Jeg skulle skrive …

Hodet var fullt, tankene strømmet over, innlegg på innlegg formet seg mentalt. Så kom smellet …

Jeg skulle skrive om den fantastiske turen jeg hadde på lørdag, sammen med familien min. Om Svarta Bjørn-marsjen som er noe av det vakreste vi har her nord. Om folkefesten. Om naturen. Om ungene som var utrolig flinke å gå. Fra vi gikk ombord på toget, så begynte tankene å vandre. Mens jeg satt alene, med øynene lukket og tok djupe åndedrag for å lade opp til dagens marsj, formet ordene seg om til setninger, til avsnitt som skulle være starten på et innlegg som jeg visste kom til å bli bra, rett og slett fordi jeg kjente på meg at dagen kom til å bli bra. Jeg skulle fortelle om den fantastiske naturen som togturen tok oss gjennom, på vei opp til Norddalen. Jeg skulle fortelle om togturen som er en opplevelse i seg selv, i hvert fall for alle de som ikke har tatt turen før, og som derfor satt klistra til vinduene på den andre siden av togvogna, mens jeg, som har tatt turen mange ganger, satt og samlet krefter for å klare å gjennomføre det som var i vente. Da vi kom fram til Norddalen gikk ferden videre til fots. Setningene fortsatte å forme seg, i det jeg tok inn over meg hvor utrolig deilig det var å være ute blant folk, ute sammen med ungene, ute blant de som en gang var livet mitt. Mens ei gruppe fra Jernbanens musikkorps spilte kjente toner, kjente jeg rytmen i kroppen, og jeg skulle dele denne herlige følelsen med dere. Videre nedover rallarveien ble vi møtt av Teaterlagets fantastiske krimgåte, og jeg skulle formidle hvordan spenningen tok tak i hele turfølget, der vi ivrig så etter spor og forhørte alle de mistenkte vi møtte på veien. Jeg skulle skryte av ungene, som var herlige å ha med på tur, så blide og ivrige, så fulle av iver, så veldig hjelpsomme der de dytta mammaen opp den eneste, men åhhh, så tunge oppoverbakken på ruta. Jeg skulle ta med små glimt fra matpausen og de obligatoriske godtepausene. Glimt fra drikkepausene der turkopper og drikkeflasker ble fylt av det herligste fjellvann som rant nedover i fosser, bekker og elver. Videre skulle jeg fortelle om hvor godt det var å komme i mål nede i Rombaksbotn, hvor godt det var å høre Rombaksmusikken spille og underholde, hvor godt det smakte med koteletter fra grillen til Røde Kors, og hvor godt det var å se masse rallarkledde mennesker fra Rallarklubben og Vinterfestuka. Jeg skulle skryte vilt og hemningsløst av den fantastiske jobben de gjør, alle disse menneskene som gjør sommerens vakreste eventyr mulig. Så skulle jeg komme med et hjertesukk fordi jeg selv ikke har mulighet til å være med på arrangementssiden, samtidig som jeg skulle gitt meg selv en skikkelig god klapp på skulderen fordi jeg faktisk klarte å gjennomføre marsjen.

Jeg skulle skrive om bursdagen min. Om hvordan jeg egentlig ikke kjente noe fra eller til det å gå i fra 37 til 38, men hvordan det likevel var deilig å ha en dag som var min, der jeg fikk masse ekstra oppmerksomhet fra både familien min her hjemme, og fra familie og venner på Facebook, telefon og meldinger. Jeg skulle fortelle om en herlig bursdagsbrunsj og nydelig bursdagsmiddag nede hos mamma. Om gavene jeg fikk. Turbuksa fra kjæresten som jeg hadde fått i forkant av dagen, slik at jeg kunne bruke den på Svarta Bjørn-marsjen. Velværeproduktene fra mamma og minstemann slik at jeg kunne unne meg noen gode stunder på badet. Telefondekselet som eldste hadde kjøpt til meg på Glitter fordi hun mente jeg trengte nytt, noe hun hadde helt rett i, siden dekselet jeg hadde var mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning etter flere turer i gulvet. Om det nydelige bildet som mellomste hadde laget til meg på skolen, og klart å få med hjem helt uten at jeg hadde oppdaget det. Jeg skulle fortelle at mesteparten av dagen ble tilbrakt på sofaen, vekslende mellom våken og sovende tilstand, men at det var helt greit, fordi ungene var i nærheten og bytta på å puske meg på beina, som er noe av det beste jeg vet, og at sola skinte ute og smertene i kroppen omentrent ikke var til stedet. Joda, jeg skulle innrømme at jeg hadde gangsperre i lår og legger, men den gangsperra skulle jeg prise høyt og lykkelig, for gangsperre etter å faktisk ha dratt en for tiden svært dårlig trent kropp gjennom ei seks kilometer lang turløype, er noe ganske annet enn følelsen av gangsperre etter å ikke ha gjort noe som helst.

