Det har vært stille en stund

Det har vært stille en stund på denne bloggen. Kun noen Instagrambilder nå og da. Det har vært stille fordi jeg har klart å gjøre andre ting. Jeg har igjen kjent på livet. Mestret. Levd litt slik som jeg gjorde før. Men jeg klarte ikke både og. Klarte ikke både å ta del i livet utenfor huset mitt og skrive blogg. Det var enten eller, og jeg valgte livet. Så kom krasjet. Selvfølgelig gjorde det det. Jeg visste det ville komme, men jeg klarte likevel ikke å la være å leve.

 

Jeg levde nesten slik som jeg gjorde før. I hvert fall gjorde jeg ting som jeg ikke har gjort på lenge. Jeg var ute av huset hver dag. Jeg traff andre mennesker hver dag. Jeg var på kafé og hadde lunsjavtaler med venner. Jeg var til og med så gal at jeg satte meg på flyet og dro til USA for å møte mennesker jeg ikke har møtt på 20 år. Det var så fantastisk. Så herlig. Så hjemme. For det var jo nettopp det turen til USA var; jeg reiste hjem til de som var mine familier og nærmeste venner da jeg var utvekslingsstudent der. Det gjorde så godt, og jeg er så utrolig glad for at jeg tok turen. Kunne ha skrevet så mye om akkurat den turen, men det er et blogginnlegg i seg selv verdig, og det har jeg faktisk ikke overskudd til akkurat nå …

Rett før og rett etter turen fikk jeg spørsmål om jeg kunne hjelpe til med å oversette noen små tekster til #millionsmissing-aksjonen som var 27.september. Det var så godt å ha overskudd til å kunne si ja, å igjen gjøre noe som er relevant for utdanninga mi. Så godt å være til nytte, å kunne bidra med noe til en så utrolig viktig aksjon. Den jobben aksjonsgruppa la ned i forkant, den jobben de fortsatt gjør, den er gull verdt, og jeg fikk lov til å være med. Heldige meg. Selvfølgelig sa jeg ja til det. Jeg hadde overskudd, jeg hadde mer energi enn på lenge, jeg levde og jeg «arbeidet».

Så kom en trist opplevelsene oppi alt det gode. Ei minnestund. Det gjorde godt å få være med å si farvel til min onkel. Det skar meg langt inn i hjertet å føle på sorgen og fortvilelsen til min tante og til min onkels bror og hans familie. Det skjærer ennå. Og det gjør meg sint og fortvilet at sykdom, ja, det var kreft, skal få ta fra oss alt for unge mennesker så alt for tidlig. Det er så meningsløst. Så fortvilende. Som ME-syk så kjenner jeg på sykdom og fortvilelse ganske ofte. Jeg blir ikke vant til det. Jeg hater det. Jeg vil at sykdommen skal forsvinne. Men jeg lever i hvert fall. Den forbannede kreften, derimot, den kan du ta springfart og skli rett inn i det mørkeste mørke med. Og la den bli der for alltid. For den vil jeg ikke ha her. Ikke hos mine nærmeste. Ikke hos noen. Midt oppi det triste ble det likevel et verdig farvel. Og jeg er takknemlig for at jeg klarte å være med på minnestunden.

Dagene gikk videre, og jeg prøvde å henge på så godt jeg kunne. Jeg klarte meg ganske bra. Måtte ha noen flere timer i senga enn jeg hadde hatt på ei stund, men jeg kom meg opp sammen med ungene, fikk de avgårde til skolen, sov mens de var borte, og var oppe og i grei form igjen på ettermiddagene. Jeg kom meg ut på konsert med korpset mitt og Jens Wendelboe. Selvfølgelig skulle jeg helst ha vært på scenen sammen med dem, men med tanke på at jeg ikke har spilt på to år, så var det nok best at jeg befant meg i salen. Og helt ærlig, så lite som jeg har fått med meg av konserter og forestillinger de siste årene, så var det nest beste veldig nært opp mot det beste, konserten var helt fantastisk, og jeg kjente at jeg virkelig levde igjen. Faktisk kjente jeg at jeg levde så pass at jeg tok sjansen på å gå på Nordland teater sin oppsetning av Cabaret som gjestet byen i forrige uke. Jeg hadde så lyst til å gå. Kroppen stritta imot. Jeg stritta imot kroppen. Stykket var fantastisk. Jeg er glad jeg fikk det med meg. Jeg har vært sengeliggende siden.

Sykdommen tok tilbake sin plass. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men der tok jeg feil. Selv med alle hvilepausene jeg tok hver dag, så ble det for mye. Det var så utrolig mange inntrykk, både de gode og de vonde, og alt må bearbeides. Det var minner, nye minner, savn, sårhet, følelser av alle slag, samhørighet, ensomhet – det var livet, og det ble for mye. Kroppen trengte en pause fra det travle liv, og senga og sofaen ble igjen min faste plass.

