, så vil alle legge merke til de små, positive hendelsene i løpet av dagen. Da vil alle gå rundt og smile og være hyggelig mot hverandre. Det hadde jeg likt. For selv om jeg er syk, og ofte befinner meg i min egen boble med min egen kamp, så er jeg fortsatt for verdensfred og kjærlighet og sånn.