Du skulle vært forfatter, du!

Ja, det har du rett i. Det skulle jeg vært. Og vet du hva? I hodet mitt, så er jeg allerede det. Ikke bare er jeg forfatter. Jeg er verdenskjent. En internasjonal bestselger. Nesten for ei superstjerne å regne.

 

 

Jeg kan ikke huske at jeg ikke kunne lese eller skrive. Jeg har alltid lest. Jeg har alltid skrevet. Hvorfor? Fordi det var det som falt seg naturlig for meg. Det var det jeg likte å holde på med. Det er det jeg fortsatt liker å holde på med.

Gjennom hele grunnskolen og videregående skrev jeg. Jeg var veldig glad i norskfaget. Jeg elsket skrivedager og tentamener. I barneskoleårene brukte jeg deler av fritida på å skrive skuespill og dikt for å hanskes med de vanskelige tankene som oppsto i møtet med miljøsvineri, lokale drukningsulykker og flyktningekriser. På ungdomsskolen ble det dikt og noveller for å hanskes med de spennende, kriblende og såre følelsene som oppsto i møtet med kjærlighet, vennskap, svik og tenkte dødsfall. På skoleavslutninger slo jeg gjerne til med noen velvalgte ord for å ønske god jul, god sommer eller farvel og takk for gode år. Jeg trengte ikke å tenke for å få det til. Det bare kom. Jeg ble belønnet med beste karakter, høytlesning av tekstene mine  for klassen, og lærere som likte meg så godt at jeg aldri trengte å tenke over at skolen kunne være et vanskelig sted. Da jeg ble spurt om hva jeg skulle bli da jeg ble stor, hadde jeg forskjellige svar ut i fra hvor på aldersskalaen jeg befant meg. Men forfatter, det var alltid med.

Så, hvorfor ble jeg ikke forfatter, da? Vel, første tanke som slår meg, er at jeg rett og slett er for lat.Jeg er for bedagelig anlagt. Jeg jobber best under press, og det som blir produsert i siste liten har alltid vist seg å være godt nok. Jeg er som regel fornøyd med mitt førsteutkast, og er ikke klar for veldig store endringer på den teksten jeg allerede har produsert. Det kom så veldig lett til meg, da jeg begynte å skrive. Jeg trengte aldri å jobbe for å få til å produsere tekster som de rundt meg likte. Jeg var fornøyd med det, og kjente aldri på behovet for å gjøre noe mer med det som ble skrevet. Jeg skrev jo for min egen del. Ikke for andre. At andre likte det, og ville lese det eller krevde at læreren leste det høyt i klassen, det var bare bonus for meg. Ikke målet. Jeg kjenner ennå på det at jeg er litt bedagelig anlagt når det kommer til redigering og etterarbeid av egen tekst. Det sitter nok nært sammen med det andre som slår meg når spørsmålet om hvorfor jeg ikke ble forfatter, dukker opp.

Jeg er dårlig på kritikk. Ufattelig dårlig. Selv hvor velmenende den måtte være ment å være. Selv om jeg ber om at den som leser teksten min må lese med et kritisk øye og komme med konstruktive tilbakemeldinger. Selv når jeg helt frivillig ikke bare utsetter meg for kritikken, men faktisk oppsøker den, så er jeg dårlig på å ta imot. Jeg parerer med argumenter tatt helt ut av sammenhengen, lukker ørene, vil ikke høre, og ender opp med å ikke gjøre noe særlig mer ut av teksten. Den skal jo likevel ingen sted. Hvordan skal det da bli om jeg åpner opp for et ennå større publikum av mine egne tekster? I klasserommet var tekstene trygge. For de var gode, blant klassens beste, det var ikke noe å si på det, og jeg befant meg helt på gjennomsnittet hva sosial status gjaldt, så det var ingen som hadde behov for å henge meg ut ved å snakke nedsettende om hverken meg eller tekstene mine. I tillegg har tenåringer flest mer enn nok av andre ting som surrer rundt i hodet sitt, så i det øyeblikket teksten min var ferdig opplest, så var den også glemt. Det passet meg perfekt. Utenfor klasserommet, i den virkelige verden, helt alene, uten en lærer som har presentert teksten min som vel verdt å lese, er det ikke like trygt. Da må jeg være trygg nok på teksten min til å tørre å ta imot kritikken som kommer, trygg nok til å blottlegge meg selv. Det er jeg ikke alltid like god på. For selv om jeg er elendig på kritikk, så er jeg meget dyktig på selvkritikk.