Høstens inntog, med sine mørke kvelder og kalde dager, snek seg inn i muskler og ledd, og gjorde kroppen min vinterstiv. Igjen lengter kroppen, og med det også tankene og drømmene, til et varmere klima, mer vennlig for meg med den sykdommen jeg har å hanskes med. Da er det godt å vite at det er under en måned til jeg igjen skal få lov til å kjenne på sydens sol og varme, og forhåpentligvis klare å gjøre mer enn å bevege meg mellom seng og sofa. Det har vært stille en stund …

… etter døden

så slår de mot meg
ordene
«deilig å være i brukbar form
på vei mot døden»
og samtidig som jeg tenker
«fuck you»
Fugelli
så skjønner jeg deg
så veldig godt

og jeg unner deg det
helt sant
jeg gjør det

jeg både skjønner deg
og
unner deg det

men
jeg synes det er
jævlig urettferdig

for mens du har fått dine
syv år pluss
så slo kreften til
på en annen plass
hos min onkel

og mens du
og din kone
får bruke årene sammen
til å virkelig være
til å leve
i vente på døden
så griper min tante tak i
hvert et sekund
for å få mest mulig ut av tida
hun har sammen med
min onkel
for å bare være
for å kjenne kjærligheten
for å innse
at livet som hun kjenner det
slettes ikke er som livet blir
og selv om vi tror vi har tida
på vår side
så går det alt for fort for noen
når kreften har bestemt seg
for å angripe
på en slik måte
at man ikke kan være
i brukbar form
på vei inn i døden

og mens døden banker på
og tar sin ubudne plass
så står noen igjen
og kjenner på nettopp det
at de er jævlig forbanna
for at livet aldri mer blir
som de hadde trodd

likevel

likevel skal livet
gå videre

og vi som står igjen
kan ikke gjøre annet
enn å jobbe for
å være i brukbar form
etter døden

Jeg skulle skrive …

Hodet var fullt, tankene strømmet over, innlegg på innlegg formet seg mentalt. Så kom smellet …

Jeg skulle skrive om den fantastiske turen jeg hadde på lørdag, sammen med familien min. Om Svarta Bjørn-marsjen som er noe av det vakreste vi har her nord. Om folkefesten. Om naturen. Om ungene som var utrolig flinke å gå. Fra vi gikk ombord på toget, så begynte tankene å vandre. Mens jeg satt alene, med øynene lukket og tok djupe åndedrag for å lade opp til dagens marsj, formet ordene seg om til setninger, til avsnitt som skulle være starten på et innlegg som jeg visste kom til å bli bra, rett og slett fordi jeg kjente på meg at dagen kom til å bli bra. Jeg skulle fortelle om den fantastiske naturen som togturen tok oss gjennom, på vei opp til Norddalen. Jeg skulle fortelle om togturen som er en opplevelse i seg selv, i hvert fall for alle de som ikke har tatt turen før, og som derfor satt klistra til vinduene på den andre siden av togvogna, mens jeg, som har tatt turen mange ganger, satt og samlet krefter for å klare å gjennomføre det som var i vente. Da vi kom fram til Norddalen gikk ferden videre til fots. Setningene fortsatte å forme seg, i det jeg tok inn over meg hvor utrolig deilig det var å være ute blant folk, ute sammen med ungene, ute blant de som en gang var livet mitt. Mens ei gruppe fra Jernbanens musikkorps spilte kjente toner, kjente jeg rytmen i kroppen, og jeg skulle dele denne herlige følelsen med dere. Videre nedover rallarveien ble vi møtt av Teaterlagets fantastiske krimgåte, og jeg skulle formidle hvordan spenningen tok tak i hele turfølget, der vi ivrig så etter spor og forhørte alle de mistenkte vi møtte på veien. Jeg skulle skryte av ungene, som var herlige å ha med på tur, så blide og ivrige, så fulle av iver, så veldig hjelpsomme der de dytta mammaen opp den eneste, men åhhh, så tunge oppoverbakken på ruta. Jeg skulle ta med små glimt fra matpausen og de obligatoriske godtepausene. Glimt fra drikkepausene der turkopper og drikkeflasker ble fylt av det herligste fjellvann som rant nedover i fosser, bekker og elver. Videre skulle jeg fortelle om hvor godt det var å komme i mål nede i Rombaksbotn, hvor godt det var å høre Rombaksmusikken spille og underholde, hvor godt det smakte med koteletter fra grillen til Røde Kors, og hvor godt det var å se masse rallarkledde mennesker fra Rallarklubben og Vinterfestuka. Jeg skulle skryte vilt og hemningsløst av den fantastiske jobben de gjør, alle disse menneskene som gjør sommerens vakreste eventyr mulig. Så skulle jeg komme med et hjertesukk fordi jeg selv ikke har mulighet til å være med på arrangementssiden, samtidig som jeg skulle gitt meg selv en skikkelig god klapp på skulderen fordi jeg faktisk klarte å gjennomføre marsjen.

