Værsyk

Det finnes vel neppe den nordlenning som ikke har kjent på den – værsyka. Men for noen, så innebærer værsyka så mye, mye mer enn bare det å lengte etter varmere vær …

La oss ha en ting klart for oss først som sist; det er ikke været som gjør at jeg er bosatt her jeg bor. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg kapsla inn hele byen min og flytta den sørover, langt sørover. For selv om jeg ikke alltid er så glad i været vi har her, så er jeg glad i alt det andre. Så det vil jeg gjerne ha med meg. Jeg elsker naturen. Nærheten til havet, til fjellet, til den lille byen. Jeg elsker menneskene. De som skaper liv i byen gjennom sine interesser. De som skaper verdier for vårt felles samfunn gjennom den jobben de gjør. Jeg elsker tryggheten med å bo her i nord. Tryggheten fordi vi er så beskytta som vi faktisk er fra alt det som skjer ute i den store verden. Tryggheten med å kunne la barna mine vokse opp her. Jeg elsker, egentlig, det skiftende været og alle fire årstidene. Elsker å se forandringene i naturen rundt oss. Se vår gå mot sommer, gå mot høst, gå mot vinter, gå mot en ny vår. Men det kan være tungt innimellom, å eksistere her i nord, når kroppen så tydelig skriker etter et annet klima.

Som sagt, det finnes neppe den nordlenning, som ikke har kjent på det. Når 17.mai feires med sludd, snøbyger og ullundertøy, gjennomsnittstemperaturen om sommeren er 10 grader, og sparken står på vent i hagen, fordi vinteren snart er her igjen, så er det ikke til å komme bort fra at selv den mest hardbarka nordlenningen lengter til varmere strøk. Direkteflyene til sydens sol og varme er som regel tidlig fullbooka, av soltørste mennesker som ikke tør å ta sjansen på at sommeren skal komme med varme og sol. For det er en stor sjanse å ta. Og selv om sommeren skulle vise seg å komme med varme og sol, så er sommeren her nord mye kortere enn sommeren i sør. Så en direkteflydd sydenreise vil uansett være verdt det. Helt garantert. For alle nordlenninger har kjent på det – det å være værsyk.

For noen av oss er værsyka derimot noe mye mer enn bare det å lengte etter sol og varme. For meg, som en gang levde i den tro at utsagn som «jeg kjenner det på gikta» tilhørte min bestemors generasjon, og ikke meg selv, har værsyk fått ei helt annen betydning de siste årene. Nå er det ikke bare en mental greie, ikke bare det at jeg er litt lei kulde og manglende godvær. Nei, jeg er kommet dit hen at jeg faktisk blir fysisk dårligere av dårlig vær. Når lavtrykket kommer, og tåka ligger tjukk og lav innover fjorden, da setter smertene inn i alle ledd og muskler i kroppen. Da kjemper kropp og hode noe voldsomt. Da må fornuften få vinne over følelsene og lystene, og med smerter som krever alt av det lille av energi kroppen har, ender jeg opp med tvungen sofatjeneste og en eksistens jeg hater. En eksistens jeg ikke unner min verste fiende, som jeg for så vidt ikke tror jeg har så mange av, da … Så egentlig et hypotetisk utsagn. Men altså, jeg unner ingen den eksistensen, verken venn eller imaginær fiende.

Men når dagene er som de har vært de siste dagene, med strålende sol, 20 grader i skyggen, pølsegrilling i fjæra, unger som er hærige som bare nordnorske unger kan være og hiver seg uti havet mens snøen ennå ligger langt nede i fjellene, og med en kropp nesten fri for smerter, ja, da er Nord-Norge det beste sted på jord, og jeg glemmer glatt alle de dårlige dagene. Når Nord-Norge viser seg fra denne siden, så kjenner jeg på smaken av et normalt liv. Jeg klarer å gjøre ting sammen med ungene. Sammen med kjæresten. På en og samme dag har jeg vært både på tivoli, hvor jeg faktisk tok turen innom morohuset og kjørte en runde med»spykoppene», og med på grilling i fjæra. Dagen etterpå, som var like varm og vakker, klarte jeg å gå en tur, en tur helt for meg selv, med naturen som medisin. Dagen derpå igjen, som er i dag, en dag som fortsatt er like herlig, klarte jeg å dra til byen, riktignok ble jeg både henta og kjørt hjem igjen, men likevel, for å spise lunsj sammen med kjæresten. Flere dager på rad med et snev av den etterlengtede eksistensen. Flere dager hvor drømmen om å bli kvitt sykdommen står ennå sterkere, nettopp fordi jeg får kjenne på de tingene jeg savner. Og mens drømmen lever, og værsyka holder seg borte ennå ei lita stund, så lever jeg i nuet og kjenner på nettopp dette:

så heldige vi er
som får bo på et sånt sted
møte himmel
møte fjell
møte hav
møte sjelero og fred