Så jeg gjorde ikke så mye med skrivinga etter endt skolegang. Dikt og små tankegrublerier endte stadig opp i forskjellige notisbøker, og etterhvert på notater på mobilen. De lå der som små aproposer til ting jeg opplevde, så og følte i hverdagen min. Skriving var fortsatt en hobby, men så dukket det opp andre hobbyer, og skrivinga fikk mindre plass. Så begynte jeg å jobbe, jeg fikk barn og skrivinga ble lagt ennå mer til sides for det som var livet. Det jeg trodde var livet. Helt til selve livet ble lagt tid sides. I hvert fall livet slik jeg kjente det. Livet, der skrivinga hadde alt for liten plass, og aldri ble skikkelig prioritert. Livet, der jeg var overalt til enhver tid, og aldri hadde tid til å tenke på forfatterdrømmen som jeg hadde arkivert så alt for langt bort, og som bare var oppe og vaket i de mørkeste timene. Nå ble plutselig de mørke timene langt flere. Livet tok ei vending jeg ikke var klar for, men som jeg ikke kunne gjøre noe med. Det ble timer på sofaen. Tankene begynte å spinne. Mye, ofte. Det var jo det eneste jeg mestret – å ligge der og tenke. Drømmen kom fram igjen, oftere, sterkere. Jeg slo det fra meg med at det var for sent, og at nå som sykdom dominerte livet, så var det i hvert fall ikke noe vits i å tenke på det. For jeg vil jo aldri klare å produsere noe fornuftig uansett. Sant? Jeg ser at det er ennå ei unnskyldning. Ei unnskyldning for å slippe å blottlegge meg selv. Slippe å gjøre meg selv ennå mer sårbar. Slippe å gå nederlag i møte. Likevel skriver jeg. Dikt, noveller, kortprosa, ja, til og med et manus til ei barnebok. Jeg skriver, jeg prøver meg forsiktig frem, jeg får avslag, jeg står i stampe, jeg prøver igjen, jeg kjenner sykdommen overmanne drømmen, jeg legger skrivinga på vent, jeg henter den frem, jeg henter drømmen frem, jeg modererer meg. Jeg skriver. For meg selv. For de som vil lese. For å igjen ha en stemme i samfunnet. Jeg skriver for å overleve mentalt.

Og i hodet mitt, ja, der lever drømmen i beste velgående og utarter seg gjennom ferdigskrevne novellesamlinger som tar verden med storm og en debutroman som går rett inn på bestselgerlista og oversettes til 18 språk med det samme. Det er bokbad,  TV-opptredener, boklansering og bokturne. Jeg har hatt alle samtalene, jeg har vært både den som intervjuer og den som blir intervjuet, det har foregått på både engelsk og norsk. Det har vært inni hodet mitt, mens jeg lå på sofaen. Det har vært høyt og velartikulert, der jeg har tatt meg ut fra min beste side framfor speilet på badet. Og jada, jeg har posert for diverse magasiner som ønsket å lage portrett på meg. Så ja, jeg skulle vært forfatter. Det har du helt rett i. Jeg er en skjult skatt. Ei kommende verdensstjerne. Skal det først gjøres, så går vi for verden som scene, altså! Inne i hodet mitt. Der drømmen er lagret, og lagt til sides. For nå.