Jeg skulle skrive om bursdagen min. Om hvordan jeg egentlig ikke kjente noe fra eller til det å gå i fra 37 til 38, men hvordan det likevel var deilig å ha en dag som var min, der jeg fikk masse ekstra oppmerksomhet fra både familien min her hjemme, og fra familie og venner på Facebook, telefon og meldinger. Jeg skulle fortelle om en herlig bursdagsbrunsj og nydelig bursdagsmiddag nede hos mamma. Om gavene jeg fikk. Turbuksa fra kjæresten som jeg hadde fått i forkant av dagen, slik at jeg kunne bruke den på Svarta Bjørn-marsjen. Velværeproduktene fra mamma og minstemann slik at jeg kunne unne meg noen gode stunder på badet. Telefondekselet som eldste hadde kjøpt til meg på Glitter fordi hun mente jeg trengte nytt, noe hun hadde helt rett i, siden dekselet jeg hadde var mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning etter flere turer i gulvet. Om det nydelige bildet som mellomste hadde laget til meg på skolen, og klart å få med hjem helt uten at jeg hadde oppdaget det. Jeg skulle fortelle at mesteparten av dagen ble tilbrakt på sofaen, vekslende mellom våken og sovende tilstand, men at det var helt greit, fordi ungene var i nærheten og bytta på å puske meg på beina, som er noe av det beste jeg vet, og at sola skinte ute og smertene i kroppen omentrent ikke var til stedet. Joda, jeg skulle innrømme at jeg hadde gangsperre i lår og legger, men den gangsperra skulle jeg prise høyt og lykkelig, for gangsperre etter å faktisk ha dratt en for tiden svært dårlig trent kropp gjennom ei seks kilometer lang turløype, er noe ganske annet enn følelsen av gangsperre etter å ikke ha gjort noe som helst.

Jeg skulle skrive om ungenes telttur i hagen. Om hvordan de ivrig og begeistret satte opp det eneste teltet vi har i hus; et lite, rosa leketelt, som de meget bestemt mente de alle tre kom til å få plass i, noe de hadde helt rett i. Om hvordan soveposer, vannflasker og lesestoff ble puttet inn i teltet før de kledde på seg pysjamasene, pusset tennene og, veldig spente, tok plass i nattens bolig. Jeg skulle innrømmet min og min mors tvilende tanker på om nattens prosjekt kom til å bli gjennomført, og jeg skulle innrømmet hvor feil vi hadde tatt, når tre stolte solstråler kunne fortelle at de hadde sovet hele natta i teltet, og at de hadde sovet mye lenger hadde det ikke vært for at de ble vekt av naboens bil.

Jeg skulle skrive om ungenes forberedelse til ferien hos pappaen. Om pakkelister, skitne klær som skulle vært rene, en koffert som var for liten for tre, slik at bestemors koffert måtte lånes. Om kjøleskapgrøt som de lagde helt selv, kun med litt veiledning fra sofaen, før den med mer iver enn jeg var klar over at noe så simpelt som grøt kunne framkalle hos en snart åtte-åring, ble satt inn i kjøleskapet for å være klar til vi måtte stå opp klokka fire på morgenen, eller i min verden, på natta. Jeg skulle fortelle om hvor fantastisk gode disse ungene er, der de sto opp midt på natta for å rekke å kle på seg, pakke i bilen og gjøre klar bilfrokosten, slik at de kunne nå pysjflyet. Jeg skulle ta med hvor fornøyd jeg var med meg selv for at jeg klarte å stå opp midt i natta for å kjøre ungene helt selv til flyplassen, hvor godt det er å ikke lenger være på et medisinregime som gjør at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg skulle rose meg selv over hvor mye jeg mestret akkurat der og da. Så skulle jeg fortsette med å legge ut om hvordan det er en fryd å sende avgårde tre slike reisevante unger som gleder seg til å komme sørover til venner og familie som de ser alt for sjelden, og hvordan mammahjertet svulmer av stolthet fordi ungene takler dette å ha ei mamma i nord og en pappa i sør bedre enn vi egentlig kan forvente. Om hvordan hovedfokuset ikke var at de måtte reise alene, men at de var så heldige å reise alene, for da fikk de gratis brus og sjokolade på flyet, totalt uvitende om at vi voksne faktisk har betalt ekstra for at de skal følges opp mer enn andre passasjerer som ikke reiser alene, eller som er store nok til å klare å reise alene uten ekstra oppfølging.