Jeg skulle skrive om ungenes telttur i hagen. Om hvordan de ivrig og begeistret satte opp det eneste teltet vi har i hus; et lite, rosa leketelt, som de meget bestemt mente de alle tre kom til å få plass i, noe de hadde helt rett i. Om hvordan soveposer, vannflasker og lesestoff ble puttet inn i teltet før de kledde på seg pysjamasene, pusset tennene og, veldig spente, tok plass i nattens bolig. Jeg skulle innrømmet min og min mors tvilende tanker på om nattens prosjekt kom til å bli gjennomført, og jeg skulle innrømmet hvor feil vi hadde tatt, når tre stolte solstråler kunne fortelle at de hadde sovet hele natta i teltet, og at de hadde sovet mye lenger hadde det ikke vært for at de ble vekt av naboens bil.

Jeg skulle skrive om ungenes forberedelse til ferien hos pappaen. Om pakkelister, skitne klær som skulle vært rene, en koffert som var for liten for tre, slik at bestemors koffert måtte lånes. Om kjøleskapgrøt som de lagde helt selv, kun med litt veiledning fra sofaen, før den med mer iver enn jeg var klar over at noe så simpelt som grøt kunne framkalle hos en snart åtte-åring, ble satt inn i kjøleskapet for å være klar til vi måtte stå opp klokka fire på morgenen, eller i min verden, på natta. Jeg skulle fortelle om hvor fantastisk gode disse ungene er, der de sto opp midt på natta for å rekke å kle på seg, pakke i bilen og gjøre klar bilfrokosten, slik at de kunne nå pysjflyet. Jeg skulle ta med hvor fornøyd jeg var med meg selv for at jeg klarte å stå opp midt i natta for å kjøre ungene helt selv til flyplassen, hvor godt det er å ikke lenger være på et medisinregime som gjør at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg skulle rose meg selv over hvor mye jeg mestret akkurat der og da. Så skulle jeg fortsette med å legge ut om hvordan det er en fryd å sende avgårde tre slike reisevante unger som gleder seg til å komme sørover til venner og familie som de ser alt for sjelden, og hvordan mammahjertet svulmer av stolthet fordi ungene takler dette å ha ei mamma i nord og en pappa i sør bedre enn vi egentlig kan forvente. Om hvordan hovedfokuset ikke var at de måtte reise alene, men at de var så heldige å reise alene, for da fikk de gratis brus og sjokolade på flyet, totalt uvitende om at vi voksne faktisk har betalt ekstra for at de skal følges opp mer enn andre passasjerer som ikke reiser alene, eller som er store nok til å klare å reise alene uten ekstra oppfølging.

Jeg skulle skrive om så mye. Det var så mange tanker som tok bolig i hodet mitt. Så mye som ville ut. Så mange innlegg som ble lagret mentalt. Så kom smellet. Harddisken ble slettet. Innleggene var bare vage tanker og minner. Selv om det bare var for et par dager siden at jeg opplevde alt dette herlige, så er det som om det var i en annen verden. Ei anna tid. Et annet liv. Kroppen sier nei. Hodet sier nei. Tankene og lysta skriker JAAAAA! Ja, for faen, la meg få lov til å kjenne mer på det gode i livet! Men nei, ikke nå, ikke på ei god stund. Jeg var for tøff i trynet. Nå må jeg betale. Jeg skulle jo skrive …

Værsyk

Det finnes vel neppe den nordlenning som ikke har kjent på den – værsyka. Men for noen, så innebærer værsyka så mye, mye mer enn bare det å lengte etter varmere vær …