For det er jo akkurat det vi så ofte gjør, i den tro at vi har all verdens med tid og all verdens med muligheter – vi legger drømmene til sides. Noen drømmer legger vi bare på vent, og det er greit. Det er som regel ikke for sent å ta tak i en drøm og oppfylle den. Men alt for ofte legger vi dessverre drømmen helt bort, og så sitter vi her og lurer på hvorfor de store talkshow-vertene ikke ringer for å avtale sendetid med oss …

Likbilen

jeg er ikke helt klar for
likbilen

nei
det er jeg ikke

seks fot under
frister
på ingen måte

så lenge jeg har
de valgene jeg har
og kan ta de valgene jeg tar

er jeg ikke klar

jeg har så mye kjærlighet
igjen gjemt inni meg

kjærlighet
som vil ut

ut for å
se
lukte
høre
gjøre
føle
nyte
sprenge grenser
gi
ta i mot

så nei
jeg er ikke helt klar
for likbilen ennå  …

Ikke helt på samme lag akkurat nå

Hei du, hodet! Det er jeg her nede som snakker til deg, jeg, kroppen. Husker du at vi hadde en avtale? Vi skulle jobbe sammen, du og jeg, være et lag. Nå har du stukket av igjen. Går ikke det, vet du!

image

Da jeg fikk diagnosen ME, ble jeg ikke overrasket. Jeg hadde gått i så utrolig lang tid og sett signalene. Jeg hadde kjempet imot. Latt hodet styre over kroppens signaler. Latt meg kjøre meg selv ned. Presset meg til det ytterste både på jobb, med trening, hjemme og med ungenes og mine egne fritidsaktiviter. Jeg ville så veldig gjerne ikke være syk. Ville så veldig gjerne ikke at livet som jeg kjente det skulle stoppe opp. Men jeg så at det gjorde det, og jeg skjønte hvor det bar. Så nei, jeg ble ikke overrasket. Jeg ble glad for å få et svar. Så ble jeg sint. Forbannet. Lei meg. Jeg brukte et halvt år på å være sint. Frustrert. Oppgitt.

Etter å ha gitt meg selv lov til å sørge i et halvt år, begynte jeg å jobbe med sykdommen. Jobbe med å finne ut av hvordan jeg best kunne klare å takle hverdagen med ME. Jeg fikk et opphold på Kurbadet i Tromsø, og der traff jeg noen fantastiske damer. Sammen lærte vi oss små grep for å takle sykdommen. Sammen var vi sosiale, med full forståelse for at når en måtte trekke seg tilbake, eller bare rett og slett legge seg litt nedpå der og da, så var det greit. Ikke bare var det greit. Det var godt. For vi veksla på å være den som ikke klarte å henge med. Sammen var vi frustrerte, glade, interesserte, lærevillige og, tidvis, ufattelige høylytte med en latter som hadde behov for å endelig få slippe ut. Det er lite som slår en god dose galgenhumor. Vi kjente et snev av sosialt liv. Med temaer som aktivitetsavpasning, energiøkonomisering, grensesetting, fysisk aktivitet og den begrensa muligheten for det, avspenning og mye mer, så ble det tre uker med fokus på nye mål – å akseptere og lære seg å leve med ME. Jeg klarte meg ganske godt da jeg kom hjem, hvis jeg skal si det selv. Mulig ungene ikke alltid var like enige, da det smalt som verst rundt ørene på dem fordi jeg var totalt utslitt. Men utbruddene minka, de også. Jeg lærte meg å gi slipp, lærte meg å nyte, lærte meg å leve i nuet og se at det var bra nok som det var. Jeg var bra nok som jeg var. Jeg hadde lært meg å kjenne signalene, hadde funnet en balanse der kropp og hode var på stasjon, samtidig. Ikke dermed sagt at hver dag var like enkel, og at alt bare var fryd og gamme. Men det var bedre. Det var en indre ro. Det var mulighet for å planlegge, og få det til. Ikke alltid, men oftere enn før.

Så smalt det, og her er jeg nå. Med en kropp som har rykka tilbake til start og er tvungen til å ligge pal, og et hode som fortsatt vil ut, opp, bort, gjøre, føle, kjenne, smake, elske, være, begjære, leve … Et hode som ikke klarer å ta innover seg at akkurat nå, etter sykehusoppholdet, så må jeg faktisk godta at jeg i en god tid fremover må tilbake til å bare eksistere. Et hode som jeg faktisk ikke er sikker på om i det hele tatt har fått med seg at kroppen har vært på sykehus. Det er ikke lett. Det er faktisk ganske vanskelig. Jeg gråter. Jeg er forbanna. Jeg synes det er ufattelig unødvendig. Jeg er ei lita jente igjen, som synes det er ufattelig godt å ha mamma sine armer trøstende rundt meg.