Jeg skulle skrive om så mye. Det var så mange tanker som tok bolig i hodet mitt. Så mye som ville ut. Så mange innlegg som ble lagret mentalt. Så kom smellet. Harddisken ble slettet. Innleggene var bare vage tanker og minner. Selv om det bare var for et par dager siden at jeg opplevde alt dette herlige, så er det som om det var i en annen verden. Ei anna tid. Et annet liv. Kroppen sier nei. Hodet sier nei. Tankene og lysta skriker JAAAAA! Ja, for faen, la meg få lov til å kjenne mer på det gode i livet! Men nei, ikke nå, ikke på ei god stund. Jeg var for tøff i trynet. Nå må jeg betale. Jeg skulle jo skrive …

Fange i egen kropp

fange i egen kropp
uansett hva jeg gjør
trening – hvile – rekreasjon
så sier den stopp

hit og ikke mer
det nytter ikke
ingen vits i å lure det til
jeg vet hva som skjer

så fortvilelsen kommer
jeg gir opp håpet
føler meg maktesløs
tårene flommer

tårer – snørr – krampetak
hyler ned i puta
ungene må ikke høre
det er ikke deres sak

det er voksenverdens lover
med søknader og avslag
smerte og tomhet
vil det skal være over

det er regelrytteri
et tungrodd system
stempler inn stempler ut
sørger for at jeg ikke er fri

ser ikke individer
ser kun paragrafer og tall
tolker som strengest
ser ikke de som lider

står og stamper
Nå eller Aldri Videre
de går for aldri
jeg taper mine kamper

fange i egen kropp
nå også fange akkurat her
i et system – et helvete
vent – hør – men så stopp

kan du ikke se
stoppe og ta deg tid
det er et menneske
du har å gjøre med

prøver så godt jeg kan
henge sammen
være sterk
men altså – faen

nå er jeg lei
så forbanna fortvilt
over hele min eksistens
så gi meg litt rom – er du grei

gjemmer meg bort
hopper av ei stund
vil ikke være med videre
det er rimelig fort gjort

men jeg kommer igjen
ikke vær redd
tar ikke valget du tror
bruker kun min penn

for det er ingen tvil
det må ut på et vis
jeg tæres opp innvendig
mens verden utenfor møtes med smil

Jeg grånes

– Du må farge håret ditt!

Hmm … må jeg nå egentlig det?

Fra jeg var ca 15 år gammel, har jeg eksperimentert med forskjellige hårfarger. Ikke noe ekstremt, det har gått i forskjellige rødtoner, brunt, og sort. Eneste gangen det var en smule ekstremt var i russetida. Da bleika jeg håret først, og tro meg, det er en grunn til at jeg ikke er blondine. Selv om diverse bilder fra svunnen tid vitner om dårlige valg som pigg med rottehale, permanent og bolleklipp, så er det ingenting som slår meg som blond. Nå var det bare en mellomfase, da. Bleket for å kunne farges rødt. Knall rødt. For russetida si skyld. Så det kan holdes utenfor. Da russetida var over, var det tilbake til en forholdsvis nøytral farge igjen. Men fra midten av tenårene har jeg alltid hatt en annen farge enn min egen. Ja, bortsett fra da jeg nesten ikke hadde hår, da. Det var på folkehøgskolen, og er et kapittel for seg selv.

1.november 2014 var siste gang jeg farget håret mitt. Jeg var redusert av ME, men langt fra så redusert som nå. Så jeg var fortsatt aktiv på enkelte områder. Etterveksten var begynt å gjøre sitt inntog, og med spilling på kvelden, med scenelys rett mot og en sal full av publikum, var det greit å fikse litt på det, tenkte jeg. Så da gjorde jeg som jeg så ofte gjorde på den tida, jeg farga håret hjemme før jeg hoppa i dusjen. Gikk så bra, så. Flott farge, akkurat som det skulle være, fikk de komplimentene som var forventa, og tenkte ikke mer over det. Før neste gang jeg gikk i dusjen og vaska håret. All fargen forsvant. Etterveksten var tilbake. Det var som om hjemmefriseringen noen dager tidligere aldri hadde funnet sted. Noen dager senere snakka jeg tilfeldigvis med en frisør, og fikk den tunge beskjeden; jeg har glasshår. Say what? Glasshår? Jepp, en tilstand hvor håret rett og slett ikke er interessert i å ta til seg hårfarge. I hvert fall ikke hjemmefarge. Med ekstra sterke midler kan frisøren få det til. Ja, nettopp … Med hår som gror raskere enn gresset, vil det si minst ett frisørbesøk i måneden for å dekke etterveksten. Verken pengeboka eller energien min tilsa at det var noe å hige etter.