La oss ha en ting klart for oss først som sist; det er ikke været som gjør at jeg er bosatt her jeg bor. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kapsla inn hele byen min og flytta den sørover, langt sørover. For selv om jeg ikke alltid er så glad i været vi har her, så er jeg glad i alt det andre. Så det vil jeg gjerne ha med meg. Jeg elsker naturen. Nærheten til havet, til fjellet, til den lille byen. Jeg elsker menneskene. De som skaper liv i byen gjennom sine interesser. De som skaper verdier for vårt felles samfunn gjennom den jobben de gjør. Jeg elsker tryggheten med å bo her i nord. Tryggheten fordi vi er så beskytta som vi faktisk er fra alt det som skjer ute i den store verden. Tryggheten med å kunne la barna mine vokse opp her. Jeg elsker, egentlig, det skiftende været og alle fire årstidene. Elsker å se forandringene i naturen rundt oss. Se vår gå mot sommer, gå mot høst, gå mot vinter, gå mot en ny vår. Men det kan være tungt innimellom, å eksistere her i nord, når kroppen så tydelig skriker etter et annet klima.

Som sagt, det finnes neppe den nordlenning, som ikke har kjent på det. Når 17.mai feires med sludd, snøbyger og ullundertøy, gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 10 grader, og sparken står på vent i hagen, fordi vinteren snart er her igjen, så er det ikke til å komme bort fra at selv den mest hardbarka nordlenningen lengter til varmere strøk. Direkteflyene til sydens sol og varme er som regel tidlig fullbooka, av soltørste mennesker som ikke tør å ta sjansen på at sommeren skal komme med varme og sol. For det er en stor sjanse å ta. Og selv om sommeren skulle vise seg å komme med varme og sol, så er sommeren her nord mye kortere enn sommeren i sør. Så en direkteflydd sydenreise vil uansett være verdt det. Helt garantert. For alle nordlenninger har kjent på det – det å være værsyk.

For noen av oss er værsyka derimot noe mye mer enn bare det å lengte etter sol og varme. For meg, som en gang levde i den tro at utsagn som «jeg kjenner det på gikta» tilhørte min bestemors generasjon, og ikke meg selv, har værsyk fått ei helt annen betydning de siste årene. Nå er det ikke bare en mental greie, ikke bare det at jeg er litt lei kulde og manglende godvær. Nei, jeg er kommet dit hen at jeg faktisk blir fysisk dårligere av dårlig vær. Når lavtrykket kommer, og tåka ligger tjukk og lav innover fjorden, da setter smertene inn i alle ledd og muskler i kroppen. Da kjemper kropp og hode noe voldsomt. Da må fornuften få vinne over følelsene og lystene, og med smerter som krever alt av det lille av energi kroppen har, ender jeg opp med tvungen sofatjeneste og en eksistens jeg hater. En eksistens jeg ikke unner min verste fiende, som jeg for så vidt ikke tror jeg har så mange av, da … Så egentlig et hypotetisk utsagn. Men altså, jeg unner ingen den eksistensen, verken venn eller imaginær fiende.

Men når dagene er som de har vært de siste dagene, med strålende sol, 20 grader i skyggen, pølsegrilling i fjæra, unger som er hærige som bare nordnorske unger kan være og hiver seg uti havet mens snøen ennå ligger langt nede i fjellene, og med en kropp nesten fri for smerter, ja, da er Nord-Norge det beste sted på jord, og jeg glemmer glatt alle de dårlige dagene. Når Nord-Norge viser seg fra denne siden, så kjenner jeg på smaken av et normalt liv. Jeg klarer å gjøre ting sammen med ungene. Sammen med kjæresten. På en og samme dag har jeg vært både på tivoli, hvor jeg faktisk tok turen innom morohuset og kjørte en runde med»spykoppene», og med på grilling i fjæra. Dagen etterpå, som var like varm og vakker, klarte jeg å gå en tur, en tur helt for meg selv, med naturen som medisin. Dagen derpå igjen, som er i dag, en dag som fortsatt er like herlig, klarte jeg å dra til byen, riktignok ble jeg både henta og kjørt hjem igjen, men likevel, for å spise lunsj sammen med kjæresten. Flere dager på rad med et snev av den etterlengtede eksistensen. Flere dager hvor drømmen om å bli kvitt sykdommen står ennå sterkere, nettopp fordi jeg får kjenne på de tingene jeg savner. Og mens drømmen lever, og værsyka holder seg borte ennå ei lita stund, så lever jeg i nuet og kjenner på nettopp dette:

så heldige vi er
som får bo på et sånt sted
møte himmel
møte fjell
møte hav
møte sjelero og fred

 

Avtalen

Kommer du i kveld, spør du.