Samtidig vet jeg jo det, at om jeg bare kan klare å dra hodet litt tilbake, om jeg bare kan få det til å skru ned forventningene litt til hva dagen skal inneholde, så skal vi komme oss gjennom dette denne gangen også. For med en kropp som jobber fremover, og et hode som slakker farta, så møtes de igjen, og kan nok en gang spille på lag. Jeg må bare la det ta den tida det tar.

 

En kamp å kjempe

noen en større enn andre
men alle har vi en kamp å kjempe
når du sliter med ditt, og du vet
det er trivielt, så vil du likevel
så gjerne ha noen å klandre

når du ser dem der ute på åpen gate
smilende, blide, freshe og fine
så lykkelige og bekymringsfrie
så begynner du å undres; er de
egentlig syke, du begynner å hate

hate at noen kan få deg til å undre
på om det er sant, er de syke
eller syter de bare for å få dekt
livets opphold, slippe å jobbe
kun nave i prosent hundre

hundre prosent, det er alt de kan gi

men du aner ikke hvor mye hundre
av tjue egentlig vil si

og når de endelig er hjemme igjen
så ser du dem ikke
der de klatrer opp i sofaen, tar bolig
under pleddet, borte fra verden,
de evigkjempende kvinner og menn

alle har vi en kamp å kjempe
noen en større enn andre …

Sjekka inn på sykehuset, jeg.

Jeg har lenge lurt på om det ville være mulig for ambulansen å hente noen nede fra kjelleren hos oss, skulle behovet melde seg. Natt til fredag fikk jeg svar. Det går utmerket godt. Ei venninne av meg sa i etterkant at jeg må passe meg for hva jeg lurer på. Hun har helt rett.

 


Så, natt til fredag, altså, klokken kvart på fem, våkner jeg med intense smerter i brystet og magen. Noen vil nok påstå at kvart på fem er for morgen å regne. Jeg sier imot. Det er ennå et par timer før jeg trenger å våkne, så det er helt klart natt. Uansett, natt eller morgen, smertene er uutholdelige, og de minner faretruende mye om de smertene jeg opplevde da jeg fikk akutt pankreatitt i slutten av oktober. Forskjellen er at jeg ikke begynner å kaste opp, og at smertene stopper på noen nivå under pankreatitt-smertene. Heldigvis. For det er et smertehelvete jeg ikke unner noen. Jeg tar heller alle tre fødslene på nytt igjen, rett etter hverandre, enn å gjennomgå det akutte anfallet jeg fikk da bukspyttkjertelen bestemte seg for å være vanskelig. Jeg kommer meg opp av senga og inn på do. Tenker at det sikkert kommer til å hjelpe. Så feil jeg kan ta! Smertene øker igjen, jeg blir svimmel og mister kontroll over kroppen. På vei tilbake til soverommet dulter jeg borti alt av vegger som er på min vei. Jeg tryner inn i en dørkarm og er sjeleglad for at brillene ikke blir ødelagt. Jeg sparker til kofferten som ennå ligger på gulvet etter siste tur, jeg tar meg en tur inn i blant kjolene som henger på veggen, jeg klarer å krabbe meg opp i seng. Jeg er tilbake til utgangspunktet. Der jeg burde ha holdt meg hele tiden. Og med tanke på at de senere, når jeg ankommer sykehuset, avkrever urinprøve fra meg, så er jeg ennå mer sikker på at den doturen er totalt unødvendig.