Så hva skulle jeg gjøre, da? Godta min kjedelige, kommunegrå hårfarge? Det var jo derfor jeg farga håret, derfor jeg hadde farga det fra midten av tenåra, jeg likte ikke min egen hårfarge. Den var kjedelig. At det hadde dukket opp et og annet grått hår de siste årene, det var jeg klar over, men det hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg farga ikke håret for å dekke over det grå. Jeg farga håret fordi det var deg jeg gjorde. Punktum. Men altså ikke nå lenger. Etterveksten ble mer og mer tydelig, og det var da jeg oppdaga det. De få, grå hårene var ikke lenger så få. De var mange. Spredd over hele hodet mitt. I hvert fall over hele toppen av hodet mitt. Underhåret, der de grå hårstråene ville ha vært skjult, det var fortsatt fint og fargerikt. Men oppå, der det var mest synlig, der poppet de fram, hårstråene, det ene mer grått enn det andre. Javel … Hva skulle jeg gjøre da? Krype til korset og bruke alt for mye penger på et fargeforsøk hos frisøren, et forsøk uten garantert resultat? Nei, det fristet fortsatt ikke. Så jeg googla litt. Og jeg fant ut at jeg egentlig følte meg komfortabel med mitt gråe hår. Det var samfunnet, forventningene, kommentarene, det var de andre rundt meg, som ikke var komfortabel med mitt gråe hår, og som gjorde at jeg måtte søke bekreftelse på nettet. Flere nettsider dukket opp med både kjente og ukjente kvinner som hadde bestemt seg for å grånes. Det beste? De så alle fantastisk flotte ut. Så da var avgjørelsen tatt. Sykdom hadde ført til at jeg fikk glasshår. Glasshår hadde ført til at jeg ikke kunne farge håret mitt lenger. Å ikke kunne farge håret lenger hadde ført til at jeg nå var ei kvinne i midten av 30-årene som var gråhårete. Og jeg var komfortabel med det selv.

Men at vi lever i et samfunn som forventer at kvinner skal farge bort det grå, det kommer om ikke så ofte, så i hvert fall inn i mellom veldig klart til syne. De aller fleste holder kjeft, men noen kommenterer de lyse stripene. Så jeg vet at de fleste ser dem. Noen lurer på om det er lenge siden jeg har vært hos frisøren. Enkelte frisører lurer på om jeg har sluttet å farge håret helt. Og svaret? Det er ja. Jeg grånes, og jeg er fornøyd med det. Hadde jeg gjort det om ikke sykdom hadde tvunget meg til å ta den avgjørelsen? Mest sannsynlig ikke. Ikke fordi jeg ikke er fornøyd med den avgjørelsen jeg har tatt, men fordi jeg nok aldri hadde tenkt på muligheten om å ikke farge håret, hadde ikke muligheten tvunget seg på. Det som dog forundrer meg litt, er at vi bor i et samfunn hvor det visstnok er allemannsrett å mene noe om at en kvinne grånes. De fleste er ikke positivt innstilt til det, og ville, som kvinne, aldri ha valgt det selv. Menn? De er faktisk de som har kommentert det mest, gjerne med en god, liten latter, fordi de selv egentlig er i samme situasjon. Det har ikke vært noen direkte negative kommentarer, mer overraskende. Undrende. Er det virkelig mulig at ei forholdsvis ung kvinne frivillig lar seg grånes. Ja, det er faktisk mulig. Og det er faktisk utrolig deilig. Å bare la håret vokse. Klippe det innimellom. Slippe å tenke på ettervekst. Spare penger. Spare tid og energi. Spare håret og hodebunnen for kjemikalier som slettes ikke er gode, selv hvor skånsom reklamen påstår at hårfargen er. Ulempene med å ikke farge håret, og dermed grånes? Tja, det må jo være at jeg blir grå, da. I et samfunn som helst vil at vi skal eldes på en unaturlig måte. Men siden jeg ikke lenger bryr meg om akkurat det, så er det ikke mitt problem. Og andres trivielle hverdagsproblemer og negative syn på saker de strengt tatt ikke har noe med? De har jeg lært meg å ikke bruke nevneverdig med tid eller energi på.

For seriøst, når George Clooney kan grånes med stil, sjarme og sexappeal, hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre det?

 

 

Ikke helt på samme lag akkurat nå

Hei du, hodet! Det er jeg her nede som snakker til deg, jeg, kroppen. Husker du at vi hadde en avtale? Vi skulle jobbe sammen, du og jeg, være et lag. Nå har du stukket av igjen. Går ikke det, vet du!

image

Da jeg fikk diagnosen ME, ble jeg ikke overrasket. Jeg hadde gått i så utrolig lang tid og sett signalene. Jeg hadde kjempet imot. Latt hodet styre over kroppens signaler. Latt meg kjøre meg selv ned. Presset meg til det ytterste både på jobb, med trening, hjemme og med ungenes og mine egne fritidsaktiviter. Jeg ville så veldig gjerne ikke være syk. Ville så veldig gjerne ikke at livet som jeg kjente det skulle stoppe opp. Men jeg så at det gjorde det, og jeg skjønte hvor det bar. Så nei, jeg ble ikke overrasket. Jeg ble glad for å få et svar. Så ble jeg sint. Forbannet. Lei meg. Jeg brukte et halvt år på å være sint. Frustrert. Oppgitt.