Nei, sier jeg.

Kom igjen da, det blir gøy,
lenge siden sist, de andre
kommer også, det serveres
velkomstdrinker og kanapeer
og de har
rød løper og fotograf
og de gir ut
goodie-bags og vareprøver og alt!
sier du på én innpust og én utpust.

Nei, sier jeg,
jeg har en annen avtale
i kveld, så det går nok
ikke.

Annen avtale, spør du.

Ja, sier jeg.

Hmm… tenker du høyt,
mens du lurer veldig på hvem
jeg har en avtale med, siden
alle dere skal dit og spise
små fingerretter og drikke
boblende væske og gå på
den røde løperen. Hvem jeg har
en avtale med som kan være bedre
enn en avtale med dere …

Jeg gir deg ikke svar
på ditt uspurte spørsmål. Men
du får et smil, et «hadet» og et
«kanskje neste gang».

Du står der, undrende,
og ser på at jeg går hjemover.

Jeg har en annen avtale i kveld.

En avtale med meg selv.

Likbilen

jeg er ikke helt klar for
likbilen

nei
det er jeg ikke

seks fot under
frister
på ingen måte

så lenge jeg har
de valgene jeg har
og kan ta de valgene jeg tar

er jeg ikke klar

jeg har så mye kjærlighet
igjen gjemt inni meg

kjærlighet
som vil ut

ut for å
se
lukte
høre
gjøre
føle
nyte
sprenge grenser
gi
ta i mot

så nei
jeg er ikke helt klar
for likbilen ennå  …

Ikke helt på samme lag akkurat nå

Hei du, hodet! Det er jeg her nede som snakker til deg, jeg, kroppen. Husker du at vi hadde en avtale? Vi skulle jobbe sammen, du og jeg, være et lag. Nå har du stukket av igjen. Går ikke det, vet du!

image

Da jeg fikk diagnosen ME, ble jeg ikke overrasket. Jeg hadde gått i så utrolig lang tid og sett signalene. Jeg hadde kjempet imot. Latt hodet styre over kroppens signaler. Latt meg kjøre meg selv ned. Presset meg til det ytterste både på jobb, med trening, hjemme og med ungenes og mine egne fritidsaktiviter. Jeg ville så veldig gjerne ikke være syk. Ville så veldig gjerne ikke at livet som jeg kjente det skulle stoppe opp. Men jeg så at det gjorde det, og jeg skjønte hvor det bar. Så nei, jeg ble ikke overrasket. Jeg ble glad for å få et svar. Så ble jeg sint. Forbannet. Lei meg. Jeg brukte et halvt år på å være sint. Frustrert. Oppgitt.

Etter å ha gitt meg selv lov til å sørge i et halvt år, begynte jeg å jobbe med sykdommen. Jobbe med å finne ut av hvordan jeg best kunne klare å takle hverdagen med ME. Jeg fikk et opphold på Kurbadet i Tromsø, og der traff jeg noen fantastiske damer. Sammen lærte vi oss små grep for å takle sykdommen. Sammen var vi sosiale, med full forståelse for at når en måtte trekke seg tilbake, eller bare rett og slett legge seg litt nedpå der og da, så var det greit. Ikke bare var det greit. Det var godt. For vi veksla på å være den som ikke klarte å henge med. Sammen var vi frustrerte, glade, interesserte, lærevillige og, tidvis, ufattelige høylytte med en latter som hadde behov for å endelig få slippe ut. Det er lite som slår en god dose galgenhumor. Vi kjente et snev av sosialt liv. Med temaer som aktivitetsavpasning, energiøkonomisering, grensesetting, fysisk aktivitet og den begrensa muligheten for det, avspenning og mye mer, så ble det tre uker med fokus på nye mål – å akseptere og lære seg å leve med ME. Jeg klarte meg ganske godt da jeg kom hjem, hvis jeg skal si det selv. Mulig ungene ikke alltid var like enige, da det smalt som verst rundt ørene på dem fordi jeg var totalt utslitt. Men utbruddene minka, de også. Jeg lærte meg å gi slipp, lærte meg å nyte, lærte meg å leve i nuet og se at det var bra nok som det var. Jeg var bra nok som jeg var. Jeg hadde lært meg å kjenne signalene, hadde funnet en balanse der kropp og hode var på stasjon, samtidig. Ikke dermed sagt at hver dag var like enkel, og at alt bare var fryd og gamme. Men det var bedre. Det var en indre ro. Det var mulighet for å planlegge, og få det til. Ikke alltid, men oftere enn før.