Uvel tilbake i seng klarer jeg å strekke meg etter telefonen og ringe ned til mamma. Gur, så glad jeg er for at vi bor i samme hus. Det tar bare to ring, så svarer hun. Jeg har klart å trykke på høyttaleren, og med telefonen slengt ned ved siden av meg, smerter pumpende gjennom bryst og mage, svette piplende ut fra hver pore på kroppen, klarer jeg å fortelle mamma at hun må komme opp. Det vil si, først er jeg så pass hyggelig at jeg spør henne om hun har mulighet til å komme opp. Klokka er fortsatt rimelig tidlig på morgenen, eller for mennesker som meg og mamma, rimelig midt på natta, så at hun trenger et sekund eller to for å summe seg og ta innover seg det som skjer, det kan jeg forstå. Jeg prater på nytt. Nå ber jeg ikke. Nå krever jeg. Kom opp!

Det tar ikke lange tida før mamma står ved senga mi, der jeg ligger kliss naken, som jeg som regel gjør på nettene, hivende etter luft, spent i bue i tro om at det gjør smertene svakere. Hun tar telefonen min og ringer ambulansen. Ambulansen, ja! Selvfølgelig. Selv så fantastisk som mamma er, så er nok helsepersonell bedre egnet til å ta seg av meg i denne situasjonen, enn det mamma er. Men åh, så godt det er at hun ringer og kan ta seg av samtalen. Jeg er redd for at om jeg hadde ringt, så hadde samtalen bestått av nasale grynt og høye stønn, og kunne fort blitt tatt for å være noe helt annet enn det det er.

Så står de plutselig der, på soverommet mitt, tre fantastiske unge mennesker kledd i rødt. Han ene var med på å hente meg fra sykehuset i Harstad da jeg skulle derfra til sykehuset i Narvik under forrige innleggelse. Gammel kjentmann, med andre ord. Så betryggende. Han gjorde en super jobb sist. Ingen grunn til at han ikke skal gjøre det nå. De sjekker ståa, og finner ut at de skal ta meg med til sykehuset. Jeg kommer på at jeg er totalt naken under dyna, som jeg har klart å bre halvveis over meg, og setter mamma i arbeid igjen. Truse! T-skjorte! Bukse! Sokker! Jeg er ikke veldig blyg av meg, men splitter naken trenger jeg jo ikke å dra avgårde. Mulig det hadde gitt naboene en god latter. Jeg tror jeg sparer dem for det. Så er det videre til neste bekymring. Hvordan skal de få meg med ut derfra? Det er trangt på soverommet. Det er trangt på gangen. Det er trangt på vaskerommet, som vi må gjennom for å komme ut i frisk luft. Jeg er ikke den letteste personen i samfunnet. Jeg får beskjed om at jeg er langt fra den tyngste, og at dette skal gå så bra, så. De har utstyret i orden, vet du. En snedig, liten bærestol. Vi tar dette i to trinn. Stol først, båre etterpå. Selv om smertene river i kroppen, så kjenner jeg at humøret er stigende. Det er god stemning. Jeg lurer på om de vil ta med seg noe av skittentøyet som ligger spredt utover gulvet på vaskerommet. De hevder de har mer enn nok med sitt eget. Vi klarer å flire litt. Det gjør godt oppi alt det vonde.

Fremme på sykehuset blir jeg kjørt inn på legevakta. De skal finne ut av om dette er noe som går over av seg selv med smertelindring, eller om jeg må videre inn i bygget. Jeg får et stikk i hver rompeball, det fylles på med Voltaren og muskelavslappende. Det hjelper litt. Jeg klarer å slumre meg gjennom noen timer. Gjennom vaktskifte. Vi tror jeg skal kunne dra hjem igjen snart, med åpen retur. For dette ser jo lovende ut. Så slår det til igjen. Noe så voldsomt intens. Jeg ligger alene på et rom, og jeg finner ikke alarmen. Jeg roper etter hjelp. Ingen hører meg. Tårene strømmer på, kroppen skjelver. Jeg må ha hjelp. Nå! Jeg klarer å komme meg gjennom den verste ria med smerter, før jeg karrer meg krokbøyd ut i gangen og bort til luka. Får ringt på, får oppmerksomhet, får komme videre inn i systemet. Kroppen er på ingen måte klar for at dette kun skal være en dagsutflukt, selv hvor mye hodet ønsker det. De tar prøver, de kjenner på magen, de finner ikke ut av det. Vi må ta bilder. Det er fredag. Jeg tenker mitt. Her blir jeg liggende over helga uten at noe skjer. Men neida, det er ei åpning, og jeg får komme til MR. Jeg trilles inn i rullestol av en meget hyggelig, ung og, jada, kjekk lege. Det kunne vært starten på en svulmende og romantisk legeroman. Hadde det ikke vært for at det jeg gjør for å sjarmere han, er å bli så dårlig av den trilleturen, at jeg må legge meg på gulvet, med føttene opp i været og en våt klut på panna i det øyeblikket vi kommer bort til MR-folkene. Ja, og det at jeg har en kjæreste, da. Det er jo også en ganske god grunn til at turen ned til røntgenavdelinga ikke er starten på manuset til et kiosklitterært mesterverk.