Etter å ha gitt meg selv lov til å sørge i et halvt år, begynte jeg å jobbe med sykdommen. Jobbe med å finne ut av hvordan jeg best kunne klare å takle hverdagen med ME. Jeg fikk et opphold på Kurbadet i Tromsø, og der traff jeg noen fantastiske damer. Sammen lærte vi oss små grep for å takle sykdommen. Sammen var vi sosiale, med full forståelse for at når en måtte trekke seg tilbake, eller bare rett og slett legge seg litt nedpå der og da, så var det greit. Ikke bare var det greit. Det var godt. For vi veksla på å være den som ikke klarte å henge med. Sammen var vi frustrerte, glade, interesserte, lærevillige og, tidvis, ufattelige høylytte med en latter som hadde behov for å endelig få slippe ut. Det er lite som slår en god dose galgenhumor. Vi kjente et snev av sosialt liv. Med temaer som aktivitetsavpasning, energiøkonomisering, grensesetting, fysisk aktivitet og den begrensa muligheten for det, avspenning og mye mer, så ble det tre uker med fokus på nye mål – å akseptere og lære seg å leve med ME. Jeg klarte meg ganske godt da jeg kom hjem, hvis jeg skal si det selv. Mulig ungene ikke alltid var like enige, da det smalt som verst rundt ørene på dem fordi jeg var totalt utslitt. Men utbruddene minka, de også. Jeg lærte meg å gi slipp, lærte meg å nyte, lærte meg å leve i nuet og se at det var bra nok som det var. Jeg var bra nok som jeg var. Jeg hadde lært meg å kjenne signalene, hadde funnet en balanse der kropp og hode var på stasjon, samtidig. Ikke dermed sagt at hver dag var like enkel, og at alt bare var fryd og gamme. Men det var bedre. Det var en indre ro. Det var mulighet for å planlegge, og få det til. Ikke alltid, men oftere enn før.

Så smalt det, og her er jeg nå. Med en kropp som har rykka tilbake til start og er tvungen til å ligge pal, og et hode som fortsatt vil ut, opp, bort, gjøre, føle, kjenne, smake, elske, være, begjære, leve … Et hode som ikke klarer å ta innover seg at akkurat nå, etter sykehusoppholdet, så må jeg faktisk godta at jeg i en god tid fremover må tilbake til å bare eksistere. Et hode som jeg faktisk ikke er sikker på om i det hele tatt har fått med seg at kroppen har vært på sykehus. Det er ikke lett. Det er faktisk ganske vanskelig. Jeg gråter. Jeg er forbanna. Jeg synes det er ufattelig unødvendig. Jeg er ei lita jente igjen, som synes det er ufattelig godt å ha mamma sine armer trøstende rundt meg.

Samtidig vet jeg jo det, at om jeg bare kan klare å dra hodet litt tilbake, om jeg bare kan få det til å skru ned forventningene litt til hva dagen skal inneholde, så skal vi komme oss gjennom dette denne gangen også. For med en kropp som jobber fremover, og et hode som slakker farta, så møtes de igjen, og kan nok en gang spille på lag. Jeg må bare la det ta den tida det tar.

 

Sjekka inn på sykehuset, jeg.

Jeg har lenge lurt på om det ville være mulig for ambulansen å hente noen nede fra kjelleren hos oss, skulle behovet melde seg. Natt til fredag fikk jeg svar. Det går utmerket godt. Ei venninne av meg sa i etterkant at jeg må passe meg for hva jeg lurer på. Hun har helt rett.

 


Så, natt til fredag, altså, klokken kvart på fem, våkner jeg med intense smerter i brystet og magen. Noen vil nok påstå at kvart på fem er for morgen å regne. Jeg sier imot. Det er ennå et par timer før jeg trenger å våkne, så det er helt klart natt. Uansett, natt eller morgen, smertene er uutholdelige, og de minner faretruende mye om de smertene jeg opplevde da jeg fikk akutt pankreatitt i slutten av oktober. Forskjellen er at jeg ikke begynner å kaste opp, og at smertene stopper på noen nivå under pankreatitt-smertene. Heldigvis. For det er et smertehelvete jeg ikke unner noen. Jeg tar heller alle tre fødslene på nytt igjen, rett etter hverandre, enn å gjennomgå det akutte anfallet jeg fikk da bukspyttkjertelen bestemte seg for å være vanskelig. Jeg kommer meg opp av senga og inn på do. Tenker at det sikkert kommer til å hjelpe. Så feil jeg kan ta! Smertene øker igjen, jeg blir svimmel og mister kontroll over kroppen. På vei tilbake til soverommet dulter jeg borti alt av vegger som er på min vei. Jeg tryner inn i en dørkarm og er sjeleglad for at brillene ikke blir ødelagt. Jeg sparker til kofferten som ennå ligger på gulvet etter siste tur, jeg tar meg en tur inn i blant kjolene som henger på veggen, jeg klarer å krabbe meg opp i seng. Jeg er tilbake til utgangspunktet. Der jeg burde ha holdt meg hele tiden. Og med tanke på at de senere, når jeg ankommer sykehuset, avkrever urinprøve fra meg, så er jeg ennå mer sikker på at den doturen er totalt unødvendig.