Så smalt det, og her er jeg nå. Med en kropp som har rykka tilbake til start og er tvungen til å ligge pal, og et hode som fortsatt vil ut, opp, bort, gjøre, føle, kjenne, smake, elske, være, begjære, leve … Et hode som ikke klarer å ta innover seg at akkurat nå, etter sykehusoppholdet, så må jeg faktisk godta at jeg i en god tid fremover må tilbake til å bare eksistere. Et hode som jeg faktisk ikke er sikker på om i det hele tatt har fått med seg at kroppen har vært på sykehus. Det er ikke lett. Det er faktisk ganske vanskelig. Jeg gråter. Jeg er forbanna. Jeg synes det er ufattelig unødvendig. Jeg er ei lita jente igjen, som synes det er ufattelig godt å ha mamma sine armer trøstende rundt meg.

Samtidig vet jeg jo det, at om jeg bare kan klare å dra hodet litt tilbake, om jeg bare kan få det til å skru ned forventningene litt til hva dagen skal inneholde, så skal vi komme oss gjennom dette denne gangen også. For med en kropp som jobber fremover, og et hode som slakker farta, så møtes de igjen, og kan nok en gang spille på lag. Jeg må bare la det ta den tida det tar.

 

Sjekka inn på sykehuset, jeg.

Jeg har lenge lurt på om det ville være mulig for ambulansen å hente noen nede fra kjelleren hos oss, skulle behovet melde seg. Natt til fredag fikk jeg svar. Det går utmerket godt. Ei venninne av meg sa i etterkant at jeg må passe meg for hva jeg lurer på. Hun har helt rett.

 


Så, natt til fredag, altså, klokken kvart på fem, våkner jeg med intense smerter i brystet og magen. Noen vil nok påstå at kvart på fem er for morgen å regne. Jeg sier imot. Det er ennå et par timer før jeg trenger å våkne, så det er helt klart natt. Uansett, natt eller morgen, smertene er uutholdelige, og de minner faretruende mye om de smertene jeg opplevde da jeg fikk akutt pankreatitt i slutten av oktober. Forskjellen er at jeg ikke begynner å kaste opp, og at smertene stopper på noen nivå under pankreatitt-smertene. Heldigvis. For det er et smertehelvete jeg ikke unner noen. Jeg tar heller alle tre fødslene på nytt igjen, rett etter hverandre, enn å gjennomgå det akutte anfallet jeg fikk da bukspyttkjertelen bestemte seg for å være vanskelig. Jeg kommer meg opp av senga og inn på do. Tenker at det sikkert kommer til å hjelpe. Så feil jeg kan ta! Smertene øker igjen, jeg blir svimmel og mister kontroll over kroppen. På vei tilbake til soverommet dulter jeg borti alt av vegger som er på min vei. Jeg tryner inn i en dørkarm og er sjeleglad for at brillene ikke blir ødelagt. Jeg sparker til kofferten som ennå ligger på gulvet etter siste tur, jeg tar meg en tur inn i blant kjolene som henger på veggen, jeg klarer å krabbe meg opp i seng. Jeg er tilbake til utgangspunktet. Der jeg burde ha holdt meg hele tiden. Og med tanke på at de senere, når jeg ankommer sykehuset, avkrever urinprøve fra meg, så er jeg ennå mer sikker på at den doturen er totalt unødvendig.

Uvel tilbake i seng klarer jeg å strekke meg etter telefonen og ringe ned til mamma. Gur, så glad jeg er for at vi bor i samme hus. Det tar bare to ring, så svarer hun. Jeg har klart å trykke på høyttaleren, og med telefonen slengt ned ved siden av meg, smerter pumpende gjennom bryst og mage, svette piplende ut fra hver pore på kroppen, klarer jeg å fortelle mamma at hun må komme opp. Det vil si, først er jeg så pass hyggelig at jeg spør henne om hun har mulighet til å komme opp. Klokka er fortsatt rimelig tidlig på morgenen, eller for mennesker som meg og mamma, rimelig midt på natta, så at hun trenger et sekund eller to for å summe seg og ta innover seg det som skjer, det kan jeg forstå. Jeg prater på nytt. Nå ber jeg ikke. Nå krever jeg. Kom opp!