Det går fint å ligge i MRen. Å ligge går bra. Alt annet går ikke så bra. Alt annet fører til svettetokter, svimmelhet, kvalme, og etterhvert, oppkast. Legene ser på prøvene mine, og konkluderer med at det vi jobber ut i fra nå, er at jeg har betennelse i gallegangene. Og at levra ikke har det så bra. Jeg blir flytta videre i systemet, i fra observasjon til sengepost. Treffer på mange kjentfolk. Folk som ikke synes det er noe som helst okei å se meg der igjen. Ikke for at de ikke liker meg. Tvert om. De synes jeg er en ganske så grei pasient, uten alt for store ønsker og forlangende. Men de hadde helst sett at jeg var ferdig med disse ekstraproblemene. MEen er liksom nok. Ja, og pankreatitten. Jeg er enig. Men hvilket valg har jeg? Så jeg sier som sant er, det er noe dritt å være tilbake. Men når jeg først er her, så er jeg glad for å se disse smilende og blide fjesene i gangen og på rommet mitt. Jeg er glad for at jeg bor i et samfunn som tar vare på meg når jeg blir syk. Både når jeg blir kronisk syk, og som nå, akutt syk. Jeg holder meg i senga, og lar meg bli varta opp av disse flotte menneskene. Sykehus er ikke spesielt artig. Det er ikke en plass jeg har lyst til å være. Men når jeg nå først er her, så er det veldig godt å ha så mange hensynsfulle mennesker rundt meg. Jeg tror man må være født med et eget gen for å kunne velge å utdanne seg og jobbe på det her nivået innenfor helsesektoren. Helt fantastisk, rett og slett.

Prøvene viser at jeg bør settes på antibiotika. Så da får jeg det. Det, samt sterkere smertestillende, som jeg jo har jobba så intenst med å klare å trappe ned på siden jeg ble skrevet ut i desember, medisiner som jeg fikk beskjed om at om jeg ikke kom meg av de, så kom jeg til å se ut som ei nitti år gammel dame i løpet av et par år. Det er jeg ikke interessert i. Men det skal gå bra denne gangen også. Både fordi jeg ikke er i nærheten av de mengdene medisin jeg hadde da, og fordi jeg vet at jeg klarte det sist gang. Så får det heller være at jeg må ta noen runder med svettetokter i senga når jeg kommer hjem. Jeg får væske. Intravenøst. For jeg er ganske uttørka. Mot denne tilstanden er det i første omgang det som gjelder – smertelindring, antibiotika og væsketilførsel.

Mamma og ungene kommer på besøk. De har med seg mer klær, toalettsaker og sko. Jeg er skoløs frem til de kommer. I min iver etter å piske mamma rundt før jeg drar avgårde med ambulansen, så glemmer jeg altså sko. Heldigvis er det ganske så reint på gulvene her på sykehuset. Så kommer de på besøk på nytt igjen. Med blomster, Farris&Jus eple, Nerds, kryssordblad og ei splitter ny kryssordpenn. Kjæresten kommer innom en tur i en pause i et hektisk helgeløp med konsert og jubileum med korpset. Jeg får gode meldinger fra familie og venner. Det er fordelen med å være syk, da. Folk blir litt ekstra glad i meg og viser meg ekstra oppmerksomhet. Det liker jeg.