Uvel tilbake i seng klarer jeg å strekke meg etter telefonen og ringe ned til mamma. Gur, så glad jeg er for at vi bor i samme hus. Det tar bare to ring, så svarer hun. Jeg har klart å trykke på høyttaleren, og med telefonen slengt ned ved siden av meg, smerter pumpende gjennom bryst og mage, svette piplende ut fra hver pore på kroppen, klarer jeg å fortelle mamma at hun må komme opp. Det vil si, først er jeg så pass hyggelig at jeg spør henne om hun har mulighet til å komme opp. Klokka er fortsatt rimelig tidlig på morgenen, eller for mennesker som meg og mamma, rimelig midt på natta, så at hun trenger et sekund eller to for å summe seg og ta innover seg det som skjer, det kan jeg forstå. Jeg prater på nytt. Nå ber jeg ikke. Nå krever jeg. Kom opp!

Det tar ikke lange tida før mamma står ved senga mi, der jeg ligger kliss naken, som jeg som regel gjør på nettene, hivende etter luft, spent i bue i tro om at det gjør smertene svakere. Hun tar telefonen min og ringer ambulansen. Ambulansen, ja! Selvfølgelig. Selv så fantastisk som mamma er, så er nok helsepersonell bedre egnet til å ta seg av meg i denne situasjonen, enn det mamma er. Men åh, så godt det er at hun ringer og kan ta seg av samtalen. Jeg er redd for at om jeg hadde ringt, så hadde samtalen bestått av nasale grynt og høye stønn, og kunne fort blitt tatt for å være noe helt annet enn det det er.

Så står de plutselig der, på soverommet mitt, tre fantastiske unge mennesker kledd i rødt. Han ene var med på å hente meg fra sykehuset i Harstad da jeg skulle derfra til sykehuset i Narvik under forrige innleggelse. Gammel kjentmann, med andre ord. Så betryggende. Han gjorde en super jobb sist. Ingen grunn til at han ikke skal gjøre det nå. De sjekker ståa, og finner ut at de skal ta meg med til sykehuset. Jeg kommer på at jeg er totalt naken under dyna, som jeg har klart å bre halvveis over meg, og setter mamma i arbeid igjen. Truse! T-skjorte! Bukse! Sokker! Jeg er ikke veldig blyg av meg, men splitter naken trenger jeg jo ikke å dra avgårde. Mulig det hadde gitt naboene en god latter. Jeg tror jeg sparer dem for det. Så er det videre til neste bekymring. Hvordan skal de få meg med ut derfra? Det er trangt på soverommet. Det er trangt på gangen. Det er trangt på vaskerommet, som vi må gjennom for å komme ut i frisk luft. Jeg er ikke den letteste personen i samfunnet. Jeg får beskjed om at jeg er langt fra den tyngste, og at dette skal gå så bra, så. De har utstyret i orden, vet du. En snedig, liten bærestol. Vi tar dette i to trinn. Stol først, båre etterpå. Selv om smertene river i kroppen, så kjenner jeg at humøret er stigende. Det er god stemning. Jeg lurer på om de vil ta med seg noe av skittentøyet som ligger spredt utover gulvet på vaskerommet. De hevder de har mer enn nok med sitt eget. Vi klarer å flire litt. Det gjør godt oppi alt det vonde.