Det tar ikke lange tida før mamma står ved senga mi, der jeg ligger kliss naken, som jeg som regel gjør på nettene, hivende etter luft, spent i bue i tro om at det gjør smertene svakere. Hun tar telefonen min og ringer ambulansen. Ambulansen, ja! Selvfølgelig. Selv så fantastisk som mamma er, så er nok helsepersonell bedre egnet til å ta seg av meg i denne situasjonen, enn det mamma er. Men åh, så godt det er at hun ringer og kan ta seg av samtalen. Jeg er redd for at om jeg hadde ringt, så hadde samtalen bestått av nasale grynt og høye stønn, og kunne fort blitt tatt for å være noe helt annet enn det det er.

Så står de plutselig der, på soverommet mitt, tre fantastiske unge mennesker kledd i rødt. Han ene var med på å hente meg fra sykehuset i Harstad da jeg skulle derfra til sykehuset i Narvik under forrige innleggelse. Gammel kjentmann, med andre ord. Så betryggende. Han gjorde en super jobb sist. Ingen grunn til at han ikke skal gjøre det nå. De sjekker ståa, og finner ut at de skal ta meg med til sykehuset. Jeg kommer på at jeg er totalt naken under dyna, som jeg har klart å bre halvveis over meg, og setter mamma i arbeid igjen. Truse! T-skjorte! Bukse! Sokker! Jeg er ikke veldig blyg av meg, men splitter naken trenger jeg jo ikke å dra avgårde. Mulig det hadde gitt naboene en god latter. Jeg tror jeg sparer dem for det. Så er det videre til neste bekymring. Hvordan skal de få meg med ut derfra? Det er trangt på soverommet. Det er trangt på gangen. Det er trangt på vaskerommet, som vi må gjennom for å komme ut i frisk luft. Jeg er ikke den letteste personen i samfunnet. Jeg får beskjed om at jeg er langt fra den tyngste, og at dette skal gå så bra, så. De har utstyret i orden, vet du. En snedig, liten bærestol. Vi tar dette i to trinn. Stol først, båre etterpå. Selv om smertene river i kroppen, så kjenner jeg at humøret er stigende. Det er god stemning. Jeg lurer på om de vil ta med seg noe av skittentøyet som ligger spredt utover gulvet på vaskerommet. De hevder de har mer enn nok med sitt eget. Vi klarer å flire litt. Det gjør godt oppi alt det vonde.

Fremme på sykehuset blir jeg kjørt inn på legevakta. De skal finne ut av om dette er noe som går over av seg selv med smertelindring, eller om jeg må videre inn i bygget. Jeg får et stikk i hver rompeball, det fylles på med Voltaren og muskelavslappende. Det hjelper litt. Jeg klarer å slumre meg gjennom noen timer. Gjennom vaktskifte. Vi tror jeg skal kunne dra hjem igjen snart, med åpen retur. For dette ser jo lovende ut. Så slår det til igjen. Noe så voldsomt intens. Jeg ligger alene på et rom, og jeg finner ikke alarmen. Jeg roper etter hjelp. Ingen hører meg. Tårene strømmer på, kroppen skjelver. Jeg må ha hjelp. Nå! Jeg klarer å komme meg gjennom den verste ria med smerter, før jeg karrer meg krokbøyd ut i gangen og bort til luka. Får ringt på, får oppmerksomhet, får komme videre inn i systemet. Kroppen er på ingen måte klar for at dette kun skal være en dagsutflukt, selv hvor mye hodet ønsker det. De tar prøver, de kjenner på magen, de finner ikke ut av det. Vi må ta bilder. Det er fredag. Jeg tenker mitt. Her blir jeg liggende over helga uten at noe skjer. Men neida, det er ei åpning, og jeg får komme til MR. Jeg trilles inn i rullestol av en meget hyggelig, ung og, jada, kjekk lege. Det kunne vært starten på en svulmende og romantisk legeroman. Hadde det ikke vært for at det jeg gjør for å sjarmere han, er å bli så dårlig av den trilleturen, at jeg må legge meg på gulvet, med føttene opp i været og en våt klut på panna i det øyeblikket vi kommer bort til MR-folkene. Ja, og det at jeg har en kjæreste, da. Det er jo også en ganske god grunn til at turen ned til røntgenavdelinga ikke er starten på manuset til et kiosklitterært mesterverk.