Jeg håper på ei langhelg, men innser at det må utvides til et ukesopphold, muligens mer. Jeg er veldig enig med minstemann når han står ved sykehussengekanten og sier at han håper det ikke blir like lenge som sist gang. Så vi krysser fingrene for at jeg ikke trenger å være her så lenge denne gangen. For selv om de er helt fantastiske, de menneskene som tar seg av meg når jeg er på mitt mest sårbare, så vil jeg egentlig se minst mulig til dem.

 

Lykkedagboka mi

Alle skulle hatt ei lykkedagbok. Da hadde verden vært et bedre sted.

Når man blir syk over lengre tid, er det én ting man har mye av – tid til å tenke. Det er fort gjort at tankene dreier seg i negativ retning, alt er feil, alt er galt, alt er utrolig urettferdig. Og joda, det er sant, det. Det er feil. Det er galt. Det er urettferdig. Det er noe så inn i noe jeg ikke skal skrive her av hensyn til mine venner og følgere som ikke er nordlendinger urettferdig. Men det er slik det er. Akkurat her og nå. Ikke så mye å gjøre med det. Ikke dermed sagt at vi trenger å godta det. Men vi kan akseptere det. For nå. Og så kan vi ta for oss de to valgene vi har:

1) Være sur og grinete og ha det skikkelig miserabelt.

Det er jo veldig koselig for alle rundt oss …

2) Prøve å se de lysglimtene som faktisk er der, i hverdagen, de små øyeblikkene, som slettes ikke er så dumme.

Det er faktisk koselig for alle rundt oss. Og for oss selv.

Men det er vanskelig. Alternativ 2 kan være utrolig vanskelig. Det er ikke gjort over natta. Det er ikke gjort uten hjelpemidler. Det er ikke gjort uten tilbakefall til alternativ 1.

Et av de hjelpemidlene som jeg har hatt stor nytte av, er lykkedagboka mi. På et mindfulnesskurs i høst fikk jeg et supert tips fra ei av de andre deltagerne. Hun hadde, et år da ting ikke hadde vært så enkle, ført lykkedagbok. Da dagen gikk mot kveld og kvelden gikk mot natt, var det å sette seg ned og notere en eller flere gode opplevelser fra dagens løp. Noe som hadde vært positivt. Noe som hadde vært godt. Aller helst noe som hadde et snev av lykke med seg. Men hva om dagen bare hadde vært grå og trist, vond, fylt av smerter og lidelser, tilbragt på sofaen, uten kommunikasjon med omverden, uten noe som hadde vært positivt? Ja, hva da? Jo, da må jeg sørge for å få noe positivt til å skje, gi meg selv et øyeblikk av lykke. Jeg kaller dem lykkeblikk.

For meg er lykkeblikk det å se det gode i det lille, i det hverdagslige. Et tilfeldig møte med en kollega som jeg ikke har sett siden jeg måtte slutte å jobbe. Å bli vekt av ungene på en søndags morgen med beskjed om at frokosten er klar. At ungene kommer inn i storsenga en halvtime før de må stå opp en hverdagsmorgen, og at vi alle fire ligger og småprater og koser. Et glass varm te, i sofakroken, med en god serie på TV. En rolig rusletur i skumringa. En sang som bringer frem gode minner. En nyplukka løvetann som får seile ut på det store, åpne hav.