Fremme på sykehuset blir jeg kjørt inn på legevakta. De skal finne ut av om dette er noe som går over av seg selv med smertelindring, eller om jeg må videre inn i bygget. Jeg får et stikk i hver rompeball, det fylles på med Voltaren og muskelavslappende. Det hjelper litt. Jeg klarer å slumre meg gjennom noen timer. Gjennom vaktskifte. Vi tror jeg skal kunne dra hjem igjen snart, med åpen retur. For dette ser jo lovende ut. Så slår det til igjen. Noe så voldsomt intens. Jeg ligger alene på et rom, og jeg finner ikke alarmen. Jeg roper etter hjelp. Ingen hører meg. Tårene strømmer på, kroppen skjelver. Jeg må ha hjelp. Nå! Jeg klarer å komme meg gjennom den verste ria med smerter, før jeg karrer meg krokbøyd ut i gangen og bort til luka. Får ringt på, får oppmerksomhet, får komme videre inn i systemet. Kroppen er på ingen måte klar for at dette kun skal være en dagsutflukt, selv hvor mye hodet ønsker det. De tar prøver, de kjenner på magen, de finner ikke ut av det. Vi må ta bilder. Det er fredag. Jeg tenker mitt. Her blir jeg liggende over helga uten at noe skjer. Men neida, det er ei åpning, og jeg får komme til MR. Jeg trilles inn i rullestol av en meget hyggelig, ung og, jada, kjekk lege. Det kunne vært starten på en svulmende og romantisk legeroman. Hadde det ikke vært for at det jeg gjør for å sjarmere han, er å bli så dårlig av den trilleturen, at jeg må legge meg på gulvet, med føttene opp i været og en våt klut på panna i det øyeblikket vi kommer bort til MR-folkene. Ja, og det at jeg har en kjæreste, da. Det er jo også en ganske god grunn til at turen ned til røntgenavdelinga ikke er starten på manuset til et kiosklitterært mesterverk.

Det går fint å ligge i MRen. Å ligge går bra. Alt annet går ikke så bra. Alt annet fører til svettetokter, svimmelhet, kvalme, og etterhvert, oppkast. Legene ser på prøvene mine, og konkluderer med at det vi jobber ut i fra nå, er at jeg har betennelse i gallegangene. Og at levra ikke har det så bra. Jeg blir flytta videre i systemet, i fra observasjon til sengepost. Treffer på mange kjentfolk. Folk som ikke synes det er noe som helst okei å se meg der igjen. Ikke for at de ikke liker meg. Tvert om. De synes jeg er en ganske så grei pasient, uten alt for store ønsker og forlangende. Men de hadde helst sett at jeg var ferdig med disse ekstraproblemene. MEen er liksom nok. Ja, og pankreatitten. Jeg er enig. Men hvilket valg har jeg? Så jeg sier som sant er, det er noe dritt å være tilbake. Men når jeg først er her, så er jeg glad for å se disse smilende og blide fjesene i gangen og på rommet mitt. Jeg er glad for at jeg bor i et samfunn som tar vare på meg når jeg blir syk. Både når jeg blir kronisk syk, og som nå, akutt syk. Jeg holder meg i senga, og lar meg bli varta opp av disse flotte menneskene. Sykehus er ikke spesielt artig. Det er ikke en plass jeg har lyst til å være. Men når jeg nå først er her, så er det veldig godt å ha så mange hensynsfulle mennesker rundt meg. Jeg tror man må være født med et eget gen for å kunne velge å utdanne seg og jobbe på det her nivået innenfor helsesektoren. Helt fantastisk, rett og slett.

Prøvene viser at jeg bør settes på antibiotika. Så da får jeg det. Det, samt sterkere smertestillende, som jeg jo har jobba så intenst med å klare å trappe ned på siden jeg ble skrevet ut i desember, medisiner som jeg fikk beskjed om at om jeg ikke kom meg av de, så kom jeg til å se ut som ei nitti år gammel dame i løpet av et par år. Det er jeg ikke interessert i. Men det skal gå bra denne gangen også. Både fordi jeg ikke er i nærheten av de mengdene medisin jeg hadde da, og fordi jeg vet at jeg klarte det sist gang. Så får det heller være at jeg må ta noen runder med svettetokter i senga når jeg kommer hjem. Jeg får væske. Intravenøst. For jeg er ganske uttørka. Mot denne tilstanden er det i første omgang det som gjelder – smertelindring, antibiotika og væsketilførsel.

Mamma og ungene kommer på besøk. De har med seg mer klær, toalettsaker og sko. Jeg er skoløs frem til de kommer. I min iver etter å piske mamma rundt før jeg drar avgårde med ambulansen, så glemmer jeg altså sko. Heldigvis er det ganske så reint på gulvene her på sykehuset. Så kommer de på besøk på nytt igjen. Med blomster, Farris&Jus eple, Nerds, kryssordblad og ei splitter ny kryssordpenn. Kjæresten kommer innom en tur i en pause i et hektisk helgeløp med konsert og jubileum med korpset. Jeg får gode meldinger fra familie og venner. Det er fordelen med å være syk, da. Folk blir litt ekstra glad i meg og viser meg ekstra oppmerksomhet. Det liker jeg.

Jeg håper på ei langhelg, men innser at det må utvides til et ukesopphold, muligens mer. Jeg er veldig enig med minstemann når han står ved sykehussengekanten og sier at han håper det ikke blir like lenge som sist gang. Så vi krysser fingrene for at jeg ikke trenger å være her så lenge denne gangen. For selv om de er helt fantastiske, de menneskene som tar seg av meg når jeg er på mitt mest sårbare, så vil jeg egentlig se minst mulig til dem.