Det går fint å ligge i MRen. Å ligge går bra. Alt annet går ikke så bra. Alt annet fører til svettetokter, svimmelhet, kvalme, og etterhvert, oppkast. Legene ser på prøvene mine, og konkluderer med at det vi jobber ut i fra nå, er at jeg har betennelse i gallegangene. Og at levra ikke har det så bra. Jeg blir flytta videre i systemet, i fra observasjon til sengepost. Treffer på mange kjentfolk. Folk som ikke synes det er noe som helst okei å se meg der igjen. Ikke for at de ikke liker meg. Tvert om. De synes jeg er en ganske så grei pasient, uten alt for store ønsker og forlangende. Men de hadde helst sett at jeg var ferdig med disse ekstraproblemene. MEen er liksom nok. Ja, og pankreatitten. Jeg er enig. Men hvilket valg har jeg? Så jeg sier som sant er, det er noe dritt å være tilbake. Men når jeg først er her, så er jeg glad for å se disse smilende og blide fjesene i gangen og på rommet mitt. Jeg er glad for at jeg bor i et samfunn som tar vare på meg når jeg blir syk. Både når jeg blir kronisk syk, og som nå, akutt syk. Jeg holder meg i senga, og lar meg bli varta opp av disse flotte menneskene. Sykehus er ikke spesielt artig. Det er ikke en plass jeg har lyst til å være. Men når jeg nå først er her, så er det veldig godt å ha så mange hensynsfulle mennesker rundt meg. Jeg tror man må være født med et eget gen for å kunne velge å utdanne seg og jobbe på det her nivået innenfor helsesektoren. Helt fantastisk, rett og slett.

Prøvene viser at jeg bør settes på antibiotika. Så da får jeg det. Det, samt sterkere smertestillende, som jeg jo har jobba så intenst med å klare å trappe ned på siden jeg ble skrevet ut i desember, medisiner som jeg fikk beskjed om at om jeg ikke kom meg av de, så kom jeg til å se ut som ei nitti år gammel dame i løpet av et par år. Det er jeg ikke interessert i. Men det skal gå bra denne gangen også. Både fordi jeg ikke er i nærheten av de mengdene medisin jeg hadde da, og fordi jeg vet at jeg klarte det sist gang. Så får det heller være at jeg må ta noen runder med svettetokter i senga når jeg kommer hjem. Jeg får væske. Intravenøst. For jeg er ganske uttørka. Mot denne tilstanden er det i første omgang det som gjelder – smertelindring, antibiotika og væsketilførsel.

Mamma og ungene kommer på besøk. De har med seg mer klær, toalettsaker og sko. Jeg er skoløs frem til de kommer. I min iver etter å piske mamma rundt før jeg drar avgårde med ambulansen, så glemmer jeg altså sko. Heldigvis er det ganske så reint på gulvene her på sykehuset. Så kommer de på besøk på nytt igjen. Med blomster, Farris&Jus eple, Nerds, kryssordblad og ei splitter ny kryssordpenn. Kjæresten kommer innom en tur i en pause i et hektisk helgeløp med konsert og jubileum med korpset. Jeg får gode meldinger fra familie og venner. Det er fordelen med å være syk, da. Folk blir litt ekstra glad i meg og viser meg ekstra oppmerksomhet. Det liker jeg.

Jeg håper på ei langhelg, men innser at det må utvides til et ukesopphold, muligens mer. Jeg er veldig enig med minstemann når han står ved sykehussengekanten og sier at han håper det ikke blir like lenge som sist gang. Så vi krysser fingrene for at jeg ikke trenger å være her så lenge denne gangen. For selv om de er helt fantastiske, de menneskene som tar seg av meg når jeg er på mitt mest sårbare, så vil jeg egentlig se minst mulig til dem.

 

Det tar den tida det tar

tilbake snart
er jeg ikke

det tar den tida det tar

la meg bare være
litt for meg selv
ei lita stund
for å jobbe med meg
og mitt og det som gjør
at jeg tar alt i mitt eget tempo

så skal du se
at
det tar den tida det tar
og
at den tida kanskje ikke
er
så langt unna som det kunne vært
på det verste