Noen lykkeblikk er mye enklere å få øye på, og dermed også notere ned i lykkedagboka, enn andre. I hvert fall i starten, før det å oppdage det gode i hverdagen blir det som får hverdagen til å gå. Det som jeg før tok som en selvfølge, å stikke innom et par butikker på vei hjem fra jobb, å kjøre ungene til dansen eller i en bursdag, å rusle avgårde til byen for å møte venner på kafé, å gå på en konsert som jeg virkelig har lyst til å gå på, er nå noe jeg setter så umåtelig stor pris på. Det er noe som skjer så sjeldent, at når det skjer, så smiler jeg fra øre til øre. Jeg klarer ikke å la være. Det er så befriende. Så utrolig deilig. Så får det så bare være at enkelte ser veldig rart på meg når jeg rusler mot dem på gata med et megasmil, som om vi skulle være gamle kjente, og de ikke i sin villeste fantasi kan komme på hvor de kjenner meg fra. For vi går vel ikke bare rundt og smiler til folk vi ikke kjenner? Jo, jeg gjør det. Når jeg klarer disse fantastiske tingene som livet har å by på, så kan jeg ikke la være. Da må jeg smile. For jeg vet hvor sårt livet er, og hvor fort det kan endre seg. Jeg tar det ikke lenger som en selvfølge å kunne rusle over Frydenlundsbrua. Jeg tar det ikke som en selvfølge å kunne gå på konsert på Enter Bar. Jeg tar det ikke som en selvfølge å kunne stille opp for ungene mine i hverdagen. Men gur, så fantastisk deilig det er når jeg klarer det, så fantastisk herlig det er med dager fylt av lykkeblikk. Da smiler jeg. Stort sett smiler folk tilbake. Er de som meg, og noterer seg de små gledene, så havner det smilet fra ei ukjent, flott dame på vei over brua, i lykkedagboka deres.

På de virkelig dårlige dagene kan det være ekstremt vanskelig å klare å ha fokus på noe som helst positivt. Seriøst, hvor mye lykke er det egentlig i å ligge i senga hele dagen, med masse smerter, uten evne til å klare mer enn å karre seg ut på do og tilbake igjen, noe jeg gjør kun fordi blæra nekter å holde på innholdet, og jeg innser at det er en større jobb å skifte på senga hvis jeg tisser meg ut, enn det er å komme meg på do, uten evne til å komme meg opp trappa til kjøkkenet for å lage meg mat, mens jeg kjenner at magen skriker etter føde, som det snart er et døgn siden sist den fikk? Det er ikke noe lykke i det. Men så dukker mamma opp. Hun ser at jeg trenger hjelp. Hun smører meg ei brødskive med leverpostei, skjærer den opp i små biter, slike jeg fikk da jeg var to år gammel, fordi jeg ikke klarer tanken på å bruke krefter på å bite av brødskiva, og serverer den på senga. Sammen med et glass melk og litt ekstra smertestillende. Hun fyller vannglasset mitt med friskt vann. Hun trekker opp rullegardinene, slik at jeg kan få inn de siste timene med dagens sollys. Jeg er fortsatt like drittlei av å måtte ligge i den senga. Men det er en pause i dritten. Det er noe å skrive om i lykkedagboka. Det er et lykkeblikk.

Jeg tror at hvis alle hadde hatt ei lykkedagbok, hvis alle hadde skrevet i den hver dag, så hadde verden vært et bedre sted. Med alle, så mener jeg ikke bare vi som er syke eller sliter med tunge tung i hverdagen og livet, men alle, også de som synes livet er lekende lett. Det er nemlig fort gjort å tro at det skal være slik for bestandig. Hadde jeg fått spørsmål om jeg kunne tenke meg å være frisk i morgen, så hadde svaret selvfølgelig vært ja. Jeg vil gjerne slippe å være kronisk syk. Men jeg er samtidig glad for den innsikten jeg har fått med at hverdagen min endret seg. En innsikt jeg ikke hadde hatt, hadde livet fortsatt som før. Jeg har gjort små endringer i livet mitt, små endringer i hvordan jeg ser på situasjoner, på andre mennesker, og, ikke minst, på meg selv. Sykdommens endringer av mitt liv og mine endringer i holdningene jeg har til situasjonen jeg befinner meg i akkurat nå, har gjort at jeg ser de gode tingene på en måte jeg aldri brydde meg om å legge merke til da jeg skyndte meg gjennom den friske hverdagen min. Jeg glemte ofte å smile for de små lykkeblikkene. Jeg tok dem som en selvfølge. Derfor, hvis alle har ei lykkedagbok, så vil alle legge merke til de små, positive hendelsene i løpet av dagen. Da vil alle gå rundt og smile og være hyggelig mot hverandre. Det hadde jeg likt. For selv om jeg er syk, og ofte befinner meg i min egen boble med min egen kamp, så er jeg fortsatt for verdensfred og kjærlighet og sånn.